Simens store gjennombrudd – nå har vi to nordmenn i verdenstoppen i drifting

Se tidskoder under for når Olsen var i aksjon!

DRIFTING: Selv flere dager etter bragden i Englishtown i delstaten New Jersey sliter fortsatt Simen Olsen fra Høvåg utenfor Kristiansand med å fatte hva han gjorde sist helg. For mens Fredric Aasbø ble en parentes i forhold til der han var, så reddet Simen Olsen den norske æren og det norske flagget.

Hele veien gjennom sluttspillet, til finalen, hvor det måtte ekstraomganger til. Men han tapte målstreken, uten at det er noe han er fortvilet over. Karrierens første pallplass i verdens tøffeste driftingmesterskap, Formula Drift i USA, var et faktum. 

– Jeg husker som det var i går, da jeg steg ut av bilen og vi skulle avgjøre finalekjøringen. Så kjente jeg at det var nesten så beina mine bare sviktet under meg. Jeg bra sliten og det mye adrenalin. Men da var vi ferdige, og det var bare å vente på avgjørelsen mens man sank sammen, sier Simen Olsen til Parc Fermé, da han ventet på resultatet etter finalen.

For det ble en særdeles tøff vei 16-delsfinalen, Topp 32 på driftingspråket, og hele veien ned til finalen. Hele tre ganger måtte han ut i ekstraomganger, blant annet i semifinalen mot fjorårets tittelkandidat Matt Field og i finalen mot Adam LZ.

Parallelt med Olsens framgang ble Aasbø stående igjen som en tapende 16-delsfinalist - et uhyre sjeldent tilfelle, og noe som kan kalles på kanten til en fiaskohelg for en toppfører som Aasbø å regne.

I tillegg har vi en tredje nordmann med i sirkuset, Ola Jæger, men med helt andre forutsetninger til grunn handler det primært kom å kvalifisere seg til en Topp 32 og som regel blir det med det for Jæger.

Og slik var det sort sett for Olsen også i fjor, men mot tampen av året gjorde han et enormt kvantesprang, med semifinale og 4. plass i Utah som det store høydepunktet. Siden har han gått fra privat satsing til å leie seg inn i et sete hos Feal Suspension med Aurimas «Odi» Bakchis fra Litauen som frontfigur og teamkamerat, og det har båret enda flere frukter i år.

Teamkompis i kvartfinale

Tilfeldighetene skulle ha det til at det ble hans teamkamerat Bakchis som ble duellanten i kvartfinalen i Englishtown. Brått blir rollene forandret på sekundet, fra teamkamerater med åpne kort til beintøffe konkurranser som går inn i hver sin boble.

– Da vi visste at vi skulle kjøre sammen, da blir det «game on». Da gjør jeg min greie, ønsker jo selvfølgelig han lykke til, og motsatt - selv om vi også smiler og ler etterpå. Det var god stemning og bra humor i teamet.

– Men selv om dere skal slåss; legger dere en slags strategi sammen for å gjøre forsøkene så gode som mulig for dere begge?

– Nei, vi prater ikke sammen slik eller avgjør noe sammen. Da er det ren konkurranse som gjelder, som om jeg skulle møtt hvem som helst. Da er det rett på direktesendingen på YouTube og studere kjøringen hans for å lete etter småting som skiller seg ut og om det er spesielle plasser og soner som går igjen om han gjør det bra på eller sliter på, sier Olsen.

Semifinale mot gullkandidat

Det ble altså ekstraomganger, med en stemme hver: en til Bakchis, én for ekstra omganger, og en til Olsen. Men siste stikk gikk altså til Olsen, «underdogen» i teamet, etter at de måtte ut i en ny duell.

Etterpå stod han kanskje for dagens sterkeste prestasjon; å slå ut Matt Field i semfinale - også der i ekstraomganger. Dommerne klarte ikke skille på dem etter sine første forsøk, og dermed måtte de ut i ny duell. I praksis kan de konkurrere til det uendelige, men dommerne finner gjerne de aller minste ting å pirke på i forsøk nummer to som bikker den ene eller andre veien.

Og de tre dommerne var også samstemte; tre «ja» til Olsen, og den suverene mesterskapslederen og Aasbøs store rival i fjor ble kjippet ut før finalen.

– Man kjører jo alltid for å vinne, og man går inn i en boble for å få til det. Men for å være ærlig, selv om man alltid prøver på det - uten at jeg skal være for defensiv - så er var det veldig uforventet å komme til finalen. Men da jeg vant over «Odi» i Topp 8 og gikk unnagjort den, så skjønte jeg at man kunne gå hele veien, slår Olsen fast.

Finalen skulle bli en ny thriller. For det første rev finalekonkurrent Adam LZ flere kjegler i starten som betød restart, i tillegg til at han tjuvstartet. LZ var med andre ord hårfint fra å bli diskvalifisert, og med det ville seieren gått til Olsen.

«Mind games» på startstreken

Men på spørsmål om all ventingen og restartingen kunne sette Olsen ut mentalt, så kontrer han.

– Vi gjorde alt vi kunne for å ta vekk fokuset hans litt fra oppgaven. Så jeg stod og jagde han opp på siden her med min egen motorlyd, for å distrahere litt. Det er fullt lovlig, selv om noen kanskje syns det er skittent. Men litt «mind games» er helt innafor. Så det er bare å være iskald og holde fokus på sitt. Det fungerte jo i starten, da han dro kjegle etter kjegle, flirer 26-åringen.

Dog ble det forgjeves. Etter atter en ekstraomgang hvor dommerne igjen ikke klarte å skille på hvem som gjorde det beste forsøket totalt sett, så røk han da det gjaldt som mest. Begge hadde de solide lederrunder, men i jaktposisjonen var LZ hakket vassere helt på tampen.

Også er det dette med unnskyldninger og forklaringer i bilsporten. For den ydmyke og beskjedne sørlendingen sitter det langt inne å trekke fram problemer han opplevde med bilen.

– Nei, jeg skal ikke skylde på noe, men vi mistet eksosen i duellen med Matt. Så vi mistet nok 100 hestekrefter der. Og jo lenger og lenger du kommer, jo mer grep blir det i asfalten, så jeg måtte være veldig bestemt med gassen. Vi var «underernært», men vi gjorde alt vi kunne for å kjøre rundt problemet. Men i finalen så endte det nok med at jeg gjorde litt mer feil enn Adam, i tillegg til at han kjørte et fenomenalt «chase run» på meg, sier Olsen.

Spiser kirsebær med de store

Uansett, andreplassen sender ham opp på en femteplass totalt. I ledelse har Field et solid forsprang med 41 poeng på Chelsea Denofa og Fredric Aasbø som liggeer poenglikt. Fem poeng bak der igjen er James Deane, mens Olsen altså ligger på femteplass totalt i verdens tøffeste driftingserie, 72 poeng bak Field.

For ordens skyld har utøvere som Deane og Aasbø tre gull hver i Formula Drift, mens en annen trippelvinner - Chris Forsberg - er helt nede på en niendeplass totalt. Field og Denofa har ingen Formula Drift-gull, men de har tatt sølvmedaljene de siste tre sesongene og vært med i sirkuset i en mannsalder.

– Det er hvor jeg ligger totalt som er den store bragden i det hele, spør du meg. Du har først de fire største i driftingverdenen noen sinne, spør du meg. Så har du meg, lille Simen fra bygda, på en femteplass. Det er helt latterlig å ligge på femteplass sammenlagt i sin tredje sesong. Jeg er superfornøyd her jeg er, og jeg trives en stund her fortsatt. Men vi ser på mulighetene og ser at det er fysisk mulig å ta en medalje. Det er ikke noe jeg tør å tro eller håpe på, men tro meg - vi skal gjøre alt for å prøve, slår han fast.

Håper på Aasbø

For selv om det ble en giganedtur for Aasbø denne helgen, så er det Aasbø han selv krysser fingrene før med sitt røde, hvite og blå hjerte. Dersom Aasbø skulle ta nok en mesterskapstittel etter å ha vunnet de siste to sesongene, så vil ha bli historisk som førstemann til å ta fire Formula Drift-gull.

Og ved å slå Field ut i semifinalen sparte han Aasbø for et ytterligere forsprang på 24 poeng opp til teten.

– Sjarmen med sporten er at et er ganske åpent og at det ikke er mer enn en liten feil som skal til for at du ryker ut. Fredric var bare litt uheldig, men jeg håper selvfølgelig at han tar dette hjem. Han er jo bedre skodd til å ta hele mesterskapet, så jeg håper han klarer å beholde det, sier Olsen.

Selv var det en en ørliten trøst for Aasbø observere landsmannen sin gå hele veien til finalen mens han selv ble satt på sidelinjen tidlig.

– Det var et helt fortjent resultat for simen, og det er gøy å se at all innsatsen hans begynner å betale seg. Han er neste generasjons driftingmester! For oss var det en berg- og dalbane av et løp, men vi kjemper videre, skriver Aasbø i en SMS til Parc Fermé.