Vi har fått flere slag i trynet – men denne høsten har vært den vondeste

Vi har hatt flere ulike titler på diverse varianter av subjektive og personlige betraktninger fra undertegnede, men ettersom det er mange som spør og lurer på en del av tingene som skjer i kulissene av både oss og bilsporten generelt, så innlemmer vi disse tingene i den såkalte ukebloggen vi tenker det er passende å komme med hver torsdag.

UKEBLOGGEN: Parc Fermé får mye skryt for innholdet som produseres og publiseres. Undertegnede får mye skryt for innsatsen som er blitt lagt det. Det varmer. Veldig.

Og da den reduserte produksjonen vår denne høsten også har skapt spørsmålstegn hos enkelte lesere, så betyr det at engasjementet fins. Det varmer. Veldig.

Det som ikke varmer er årsaken til at vi støtt og stadig har en veldig ujevn produksjon, som egentlig skyldes at undertegnede ikke har klart å bygge et godt nok fundament for bedriften. For selv om Parc Fermé er et medieprodukt, hvor jeg i spissen opererer som redaktør og journalist, så er også Parc Fermé en business, og følgelig blir jeg en businessmann. Daglig leder. Adm.dir. CEO. Hovedaksjonær. Styreleder. Mange fine navn.

Men selv om businesspotensialet til Parc Fermé er enormt, så er businessferdighetene mine nokså elendige til sammenlikning.

Det gjør naturlig nok at vi er kommet i en ny og vanskelig situasjon, der vi atter en gang er blitt sårbare for aktører vi er blitt avhengige av, som ved to anledninger har skapt enorme problemer for oss uten at vi kunne forutse disse hendelsene. Den siste har utviklet seg nå de siste månedene, og er den som definitivt smaker vondest.

Det igjen gjør at jeg med denne teksten har et behov for å forklare hvordan vi på mange måter blir lurt trill rundt av større selskaper som vi har bygget en enorm tillit til. Og derfor blir dette innlegget også litt av det litt lengre kaliberet, fordi jeg også ønsker å få fram hvordan disse slagene i trynet både har påvirket oss og videre blitt håndtert for å kunne stå på beina igjen. For vi tåler ikke for mange av disse med såpass lite mellomrom.

Serverkrasjen i 2019

De som har fulgt vår fartstid husker sikkert vår første nedtur i 2019, hvor en serverkrasj sørget for at nettsiden kollapset i praksis i nesten to måneder, og det tok ytterligere et par måneder å få dette opp igjen på bena. Årsaken til serverkrasjen viste seg å være av den sjokkerende arten.

Da vi gikk over til betalingsløsning for del av innholdet i starten av 2019, så ble det mottatt med en god porsjon overvekt av positivitet og aksept - større enn forventet faktisk, spesielt fordi vi også innførte betaling av enkeltartikler. Mest aksept fikk vi for at vi innførte Vipps som primær betalingskilde. Vipps var naturlig nok svært glade for at vi ønsket å benytte dem - og vi fikk det vi trodde var den beste veiledningen for videre framdrift av dem.

Dette sikret økonomien vår fra dag én. Det er ingen tvil, og vi hadde vært lagt ned for lengst uten denne strategiendringen. Responsen fra dere der også var avgjørende god. Nettsiden fungerte godt da dette ble lansert i 2019. Implementeringen av betalingsløsningen skjedde via en viktig underleverandør fra Vipps, som de påla oss å leie inn for å utvikle dette det tekniske systemet for betaling og abonnement. Det viste seg nemlig at vi var først ute, i alle fall blant Wordpress-drevede medier, til å innføre Vipps som betalingskilde for denne type abonnement, og følgelig ble vi en prøvekanin på upløyd mark. I tillegg skal jeg være såpass frampå å hevde at vi var den første seriøse medieaktøren i Norge til å satse på Vipps som betalingsmiddel for abonnement, når vi tre år senere ser hvilken retning dette har tatt hos de største. Men bitterheten rundt denne manglende anerkjennelsen kan jeg ta ved en senere anledning.

Det nevnte sjokket viste seg å være at denne forretningspartneren til Vipps, som kostet oss først over 40.000 kroner i utvikling, la lokk på resten av utvikling etter at den første fasen var over og alt tilsynelatende fungerte ved første etappe. Men bivirkningene av deres oppsett, på fagspråket ofte omtalt som «bugs», var de ikke villige til å rette opp i etterhvert som erfaringene ble flere.

Dette problemet ble selvfølgelig meldt ifra til Vipps, ettersom det var de som påla oss å bruke denne leverandøren fra dem, men det var lite vilje til å få noe av det økonomiske tapet kompensert, og den eneste responsen var at «det var kjedelig å høre, men du må rydde opp med dem selv». For det viste seg nemlig at det altså var disse bivirkningene som skapte serverkrasjen høsten 2019, etter store og grove følgefeil og bugs utviklerne ikke ønsket, eller åpenbart var i stand til, å kunne rette opp.

Røflig estimert kostet dette oss 50. til 70.000 kroner den gang, da jeg måtte leie inn nye og uavhengige, men svært kompetente utviklere. De fant feilen - og det ble bekreftet at feilen lå i den første programmeringen av betalingssystemet fra de første utviklerne. Utviklingskostnaden var jo alene 40.000 kroner, som uansett var en langt høyere sum enn hva vi først ble forelagt av Vipps. Men fordi dette er en inntektsbringende tjeneste, så lot vi tilbudet fra deres underleverandør likevel bestå. Men utover programmeringskostnadene, så var det åpenbart tapte inntekter på mangel på salg av abonnementer i denne tidsperioden. Å anslå et tap på 30.000 kroner er ingen overdrivelse. Vi kan konkludere med at serverkrasjen kostet oss mer eller mindre 100.000 kroner.

Totalt havnet vi på underskudd på nesten 300.000 kroner i vårt første år som et hardtsatsende AS, noe som uansett er nokså naturlig i et investeringsår. Vi lot derfor ikke dette grave oss ned så enkelt selv om det var tungt å komme tilbake igjen.

Koronaen kan ha kostet en halv million

Vi kom oss opp på hesten igjen og jeg planla foreldrepermisjon i mars 2020 til min førstefødte sønn fra sommeren 2019. Økonomien var fortsatt usikker, men lovende hvis vi klarte å gjenta starten på fjoråret. Men mars 2020 er jo ensbetydende med én ting. Jeg gikk ut i permisjon 9. mars. Samfunnet stengte tre dager senere. Uvissheten rundt det neste halvårets økonomi gjorde at det ikke ble satt inn vikar likevel.

Denne gangen var det dog mer aksept for nedetiden på grunn av samfunnssituasjonen i seg selv. Med permisjonsinntekt lot jeg bedriften gå i det stille, og jeg fikk til en viss grad klart å dekke opp de faste løpende utgiftene vi ikke kom utenom. Atter en gang kom vi oss opp på hesten igjen mot sommeren, men som en direkte årsak av pandemien tapte vi avtalte annonseinntekter til verdier på cirka 250.000 kroner for hele året, og vi hadde flere forhandlinger liggende som automatisk døde ut i pandemiåret, som etter alle solemerker også ville dratt inn en ytterligere kvart million.

Ergo føler jeg ikke at jeg lyver når jeg sier at vi tapte potensielt en halv million kroner på grunn av pandemien. Gjennom en søknad til Medietilsynet fikk vi innvilget en statlig såkalt «koronakompensasjon» på litt over 80.000 kroner, som var en positiv liten vitamininnsprøytning på slutten av året, men likevel langt unna det reelle tapet vi hadde.

Livsviktig investering i nytt system

Publiseringsplattformen fortsatte gjennom Wordpress-systemet vi startet med helt tilbake i 2017, som hadde fått en opprenksing - men likevel stadige utfordringer med eksempelvis innlogg, bugs og andre feil som vi ikke lenger hadde kapasitet til å leie inn og fikse. Med min relativt middelmådige tekniske kompetanse klarte jeg å løse mye selv, men ikke uten at jeg måtte få henvendelser fra leserne på at problemer hadde oppstått.

Til irritasjon for leserne. Til irritasjon for meg. Det vil si, jeg var glad for enhver tilbakemelding når noe var galt, men dessverre påvirket jo disse tingene det jeg egentlig skal gjøre; nemlig å lage innhold. Så noe måtte gjøres skulle man orke å fortsette med dette.

Vi kom i kontakt med vår nåværende leverandør, Publish Lab, som var svært smidige og veldig samarbeidsvillige i overgangen til en ny plattform for en nettside. Nå er heldigvis alt teknisk drift og serverkapasitet outsourcet til dem, og jeg kan fokusere på å produsere innhold, og i en forenklet grad drive kundeservice som ikke omhandler tekniske spørsmål. Jeg har også fått, og får fremdeles, god støtte fra dem nå i en vanskelig periode.

Siden er i alle fall mer stabil nå enn som aldri før. Den ser penere ut. Den er enklere og mer fleksibel å jobbe i. Jeg valgte å døpe overgangen til Parc Fermé 2.0. Ikke tilfeldig. For det er en stor teknisk oppgradering. Så det har vært verdt kostnaden, selv om jeg ikke lykkes i å få dekket denne nye utgiften av investorer eller skreddersydde annonsører. Det ble rett og slett en egeninvestering fra bedriften, men med en enkeltkostnad som i utgangspunktet var langt over budsjettet vårt. Og det får vi kanskje litt svi for nå. Men alternativet er igjen at siden ikke lenger hadde fungert, og således vært lagt ned.

Regnskapskonflikten

Uansett - dette gjør oss sårbare for en ny runde med lureri fra andre aktører. Vi hadde nylig lagt bak oss to år med hard kjemping tilbake til jevne rutiner og god stoffproduksjon, til det plutselig skulle smelle på den regnskapstekniske siden.

For å holde sakligheten og ryddigheten fortsatt gående så skal heller ikke nevnte firma navngis her og nå, men det er på det rene at vi med nye aktører på regnskapsfronten siden vinteren har fått enorme problemer igjen av økonomisk art vi virkelig ikke kunne se for oss. For mens vi har gjort alt på gamle rutiner over tre år uten en eneste ripe i regnskapslakken noen sinne, verken internt eller overfor myndighetene, så skulle alt rakne fullstendig fra vårt regnskapsbyrå da nye enkeltpersoner kom inn og tok over driften fra min gamle trofaste regnskapsfører som nå skulle trappe ned sin egen virksomhet.

Det er mye som kan sies om prosessen fra overgangen i vinter, men for å gjøre en lang historie kort så har vi blitt offer for overskridelser av tidsfrister, vi har fått pålegg av gebyrer, bøter, tvangsmulkter, ja gudene vet, fordi vårt regnskapsbyrå først var altfor senere med innlevering av nødvendige regnskapsrapporter til myndighetnee som kreves fra en bedrift i vår størrelse.

Varsellampene våre begynte å blinke tidlig i år etter overgangen, og jeg har vært så proaktiv som overhodet mulig for å unngå at disse tingene skulle skjedd - da jeg har håndtert alt av papirer og dokumentasjon slik jeg skal gjøre for å holde dette ryddig, men vårt byrå har altså ikke overholdt fristene på de oppgavene de er pliktige til å utføre, selv etter massive påminnelser og pålegg fra oss, både i forkant av tidsfrister, men ikke minst når varslene har kommet fra staten fordi fristene er overskridet.

70.000 i krav fra myndighetene

Dette har påført oss krav fra myndighetene som nå har rundet over 70.000 kroner. 16.000 kroner av dem har forfall om ti dager. Og for at vi ikke skal komme på kant med myndighetene, så er dette penger vi selv nå har vært nødt til å betale inn, selv om det er regnskapsbyrået som har satt oss i denne skvisen, og i henhold til avtaler også skylder oss disse pengene. Enn så lenge har selskapet gitt noen signaler på at kravene er avslått, men primært opplever vi kravene egentlig bare som oversett uten vilje til å få løst dette.

For ordens skyld er det verdt å nevne at vi selvfølgelig har engasjert et nytt regnskapsbyrå som har vært svært effektive og dyktige i å rydde opp i et enormt rot fra de forrige. Så selve regnskapsføringen er nå heldigvis på stell igjen, uten at jeg trengte å løfte veldig mange fingre på egenhånd.

Men tvisten med de forrige er altså ikke løst per i dag, og det kan nå være at Forliksrådet blir neste steg - så fremst undertegnede har arbeidsmessig og ikke minst mentalt overskudd til dette. Vi har måttet kvitte oss med titusener av kroner til myndighetene, og som nevnt er det fortsatt mer penger som skal ut, og dette er midler som skulle gått til andre ting for å holde bedriften vedlike. Deriblant min egen lønn. Jeg vet ikke når min neste lønnsutbetaling kommer, og jeg har allerede droppet én månedslønn dette året, nettopp for å frigi kapital til at bedriften kunne betale inn alle disse bøtene til myndighetene slik at Parc Fermé som bedrift ikke fikk nye og større problemer.

Så - hvorfor bruker jeg den første ukebloggen til å utbrodere bedriftens egne utfordringer og synes synd på å oss sjøl, framfor noe som er mer direkte bilsportrelevant? Som nevnt - årsaken er nettopp at jeg nå har et behov for å forklare hvilken svært frustrerende og mentalt krevende høst som er blitt tilbakelagt, og som på ingen måte er avsluttet, og at det også gir en forklaring på at energien her har blitt brukt på veldig mye annet enn god journalistisk innholdsproduksjon.

Jeg vil også illustrere for dere hvilken sårbar posisjon Parc Fermé som bedrift står i når vi blir tatt rundt lillefingeren av tilsynelatende stødige leverandører og partnere man er avhengig av for at siden skal kunne holdes vedlike.

Vi drømmer om 1000 abonnenter

Målet, eller kall det gjerne drømmen, for den videre utviklingen av Parc Fermé har to ulike veier; finne en uavhengig investor eller investorgruppe som ser det enorme potensialet som er bygd opp over snart seks år, eller at vi med vår unike journalistikk i en svært voksende målgruppe gjør oss attraktive for andre større medieaktører i å gå inn hos oss.

Uansett - vi hadde aldri i verden hatt råd til å midlertidig overleve situasjonen vi er i nå uten både nye og gode annonsører som er kommet til i høst, men ikke minst takket være dere lojale og trofaste abonnenenter, som nå selv i roligere tider på innholdsfronten fortsetter å la abonnementene fornye seg, og de av dere som også tegner nytt abonnement for å lese det som ligger her.

Dere er totalt 880 aktive, betalende abonnenter. På åpent innhold når vi likevel ut til det mangedobbelte, og vi klarer fortsatt å være 10. til 15.000 unike besøkende lesere i måneden. Så potensialet er fortsatt stort der ute, spesielt da vi stabiliserte oss på 30.000 aktive unike lesere i vårt beste år i 2018, som da var helt åpent.

Vi hadde en drøm om å nå 1000 betalende abonnenter før nyttår. Det spørs om vi klarer det uten å øke stoffproduksjonen nevneverdig, men inntil situasjonen er løst, så klarer vi ikke det. Parallelt jobber vi også med å fornye så mange annonseavtaler som mulig, og også finne gode og nye partnere.

Likevel, som et forsøk på en påminnelse og ikke minst dypt ønske om at så mange som mulig tenker at vår eksklusive bilsportjournalistikk både skal både opperettholdes og ikke minst styrkes, så vil enhver nytegning av årsabonnement har en enorm positiv innvirkning på at vi kommer oss ut av den skvisen vi ikke vet hvor ender per i dag, og dermed gjør at vi kan fortsette som før med uforminsket styrke.

Takk for oppmerksomheten!