Stod opp etter 15 års rallydvale - men nå håper han at flere våkner

Egentlig strekker karrieren seg 30 år tilbake i tid. Og egentlig enda lengre. Men Runar Pedersen finnes ikke mett. NM-bronsen i klassen for nyere firehjulsdrevne biler i år har gitt vann på mølla. En oppgradering til R5 frister, selv om et potensielt kjøp nylig glapp for ham.

– Jeg har jo egentlig lyst til å kjøre R5, nå ja. Så har jeg snakket med Petter, som sier at jeg ikke får lov til å kjøpe Ford. Men han er jo en optimistisk type. Typisk han. Men for meg hadde det vært greit med en Ford. Jeg skal ikke kjøre fra noen i toppen uansett, sier Runar Pedersen til Parc Fermé.

Og denne «Petter», ja det er jo ingen ringere enn Petter Solberg som Pedersen har vært i samtale med. Dog er det ikke det en helt tilfeldig telefonsamtale som Follo-mannen titt og ofte kan ta med Norges største bilsportstjerne.

Kanskje Runar selv kan ta en liten bit av æren for at lillebror Solberg har havnet der han er i dag. På 80- og 90-tallet var nemlig Pedersen en av de viktigste støttespillerne til brødrene Solberg og deres nærmeste familie.

«Storebror» for Solberg-brødrene

Først i bilcrossmiljøet, der Solbergs foreldre konkurrerte - hvor Pedersen selv kjørte fra 1983 og ble godt kjent med den bilsporttunge familien. Deretter ble - som mange vet - Henning Solberg kartleser for Pedersen da han gikk til innkjøp av en Lancia på slutten av 80-tallet.

Senere ble rollene byttet om, og for dem som husker de Shell-prydede Toyota-ene som Henning og Petter kjørte mot slutten av 90-tallet, før det ble internasjonale karrierer av dem begge - var disse avtalene spikret med en viktig Pedersen-finger i hovedrollen.

– Jeg ble som en liten storebror for dem da jeg etterhvert ble bedt med hjem på gården. Vi mistet litt kontakten en periode, før Henning begynte å lese for meg i 1987. Etterhvert ville jo Henning ha med meg som kartleser.

– Jeg hadde røket to motorer og var litt lei, i tillegg til at jeg begynte å høre dårlig. Og da turte heller ikke kartleserne sitte på med meg, så da ble jeg med Henning og fikk etterhvert Petter også til å kjøre, kan Pedersen kort oppsummere sin rolle overfor Solberg-gutta i deres spede karrierestart.

Men nok Solberg i denne omgang, for Pedersen har selv skrevet bilsporthistorie. Og mye mer kunne sikkert vært fortalt enn hva denne reportasjen bærer med seg.

– Som narkotika

Fasiten er likevel flerfoldige NM-sølv, dog aldri NM-gull, i toppklassen i Norge. Som nevnt utviklet dette seg til en kartleserrolle for Norges mest profilerte bilsportutøvere, før han i 2001 sa takk for seg og begynte med andre ting.

– Rally er litt som narkotika. Da jeg bestemte meg for å slutte, så måtte jeg bare kvitte meg med alt. Jeg måtte si opp Racing-avisa, jeg orket ikke å dra på løp og slike ting. Jeg var en periode fotballtrener som krevde fem dager i uka med trening, før det var kamper lørdag og søndag. Da dette var over, så ble det veldig tomt. Jeg måtte inn i bilsporten igjen, og da var det ikke noe tvil om at det var rally som var tingen. Ikke noe baneracing og sånt tull, flirer Pedersen.

Interessen for bilsport har dog alltid vært der. I 2016 var han altså tilbake igjen, også mye for å involvere sin rallyinteresserte sønn Christoffer inn i rallysporten. Planen var å komme tilbake med en strøkent bygd Volvo i 2007, men denne var så strøken at han ikke ønsket å bruke den opp i rally likevel.

I stedet ble det første innkjøpet av en Peugeot 206 en gedigen teknisk fiasko. Det løsnet med overgangen til en Ford Fiesta ST, før det plutselig sto en Subaru Impreza i garasjen. I mellomtiden har sønnen Christoffer selv kunnet ratte en Ford Fiesta R2 på egenhånd denne sesongen.

Men det tok altså rundt 25 år siden forrige gang Runar kjørte en rallybil med drift på alle fire hjulene, og plutselig så var Runar Pedersen bronsemedaljer og totalt sett den raskeste føreren med standardbil ute på skogen.

Lærte den harde veien

Om rally er som å sykle? Vel, Pedersen har i alle fall ikke brukt veldig lang tid på å markere seg som langt ifra noen sinke på skogen.

– Greia er jo at jeg lærte å kjøre rally uten noter, og vi kjørte rally på «husmorsdekk». Så jeg lærte å kjøre rally med en bil som var så stiv at den spratt hundre ganger etter et hopp. For å si det sånn, man visste heller aldri når piggene tok slutt, og det gikk på tvers over alt - litt som på en glattkjøringsbane, sier Pedersen, som fikk vekk mye av rattrusten fra de forhjulsdrevne bilene.

– Har du kjørt litt løpsbil fra før, så er det i alle fall lettere å sette seg inn igjen, tenker Pedersen.

Dog har han fortsatt flere utfordringer bak rattet. Pedersen sliter med en god porsjon nedsatt hørsel. Dette kan være krevende både i å høre turtallet på motoren, for ikke å si notene.

– Jeg er medfødt med hørseltap, men jeg har klart meg. I 1993 forsvant all «discounten» etter en skuddulykke på Tusenfryd, og på den tiden var det ikke så mye hjelpemidler. Jeg har forsket fram en del sjøl nå, og Stine (Klemetsdal, journ.anm.) som kartleser er veldig klar og flink. Men om jeg ikke skulle høre noe, så bremser jeg og tar ingen sjanser. Spesielt i de høye hastighetene føler jeg at jeg fortsatt bremser for mye.

– Men jeg har ikke det ungdomsmotet som kreves lengre. Man begynner å tenke mer og mer, man har familie og man tar mye mer hensyn. Man kan ikke være stein gær’n sjøl lengre. Men det er moro å kjøre og konkurrere og se at det er så likt mellom oss Gruppe N-førerne, forteller Pedersen.

Savner utvikling i norsk rally

Han har med andre ord vist at et comeback etter mange år på sidelinjen på ingen måte sender deg nedover på resultatlistene. Det gjør at Pedersen vil ha flere gamlekarer tilbake igjen. Han håper han kan være til inspirasjon for flere som la hjelmen på hylla for lenge siden, men kjenner et kjøresug man ikke har tatt mot til seg å realisere igjen.

– Absolutt, jeg ønsker å få flere av gamlegutta tilbake. Og noe må vi kunne få til. Men vi trenger nok en gulrot i norsk rally. Jeg var sist aktiv i 2001, og etter 15 år borte så merker jeg at det ikke har skjedd noen verdens ting med norsk rally. Så noe må nå skje, sier Pedersen med en klar pekefinger og oppfordring til de som styrer rallysporten her i Norge.