Aldri før har forutsetningene vært bedre for å danne nye rallykarrierer

RALLY: Det ble mye Hagen og Parc Fermé i monitor på sosiale medier gjennom lørdagen 20. april i forbindelse med undertegnedes rallydebut, men etter en ukes tid tenkte jeg det var på tide å komme med noen refleksjoner rundt det å få kjøre rally for alle første gang.

For det har vært overraskende mange som har spurt hvordan det var. Både av nysgjerrighet for min egen opplevelse, men også det faktum at jeg var blant de første til å teste dette på grus her i Norge. Og - fikk vi egentlig svaret på hva sterk, nerdete rallyinteresse med påtatt teoretisk kunnskap samt noe erfaring fra en høyrestol gjør med forutsetningene for egne førerferdigheter?

Før vi lander med et par konklusjoner så kan jeg ta deg raskt med hvordan dette ble gjennomført, og hvorfor. Foruten interessen for rally har undertegnede aldri hatt verken økonomiske eller praktiske forutsetninger til å gjennomføre en rallydebut helt uten videre.

Bilen jeg kjørte var altså en Citroën C1 i den nye, men godt etablerte B-Zero-klassen. Og antakeligvis den bilen som har gått mest i rally hittil sammen med RPCs Toyota Aygo. Bilen jeg kjørte er eid av mangeårig rallyfører og regjerende historiske mester Petter Fausko, og den driftes av Larsen Motorsport, primært av Per som er kjent som faren til mange ganger norgesmester Frank Tore.

Redaktøren debuterer som rallysjåfør:

Når rallydrømmen realiseres etter 30 års ventetid

Selv om undertegnede har basert en hel yrkeskarriere på bilsporten, så er det noe helt, helt spesielt å kunne sette seg på venstresiden i bilen, bak et ratt.

Unødvendig betenkningstid

I utgangspunktet skulle jeg være kartleser for min gode kompis Benjamin Ward, som mange kjenner til fra før, som fikk tilbudet av Petter om å kjøre bilen på Hurumsprinten. Benjamin måtte melde forfall, og da fikk jeg tilbudet direkte av Petter selv til å kjøre bilen. Med litt betenkningstid viste det seg ganske lett å si ja, og etterpå skjønte jeg egentlig ikke hvorfor jeg faktisk måtte tenke litt.

I all åpenhets navn vil jeg påpeke at jeg fikk selve leien dekket, inkludert helt nye dekk på bilen. Selv stod undertegnede for frakt, startkontingent, personlig utstyr, reklame og folie og en liten skvett bensin. Ansvaret for eventuelle skader hvilte også på undertegnede. Men ellers var det Per Larsen som holdt i det tekniske rundt bilen, både før og etter løpet.

Men som jeg da skrev i en liten forhåndskommentar dagen før Hurumsprinten, så skulle nå en drøm etter over 30 år oppfylles. For jeg har faktisk praktisk talt drømt om dette så lenge jeg kan huske: Å få lov til å kjøre en rallybil så fort jeg bare kan og vil, på skogen, trygt og lovlig. Det spiller egentlig ingen rolle hva slags bil det er, heller.

Ved at denne muligheten kom, så fikk jeg nå satt mine egne førerferdigheter på prøve - uten å være altfor bekymret for de dyreste kostnadene. Jeg ville ikke hatt store utfordringer økonomisk om det virkelig gikk galt, og det er en bil som virkelig utfordrer ferdighetene dine bak rattet selv om den er veldig enkel å kjøre.

Herre over bil etter første meter

For det er noe med det; når bilen er lett å kjøre, så kan du fokusere på andre ting enn å temme bilen. Du kan rett og slett fokusere på hvordan du som rallyfører rett og slett kan kjøre fortest mulig. Jeg merket etter bare noen få hundre meter at det er jeg som er sjefen og har full kontroll, og når du kjenner på den følelsen mens du kan kaste bilen inn i en firer-sving i 100 kilometer i timen på din alle første fartsetappe – så innser man at denne sjansen var det verdt å ta.

Mestringsfølelsen og selvtilliten man fikk bare etter én fartsetappe var enorm, til tross for at jeg selv har sittet i vesentlig raskere rallybiler tidligere. Her visste jeg allerede hva jeg gikk til med tanke på at dette er den mest motorsvake bilen du kan konkurrere med i norsk rallysport. Så her kunne man fokusere på det som primært er gøy med rally - nettopp å kjøre så fort du klarer, i stedet for å bli grepet av stundens alvor i frykt for både lommebok og bidrag i bruttlistas statistikk.

Derfor er jeg glad for at Kjetil Kristiansen stilte opp på like vilkår i klassen. Med en identisk bil, men med erfaring fra både baneracingen og vesentlig mer krevende løp i vinter, fikk man et godt sammenlikningsgrunnlag. For hele bakgrunnen for den sterke rallydrømmen har handlet om et sterkt behov for å finne ut hvor god man er til å ratte bil, og hvor langt unna man tross alt er å være verdensmester i rally. Tusenvis av timer i simulator til tross.

Nå nerden våknet

Å bli knust med 14 sekunder var en viktig realitycheck. Første etappe gikk jo noenlunde greit rent teknisk, men når du er nesten tre sekunder bak på kilometeren i en såpass motorsvak bil, så kicket nerden i meg inn umiddelbart. Jeg kunne ikke akspetere å være så langt bak, selv om jeg var helt fersk.

Og det er en deilig følelse å kjenne på i ettertid. At man igjen ikke bare må si seg fornøyd med å komme seg igjennom, men at instinktet for utvikling og forbedring aktiveres etter bare én fartsprøve gjennomført. Det sier noe som hvilket spillerom en slik bil gir dersom man oppriktig ønsker å bli den beste versjonen av seg selv om rallyfører.

Etter nøye analyse på hvordan ting kunne flyte bedre forbedret vi tiden vår med hele 16 sekunder på andre gjennomkjøring. Og vi slo Kjetil. Dette er en progresjon man neppe hadde vært i stand til med en raskere og dyrere bil basert på forutsetninger og selvtillit man går inn i et løp med, og uten en likeverdig konkurrent hadde man kanskje ikke visst bedre heller.

På SS3 tar vi tiden vår med bare ytterligere ett sekund, og Kjetil slår oss igjen. Og jeg var syv sekunder unna den magiske grensa på fire minutter som jeg lurte på om det var mulig å komme under. Jeg er sikker på at Frank Tore Larsen og Steve Røkland er i stand til å komme under fire minutter med en slik bil. Derfor har jeg brukt veldig mye tid på å både visualisere min egen «POV» og studert gjennomkjøringen av SS2 og SS3 (se video over) ytterligere, for å finne disse syv sekundene. Jeg er sikker på at jeg har funnet dem.

Mestringsfølelse av dimensjoner

Derfor har kjøringen med denne bilen tent et nytt behov hos meg til å finne ut hvor mye bedre man kan bli. Forskjellen fra før og etter Hurumsprinten er at jeg sitter på en helt annen trygghet og selvtillit for hva jeg er i stand til å gjøre bak rattet i en rallybil.

For det er nettopp det som holdt meg igjen fra å debutere som rallyfører; ikke bare frykten for å få økonomiske problemer med å ødelegge en bil du ikke har råd til, men også å kjøre altfor sakte i forhold til egen stolthet og tro på seg selv. Å gå inn i et rallyløp med denne kombinasjonen ville ikke vært bra, og kjenner man på begge disse tingene bør man virkelig ikke forsøke seg som rallyfører. Da vil ikke rallykjøringen gi deg den gleden som sporten egentlig er ment for.

Å prøve seg i en B-Zero-bil fjerner begge disse fryktelementene for en som er fersk, som har en drøm - og som ikke har de økonomiske og praktiske forutsetningene for å komme igang. Bilene går såpass sakte at risikoen for at det går ordentlig galt automatisk er lavere, og skulle det gå galt så er prisnivået også betraktelig lavere enn mange andre rallybiler man kan finne på å debutere i. Og - du får nok spillerom til å kjenne på mestring, og bilen gir det mange nye sjanser til å forbedre deg ganske kraftig på relativt kort tid.

Fordi det kryr av slike biler, fordi de ikke er dyre i den store sammenhengen og fordi markedet potensielt er ganske stort der ute - så er det nå opp til de som både har økonomi, nettverk og fasiliteter til å ha slike biler - nettopp å skaffe seg en fort som fy og åpne opp muligheten til de som har levd med samme drøm som meg. I dette tilfellet med Petter Fausko og eier og Larsen Motorsport som holder bilen, og RPC i Vestby har allerede lagt et godt fundament. Og flere andre enkeltpersoner går nå i denne retningen.

Det betyr at vi nå også må få opp volumet, få dannet et konkurransegrunnlag - og kanskje også få med førere som faktisk har en viss fartstid bak seg. Da får man både noen å strekke seg etter, men garantert noen du kan kjempe med også uansett hvilket nivå du ligger på.

En oppfordring fra meg til deg

Derfor - til dere som har en bil, eller vurderer å kjøpe en bil; markedsfør bilen deres, tilby den til folk som tror de aldri får muligheten til å prøve rally, legg til rette for trening, test og løp. Og tilby gode og solide avtaler som er langt fra avskrekkende for en drømmende rallydebutant, sånne som meg som verken har tilhenger, garasje eller kapasitet og kompetanse til å styre alt på egenhånd.

Og til dere som ikke har kjørt rally enda, men lenge har tenkt tanken og sittet på samme restriktive tankegang som undertegnede; ta kontakt enten med Larsen Motorsport, RPC eller andre som stiller en bil til disposisjon - enten til rally eller bane. Ikke vær redd for å spørre, grave og kanskje til og med få prøve. Du trenger ikke være redd for at det går verken for sakte eller for fort, og både kostnadsmessig og ikke minst risikoen for at den uforutsette kostnaden skulle oppstå er betydelig lavere enn mange andre muligheter.

Når det er sagt, selv om lista for å debutere i rally er lagt historisk lavt med B-Zero, så skal jeg ikke bare forsegle denne kategorien som den reneste fasit.

Det finnes selvfølgelig flere bilklasser på omtrent samme nivå, som de fleste andre debutanter har benyttet seg av de siste årene. Med gamle standardbilklasser som også har en relativt edruelig kostnad ved seg - og som således faktisk går fortere enn B-Zero attpåtil. Og da sender jeg samme oppfordring til bileiere og apparater som drifter biler i samme kategori; legg så godt dere kan til rette, åpne mulighetene og ufarliggjør et hederlig forsøk bak rattet.

Og til dere som har sittet på gjerdet på samme måte som meg; oppsøk de mulighetene som finnes, spør og grav - for er det en ting alle i dette i miljøet ønsker, så er det at andre får kjenne på den samme bilsportgleden som en selv.

Så henviser jeg bare meg selv etter målgang på SS3 når alt virkelig begynte å sitte (klikk på videospilleren under):