Atle Gulbrandsen på Bathurst 1000:
Løpet med slanger i banen
Etter flere års ventetid fikk Atle Gulbrandsen endelig oppleve «The Great Race» på nært hold.
RACING: Du skjønner at du er langt hjemmefra når treningen blir utsatt fordi verdens nest giftigste slange har forvillet seg ut på bilbanen.
Langt hjemmefra er ingen overdrivelse når man snakker om Bathurst, tre timer inn i landet fra Sydney i Australia, men hit ville jeg altså – for å få med meg et billøp jeg har drømt om å se i hele mitt liv.
Så på eget initiativ – og for egen regning – fløy jeg halve jorda rundt for å se det australierne bare kaller «The Great Race», Bathurst 1000, en runde i det australske Supercars-mesterskapet på den fantastiske banen Mount Panorama.
Men hvorfor i all verden ønsket jeg å reise så langt for å se et billøp? Har jeg ikke sett nok billøp i mitt liv, tenker du kanskje?
Jo, jeg har på mange måter det etter nesten 30 år som motorsportjournalist, Formel 1-kommentator og racerfører. Og jeg har vært på flere av de virkelig store løpene; Monaco Grand Prix en rekke ganger, 24-timersløpet på Le Mans to ganger, Daytona 500, 12-timersløpet på Sebring, jeg har selv kjørt 24-timersløpet på Nürburgring en rekke ganger, jeg har vært på de fleste Formel 1-løpene, DTM, BTCC, Formel E, en rekke VM-runder i rally, EM-runder i rallycross og mye annet.
Likevel var det spesielt et løp som manglet, og det var Bathurst 1000. For meg rager dette løpet helt der oppe sammen med Monaco Grand Prix, 24-timersløpet på Le Mans og Indianapolis 500 (som nå står øverst på min bucketlist).
Det var nemlig Bathurst 1000 som stod øverst på min liste, og det var et løp jeg visste at jeg bare måtte få med meg en gang i mitt liv. Og i år, hvor det overraskende ble en lang Formel 1-pause på høsten, benyttet jeg muligheten.
Gåsehud da jeg så fjellet
Mange drømmer om å bestige kjente fjell som Mount Everest, Kilimanjaro eller Galdhøpiggen. Jeg ønsket mye heller å bestige Mount Panorama, selv om det bare er 862 meter over havet.
Og da jeg hadde kjørt i nesten tre timer fra Sydney, krysset The Blue Mountains, og så Mount Panorama for første gang fikk jeg gåsehud. Det var nesten som å komme til Mekka, for en motorsportnerd som meg.
For der lå den i all sin prakt, denne 6,2 kilometer lange banen som klatrer 174 meter opp et lite fjell, før den stuper ned igjen. Etter min mening er dette den nest råeste racerbanen i verden etter Nürburgring Nordschleife.
Og det er først og fremst banen som gjorde at jeg ønsket å se dette løpet. En bane som går opp og ned et fjell er unikt, og det var enda heftigere å se Supercars-bilene kjøre her i virkeligheten enn på TV. Banen er bratt, smal, har murvegger helt inntil asfalten og veldig rask. Den tilgir absolutt ingen feil, og flere førere fikk smake på murveggene gjennom helgen.
Også er det jo heftig med historiske billøp som går der de alltid har gått. Jo da, det er morsomt med Formel 1 midt i Las Vegas, men jammen er det morsomt med klassikere et sted ingen kunne tru at nokon kunne bu, også.
Bathurst, med sine 35 000 innbyggere inn i «bushen» i Australia, er et slikt sted. Og det viste seg fort at Bathurst 1000 også er et veldig åpent arrangement, hvor det er langt lettere å bevege seg rundt banen enn på for eksempel et Formel 1-løp. Det er ikke mange tribuner rundt Mount Panorama, og de fleste har en såkalt «General Admission-billett», og med den kan man gå rundt det meste av banen.
Min kompis Stig og jeg tok derfor bussen opp til toppen av fjellet, hvor vi kunne gå helt inntil gjerdet og se treningen fra kjente steder som Brock’s Skyline, The Esses, The Dipper og Forest Elbow. Og der fikk jeg se noe av det heftigste jeg har sett av racerbilkjøring.
Og ikke bare det; vi møtte også en rekke hyggelige australiere, som lurte på hvor vi var fra, og som bød på både øl og bedre sitteplasser da de fikk høre at vi hadde tatt turen helt fra Norge. Stemningen på Bathurst, og i hele Australia for øvrig, er i det hele tatt hyggelig og avslappet; G’day mate, no worries!
Det samme sa for øvrig vaktene hver gang Stig, som ikke hadde presseakkreditering, ønsket å bli med meg inn i paddocken.
Australias største løp
Det er flere tilskuere som besøker Australia Grand Prix i Formel 1 i Melbourne, men det er likevel «The Great Race» som omtales som landets største billøp. Mer enn 200 000 tilskuere er på plass på Mount Panorama, og mange av dem camper rundt banen. Alt av hoteller blir utsolgt mange måneder i forveien, og vi var heldige som fikk leie et rom av en gammel dame i et hus langt ute på landet, rundt 20 minutter unna.
Hele løpet preges av en festivalstemning med fokus på store motorer, mye lyd, heftige griller og god stemning. Historisk har det også vært en tøff rivalisering mellom fans av Ford og Holden. Det har riktignok vært noen europeiske og japanske merker som har vunnet også, men det er først og fremst krigen mellom Ford og Holden det har dreid seg om – og da helst racingutgaver av familiesedanene Ford Falcon og Holden Commodore.
Men da General Motors bestemte seg for å legge ned Holden-merket, hadde ikke Holden-teamene i Australia noe annet valg enn å bytte til Chevrolet, og nå er det Chevrolet Camaro mot Ford Mustang som gjelder i det australske Supercars-mesterskapet. Familesedanene er altså byttet ut mot muskelbiler med to dører, og i 2026 skal også Toyota delta med sin Supra.
Skyhøyt nivå
Det australske Supercars-mesterskapet er et av de mest profesjonelle mesterskapene i verden, hvor de beste førerne tjener rundt 20 millioner kroner i året. Og det viser at et bilsportmesterskap ikke nødvendigvis må ha med så mange bilfabrikker for å være populært og bærekraftig (WRC, hører dere?).
Nivået på team og førere er også skyhøyt. Det er bare å se på de to tidligere Supercars-førerne Shane Van Gisbergen og Scott McLaughlin, som nå imponerer i henholdsvis NASCAR og IndyCar. I dag er det førere som Will Brown, Brodie Kostecki og Broc Feeney som kjemper i toppen av mesterskapet.
Selv har jeg vokst opp med førere som Mark Skaife, Craig Lowndes, Garth Tander, Jim Richards, men ingen er større på Bathurst enn Peter Brock. «The King of the Mountain» vant løpet hele ni ganger.
Noe som er spesielt, er at Bathurst (pluss et løp til i sesongen) kjøres med to førere, mens de andre løpene kjøres med kun en fører. Førerne som ellers kjemper om mesterskapstitler må altså ha med seg en «andrefører» på Bathurst, og det kan jo potensielt bli avgjørende. Derfor står en fører som Jamie Whincup, som har vunnet Bathurst 1000 fire ganger, men somnå kun kjører de såkalte endurance-løpene, høyt i kurs som andrefører i «The Great Race».
Racingen i mesterskapet er for øvrig fantastisk. Ofte er det bare tusendeler som skiller førerne på kvalifiseringen, og løpene er proppet med forbikjøringer og god racing. Har du ikke sett noen av løpene en tidlig lørdag eller søndag morgen på Viaplay, har du gått glipp av noe.
Det er V8’ere som gjelder
De som kjenner meg vet at jeg også brenner for elbiler og elektrisk racing, men jeg har jo vokst opp på en diett bestående av eksos og bensin, og elsker samtidig alt som brummer. Og det gjør det definitivt i mesterskapet som tidligere hadde navnet «V8 Supercars».
Her er det fortsatt V8’ere som gjelder, og motorer på nesten seks liter. Effekten er 600 hestekrefter og lyden er fantastisk. Bilene veier 1335 kg, og har relativt lite mekanisk og aerodynamisk grep, noe som gjør de vanskelig å kjøre. Og mang en verdensstjerne har kommet til Australia og reist hjem igjen med halen mellom beina, fordi vedkommende ikke matchet de lokale førerne.
Så gjenstår det å se om en lokal fører, men som også er verdensstjerne, nemlig Daniel Ricciardo, tør å ta opp kampen mot de lokalte heltene. Det var for øvrig overraskende få internasjonale stjerner å se i depotet. Jeg trodde kanskje Ricciardo ville dukke opp, da Supercars absolutt kan være en fremtidig arbeidsplass for ham, men han glimret med sitt fravær.
På plass var imidlertid Michael Masi, løpsdirektøren som måtte forlate Formel 1 etter finalen i 2021, men som nå er tilbake i løpsledelsen i Supercars. Australske Christian Mansell, som har konkurrert mot både Martinius Stenshorne og Dennis Hauger i år, dukket også opp i depotet, og jeg mener flere unge håpefulle bør sikte mot Supercars om ikke F1-drømmen går i oppfyllelse.
Kanskje vi til og med kan få en nordmann til start en dag? Jeg skal i hvert fall ta en prat med et par av utøverne på landslaget. Dennis Olsen, for eksempel, som både har vunnet 12-timersløpet for GT-biler på Bathurst og nå er fabrikkfører for Ford, bør jo være aktuell som en fremtidig andrefører i Bathurst 1000?
Jeg unngikk slangen
For første gang på lenge skulle jeg kun være tilskuer på et billøp, og jeg hadde ingen annen jobb enn å se på racerbiler og observere tilskuere. Bathurst 1000 leverte virkelig til forventningene. Et fantastisk løp, med fantastiske biler og fantastiske førere på en fantastisk bane – så har du muligheten til å reise halve jorda rundt er dette et billøp du bør få med deg.
Det var imidlertid litt mindre kaotisk enn jeg trodde, til tross for 200 000 tilskuere. Det overrasket meg litt, og løpet hadde et litt mer «lokalt preg» enn jeg hadde forventet når jeg skulle til et løp som bærer internasjonal anerkjennelse over hele verden.
Flere av tilskuerne jublet også aller mest da de historiske bilene kjørte et av forløpene. Gamle utgaver av Holden, Ford, Nissan og Toyota varmet mange hjertet til mange av tilskuerne, som hadde jakker som viste at de hadde vært på flere utgaver av Bathurst 1000 enn år jeg har levd.
Til slutt var det Brodie Kostecki og Todd Hazelwood som vant årets utgave – utrolig nok etter å ha ledet fra start til mål i 161 runder.
På vei til banen kjørte vi for øvrig forbi kenguruer, men heldigvis så jeg ikke noe til slangen som forårsaket at treningen ble utsatt. Og det er jeg glad for, for hadde jeg møtt på den, så hadde jeg nok ikke fått muligheten til å oppleve Indianapolis 500 i fremtiden – løpet som nå står på toppen av min bucketlist!
