Refser saksbehandlingen – mener den ikke følger generelle rettsprinsipper

Selv om Anders Kjærs primære reaksjon i saken mot Norges Bilsportforbund handler om mangel på respons, er det flere momenter som hans advokat Halldis Årseth reagerer på i måten juryen og Appelldomstolen har gjennomført saksbehandlingen på.

Årseth påpeker overfor Parc Fermé at hun føler man sitter igjen med lite veiledning med hensyn til regeltolkningen av dommen, og at hun fra første stund har reagert på saksbehandlingen. Spesielt da Kjær aldri fikk umiddelbar anledning til å forklare seg etter at det ble ilagt en teknisk protest på bilen i forbindelse med Numedalsrally 2018.

I domsdokumentet heter det også at Appelldomstolen generelt vil «bemerke viktigheten av at begge parter, så sant det er mulig, blir gitt anledning til å være tilstede under partenes forklaring, samt under høring av vitner og liknende innhenting av opplysninger.», og i forbindelse med at Kjær aldri skal ha fått innsyn i selve protesten, påpeker Appelldomstolen at «Dette var en feil fra juryen side og hvis dette bygger på etablert praksis, så må denne åpenbart endres.».

– Da vi satte oss ned og begynte å jobbe med dette, så har vi reagert på flere ting. Blant annet at den ene parten har fått god anledning til å prate med juryformann etter at protesten var inngitt, mens den andre parten ikke fikk det i det hele tatt. Et helt grunnleggende prinsipp er det å ha lik mulighet til å få informasjon og ta til motmæle, noe vi ikke føler er blitt ivaretatt, sier Årseth til Parc Fermé.

– Mangel på rettssikkerhet

Videre heter det at «Reell behandling av saken fant sted 15. mars og i den sammenheng var både protestanten og Appellanten til stede for å avgi sine forklaringer, samt at det ble avhørt vitner/sakkyndige. Appelldomstolen oppfatter at det ved dette jurymøtet ble gitt god anledning til partsforklaringer og at dette sikret en forsvarlig behandling av saken.».

– Det er et helt generelt prinsipp som ligger til grunn i alle saksbehandlingsregler generelt i rettssystemet, at alle som blir anklaget og blir en part i en sak skal få fullt innsyn og få mulighet til å komme med kontradiksjon. Det er en grunnleggende mangel på rettssikkerhet når du ikke får innsyn eller mulighet til å ta til motmæle, mens den andre parten får lagt fram sin sak. Det syns jeg er veldig lite tilfredsstillende, sier hun.

Juryleder Rolf Borge har siden første jurybeslutning ikke ønsket å kommentere saken. Heller ikke Appelldomstolens leder, Ronny H. Hansen, ønsker å kommentere saken og saksgangen og henviser kun til Appell 280 fra Norges Bilsportforbund.

Reagerer på manglende bevis

I Appelldomstolen mener Årseth at ett av de mest sentrale bevisene aldri ble lagt fram. Selv om partene var godt kjent med Kjærs modifikasjon av bilen, ble det under protesten på Numedalsrally tatt bilder av de aktuelle deler av bilen som dokumentasjon, slik at bilen kun var formelt tatt i arrest mens Kjær kunne ta med seg bilen etter endt løp.

Bildene som ble tatt på Numedalsrally ble aldri lagt fram for Appelldomstolen.

– Anders har aldri fått sett de bildene. Han var jo kjent med hvordan bilen hans så ut, i og med at de tok bilder i stedet for å beholde bilen. Men at den ene parten ikke legger fram et sentralt bevis slik hadde vært veldig oppsiktsvekkende i en vanlig rettssak. Appelldomstolen har i stedet støttet seg til forklaringer om hvordan bilen har sett ut, mens de helt sentrale bildebevisene altså manglet, sier Årseth.

– Virker uprofesjonelt

Kjær har også understreket at han syns det er lite heldig at bilsportforbundets vitne Jan Egil Jenssen rett i etterkant av møtet kjørte ett av domstolenes medlemmer til Gardermoen, før en avgjørelse ble tatt, og at Jenssen skal ha snakket med NBFs vitner bak lukkede dører før de selv skulle inn å vitne.

Årseth registrerte også dette og syns dette er oppsiktsvekkende, selv om hun ikke vil spekulere i hvorvidt dette har påvirket sakens avgjørelse.

– Det virker uprofesjonelt og ville aldri skjedd i en vanlig rettsprosess. Det skal ikke være noen som helst kontakt før en avgjørelse blir fattet. Vi skal ikke påstå at noen har latt seg påvirke, men det gir liten tillit til at det faktisk er helt uavhengige dommere som sitter der. Det framstår også ganske uheldig at den ene partens mest sentrale vitne kjører en av dommerne til Gardermoen. Det ser ikke bra ut, men utover det skal man være forsiktig med å beskylde noen for noe, påpeker hun.

I Appelldomstolens avgjørelse konstateres det klart og tydelig at det er anmelders ansvar at bilen er i henhold til reglementet når man melder seg på et løp.

Advokaten ønsker derimot å legge ansvaret over på bilsportforbundet for at saken ikke ble avklart i forkant av protesten. Her henviser hun også til innsatsen som Kjær har gjort i forkant for å få en avklaring på bilen.

– Han har ønsket og bedt om en avklaring og gjort alt han kan for å unngå å komme i denne situasjonen. Anders har ikke noe skyld i dette og har ikke ønsket å begå noen form for regelbrudd. Bilsportforbundet må ta ansvaret for å opplyse om hvordan en uklar regel skal tolkes. Føreren skal forsøke å forstå reglene, men når den er vanskelig å tolke, så må man kunne be om veiledning fra de som forvalter reglene for å unngå å risikere regelbrudd. Jeg mener at Anders ikke kunne gjort så mye mer annet, konstaterer hun.

Savner veiledning og klar tolkning

Hun vil understreke at ett av sakens hovedpoeng er nettopp at regelen som står sentralt i saken, §306 punkt 15.2. i Gruppe H-reglementet, er svært skjønnsmessig utformet, som hun selv sier.

– Den må tolkes, fordi den ordlydsmessig ikke gir noen umiddelbar veiledning. Å identifisere med noe originalt kan ikke bety at den skal være helt lik, for da er ingen modifikasjon mulig. Men det er ingen veiledning å få i tolkningen av denne regelen, sier advokaten.

Summa summarum føler hun derfor ikke at dommen gir noen konkret veiledning om hvordan 15.2 skal forstås, verken for sin klient eller for andre som eventuelt havner i samme situasjon eller generelt har gjort eller vil gjøre tilsvarende modifikasjoner som Kjær er blitt dømt for.

– De burde kanskje gjort mer rede for hva de har lagt vekt på. Er det avstanden, er det differansen i selve buen, eller hva er det helt konkret? Slik utfallet er, så er den eneste løsningen å sette på mindre hjul, men ut over det gir dommen ingen tydelig veiledning og tolkning. Om ikke Anders har rett i sin tolkning, så hadde vi i alle fall håpet at dommen kunne hatt en verdi for andre, sier hun.