Takk, Stian Paulsen, for at du er ærlig - der har mange noe å lære

Noen ganger undrer jeg på om bilsportutøvere trenger en kornsilo av en hals for å svelge noen personlige kameler etter å ha opplevd trøbbel og motgang, men racingfører Stian Paulsen har demonstrert at du kan være en helt vanlig og ydmyk nordmann for å kunne være ærlig med deg selv i en situasjon hvor stoltheten er rimelig såret.

Denne oppvekkeren fikk jeg da jeg fikk e-post fra Stian Paulsen om hans oppsummering etter løpshelgen på Spa for en drøy uke siden.

Uten å slå det fast helt, så tror jeg det var første gang jeg leste en fullstendig erkjennelse fra en bilsportutøver om at «ja, jeg ble disket og det er greit - for jeg måtte dytte vekk han foran meg», og «jeg fikk en femteplass, men det var egentlig bare flaks fordi flere foran meg måtte bryte». En femteplass er, i alle fall etter mitt syn, en ganske så god plassering i den europeiske TCR-serien, og en plassering han etter den generelle utøvers tradisjoner burde melket høyt med store overskrifter og usjenert selvskryt.

I stedet erkjenner han altså at dette var flaks. Ingen klaging på dommeravgjørelser eller andre bortforklaringer om at han ikke hengte med i toppen der han selv mener han bør ligge. Denne ærligheten, kjære bilsportutøvere, lær av den. Noen ganger er man ikke bedre, og noen ganger må man bare akseptere situasjonene som de er, og gjerne svelge en kamel eller to.

Hvorfor mener jeg at ærligheten er så viktig? Det handler om deres egen troverdighet og at ærlighet er noe man til slutt både blir husket for og satt stor pris på for, til tross for kanskje en såret stolthet der og da.

Stian Paulsen er snart 31 år gammel og jobber helt på grensa av hva helsa tåler, både for å få til en bilsportsatsing og få endene til å møtes på privaten. Enhver plassering og innsats som tar seg OK ut på resultatlista bør da kanskje brukes for hva det er verdt, og ethvert uhell eller enhver uflaks-situasjon bør bortforklares til det kjedsommelige.

Men Stian er en til å stole på, og der håper jeg at jeg kan finne flere andre norske bilsportutøvere på samme måte. Ofte - og helt med rette - har man gode forklaringer og man har detaljerte unnskyldninger om hvorfor ikke ting går som man ønsker og forventer.

For å ta det i den andre enden av skalaen - er det i overkant å være overærlig? Å dekke over for uforutsette og uheldige situasjoner med at «jeg er ikke bedre, sorry ass.»? Den følelsen får man kjenne på selv, men hvis man innerst inne vet at man har klaget på startposisjoner, oppsett eller manglende penger de siste åtte gangene, så blir «totalregnskapet» over det personlige inntrykket bedre om man «tar en for laget» og erkjenner et par ganger at man ikke er bedre akkurat der og da.

Ingen røk uten ild, man er sin egen lykkes smed og det ene fører alltid til det andre, for å si det kjapt med et par ordtak.

Mads Østberg skal ha også få litt honnør for det samme nå om dagen. I hele fjor, og ofte i år, har vi hørt enorme mengder med forklaringer om en vanskelig bil og vanskelige situasjoner man har havnet i. Samme med Andreas Mikkelsen tidlig på sesongen. Dette er uttalelser de kommer med helt med rette. Men vi blir jo litt lei av å høre de samme frasene, gang på gang, ikke sant? Akkurat som Petter Solberg i Subaru etter VM-medaljene på 2000-tallet. Vi vet hvor frustrerende det er, men så urettferdig som bilsporten er så er det ofte lite man får gjort der og da når man først er i den tekniske sumpa.

De siste samtalene jeg har hatt med Østberg har jeg dog fått høre en åpen og ærlig erkjennelse fra han om at han faktisk ikke har hengt med den rivende utviklingen som WRC-førerne har hatt de siste årene etter et par sesonger på sidelinjen. Og skulle han få muligheten til å fortsette ut sesongen for Citroën, så er det fortsatt med en innrømmelse at han er nødt til å ta nye steg for å ta igjen forspranget til de beste gutta i toppen.

For meg som følger med fra utsiden, men kjenner godt til innsiden, så høres det så mye bedre ut å innrømme saker og ting - i det minste når det er berettiget å gjøre det. Det styrker respekten og troverdigheten til en fører - selv oppi alle problemer man ikke får gjort noe med - at man også markerer at «vet du hva, akkurat nå kan jeg ikke bedre, uansett hva det skyldes».

Så, Stian Paulsen: Takk for din totale ærlige og usminkede forklaring på en løpshelg du gjerne både kunne unnskyldt og bortforklart i det vide og det brede - med forståelse og aksept.

Et budskap til bilsportutøvere generelt, uavhengig av gren, alder og nivå: Så lenge du vet at CVen din er sportslig god, så spe gjerne på med litt ekstra ærlighet på toppen når det butter i mot. For da vil CVen til slutt se enda bedre ut.