Slik reflekterer Dennis rundt karrierens desidert verste ulykke
Dagen etter at han kolliderte i nærmere 230 kilometer i timen kan Dennis Olsen konstatere at han hadde kjempeflaks som «bare» er kraftig mørbanket.
RACING: Søndag var han tilbake på banen. Ingen bil klar. Ingen medisinsk klarering for å få kjøre.
Men Dennis Olsen har det fint, selv om det enda ikke har gått 24 timer siden han var sentrum av ett av de verste DTM-ulykkene på lang, lang tid, og den klart verste smellen som har vært i denne serien denne sesongen.
Og ikke minst; den klart verste smellen i Dennis Olsens egen karriere. For dem har det ikke vært mange av.
På 24-timersløpet på Nürburgring i år gjorde han sin aller første feil noen sinne i en bil med tak som førte til avkjøring og brutt løp. I formelbil har han knapt fått slått i stykker et hjul og ødelagt en frontvinge, og i gokart kan pappa Roy Espen erindre at han en gang i tiden ble påkjørt bakfra.
Men utenom dette har altså ikke Olsen vært involvert i noen ulykker av betydning. To ganger i år har han brutt på grunn av kontakt med andre førere, men det anses på mange måter ikke som noen krasjer og uhell i de omfangene vi snakker om her.
For det er noe annet med en tilnærmet bråstopp i over 200 kilometer i timen, som er så kraftig at motoren skytes ut av motorrommet bak og sendes inn i en konkurrerende bil.
Se video av krasjen og minuttene rett etterpå under!
Tre sekunder på tre minutter
Da David Schumacher og Thomas Preining selv gikk i veggen, så skapte dette en indirekte kjedereaksjon ved at Ricardo Feller på uheldig vis havnet inn i bakenden på bilen til Olsen. Dette førte til at Olsen mistet kontroll og ble sendt som et prosjektil inn i barrieren på innersvingen i den kommende 90-graders svingen.
Hele seansen fra han ble truffet av Ricardo til bråstoppen og smellen var over tok bare litt over tre sekunder.
Når vi setter oss ned med Dennis søndag formiddag, så bruker han tilnærmet tre minutter på å forklare seansen, tidel for tidel, i detalj.
– Det er rart det der. Når det skal smelle i over 200 kilometer i timen, og du skjønner at noe er i ferd med å skje. Man rekker å reagere, sier Dennis Olsen til Parc Fermé.
Slik opplevde han smellen
Han kan like gjerne forklare hele hendelsesforløpet på egenhånd slik:
– Jeg kommer rundt kinken og ser at det kommer til å smelle foran meg. Så jeg går ikke rett på brems, men jeg sakker av da de andre blir igjen på høyresiden. Så jeg tenkte at dette går bra, men at jeg må passe på at det ikke kommer deler sprutende.
– Så jeg bremser litt tidligere enn vanlig, men ikke noe voldsomt. Så får jeg en smell bak og begynner å rotere. Allerede da vet jeg at dette er for seint.
– Først så prøvde jeg å knyte meg sammen, for jeg skjønte bare at "helvete, jeg kommer ikke til å treffe forfra eller skrått, men kommer til å komme inn med bakenden". Så det var bare å knyte seg sammen, lene hodet inntil setet så godt det lot seg gjøre for ikke å få en smell i nakken.
– ... men fy faen. Det gjorde vondt der og da. Helt jævlig. Det smalt så jævlig i beinet med en gang. Jeg var sikker på at jeg hadde knekt armen og beina. Da jeg skulle ta opp beltet, så var jeg helt lammet i armen.
Legen mente Dennis hadde flaks
Han kom seg altså ut for egen maskin. Han mistenkte en knekt finger, men tenkte at han ellers kom seg unna. Men han måtte overvåke sin egen helse nøye, tilfelle det forelå noen smygende indre blødninger. Nye ultralyd-undersøkelser samme kveld utelukket andre senskader, og Olsen kunne slå seg til ro med at han kun trenger å takle en forslått kropp.
– Du rekker å tenke at dette kommer til å gjøre jævlig vondt. Og samtidig håpe at man treffer noe mykt. Jeg er glad for at jeg traff veggen der jeg traff den, og ikke lenger til venstre. Da hadde jeg i stedet fått en hundre prosent bråstopp. Legen sa at det hadde gått mye, mye verre om jeg hadde stoppet helt...
– Når du rekker å tenke så mye. Kjenner du på frykten over at dette kan gå ordentlig galt?
– Det er jo sånn at man vet jo aldri. Men du håper jo bare på det beste, selvfølgelig. Man kan tenke på alle mulige scenarioer og mye om og men, men heldigvis så gikk det bra nå.