Et «fantastisk marerittdøgn» som endte med seier i 24-timeren

DEL

Foto: Vier.com Foto: Vier.com

70 grader i cockpiten, 13 liter vann på fire timer, masse pasta, bremseproblemer og frekt regnvær helt på tampen. Her får du Oskar Sandbergs egne ord gjennom helvetesdøgnet som ble til et uforglemmelig eventyr.

Å gjennomføre et 24-timersløp, enten vi snakker Le Mans, Nürburgring eller hva det måtte være, så er det først og fremst en manndomsprøve for både fører, team og ikke minst bilen.

Derfor er det en stor prestasjon for både Sandberg og teamet hans Sorg Rennsport å vinne V4-klassen i 24-timeren på Nürburgring, selv om Sandberg har vært den ubestridte eneren i denne klassen hittil i år. For det handler om mer enn bare isolert sett å være den raskeste føreren rundt den 25 kilometer lange banen, inkludert GP-sløyfa.

Men dette var altså Sandbergs første seier i 24-timeren, foran vel 250.000 tilskuere. Da Parc Fermé tok kontakt for å få en oppsummering om løpet, fikk vi en så fyldig og detaljert rapport fra den 25 år gamle Nes-gutten, at vi under vil gjengi hele hans «fantastiske marerittdøgn».

11:00 – 15:30: Løpsstart

– Det var strålende sol og over 30 varmegrader i skyggen. Fokuset nå var mye drikke, mye lett mat og ha på nok klær. Det viktige var å forberede seg på tre timer i en brennhet bil. Vi valgte å la meg starte, da jeg er vant til å kjøre starten med mange biler rundt. Vi skulle alle kjøre dobbeltstint, det vil si over to timer og tre kvarter med kjøring. Fra jeg stod opp klokken 11:00 til start 15:30 hadde jeg drukket cirka 13 liter vann og hatt 10 stopp på toalettet. Nå var det 34 grader i skyggen og over det dobbelte inni bilen. Det eneste som stod i hodet mitt var å ha fokus på fart, spare bremser og ha oversikt over trafikken.

- ANNONSE -

Foto: Vier.com Foto: Vier.com

15:30 – 18:30: Kollapser i teamtrucken

– Jeg fikk en super start og gikk rett i ledelse. Bilen var super og jeg klarte tilrive meg et minutt ned til andreplassen. Men etter fire runder gikk bilen for varm, med oljetemperatur på 145 grader og vanntemperatur på 110. Noe måtte gjøres, jeg skrudde på varmeapparatet på fullt for ekstra kjøling. Dette virket og temperaturen gikk ned, men ulempen blir temperaturen inni bilen. Termometeret viste over 70 grader inni bilen, og der skulle jeg sitte og pushe 90 prosent i over 2,5 time. Jeg har med meg to liter vann i bilen, og dette gikk tomt i løpet av den første timen. Jeg gikk inn i piten i ledelse, og teamkompis Kratz tok over bilen. Klokken var nå 18:30 og temperaturen hadde gått ned til 10 grader på utsiden, heldigvis. Jeg kollapset i teamtrucken, totalt dehydrert – men vi var i ledelse! Nå var det kun restitusjon som stod i hodet mitt, og fem liter vann og pasta ble min oppskrift.

Foto: Privat Foto: Privat

18:30 – 23:30 – 03:00: Måtte passe på bremsene

– Normalt sett hadde jeg fem timer å gå på til jeg skulle i bilen igjen. Nå kunne jeg slappe av og kun ha fokus på å spare energi. Men etter fire timer får jeg beskjed om at det er 15 minutter til jeg skal i bilen. To liter vann og ett toalettbesøk senere var jeg klar for nesten tre nye timer i bilen. Denne gangen var vi ett minutt foran i ledelse og mørket hadde kommet. Det å gjøre på Nürburgring om natten er supergøy, og kun den som kan banen kjører fort. Jeg satt i bilen og kjørte raskest, men jeg fikk beskjed om å spare på bremsene. Jeg la om kjørestilen, brukte 35 prosent mindre brems og holdt tempoet. Fullt fokus nå var å ha oversikt over trafikken og holde fokuset 100 prosent. Mitt neste pitstop var kun bensinfylling, nye dekk og bremser. Dessverre tok dette for lang tid da en kaliper bak ikke ville ha nye bremseklosser. Vi fikk fikset dette, men det kostet mye tid. Jeg kjørte ut på banen igjen med et tilbakeslag på seks minutter, over en halv runde bak lederen i klassen.

– Jeg fikk lov til å pushe, men uten risiko. Etter én time og 27 minutter gikk jeg igjen i pit for førerbytte, og jeg hadde da tatt igjen over to minutter. Klokken var nå tre på natta, og det var tid for mat og drikke igjen. Masse vann og pasta med kylling var godt å få i kroppen. Planen var nå at jeg skulle i bilen klokken ni.

Foto: Vier.com Foto: Vier.com

09:00 – 12:00: Av med kjøredressen for siste gang

– Klokken begynte å nærme seg 09:00, vi lå nå fire minutter bak førsteplassen, som også var raskeste bil i klassen på banen. Jeg hoppet inn i bilen og merker at alt er som det skal med vår bil. Jeg kommer inn i min egen verden hvor jeg kan kjøre på lave rundetider med kun tideler forskjell, runde på runde. Så får vi beskjeden vi trengte. Lederen i klassen hadde problemer og stod i boksen og reparerte bil. 26 minutter etterpå er dem ute på banen igjen. Nå var det kun én ting som stod i hodet mitt – hel bil til mål! Bilen fungerte utmerket og vi holdt samme tempo resten av passet. Klokken tikket nærmere 12-slaget og jeg hadde kun én runde igjen av min 24-timer for i år. Vi pittet med 1,5 runde i ledelse da Kratz tok over. Utmattet, men fornøyd, var det nå greit å dra av seg kjøredressen for siste gang denne helgen. Men spenningen var ikke over for det, for det var fremdeles lenge igjen.

Foto: Privat Foto: Privat

14:30 – 15:30: Tidenes lengste time da regnet kom

– Én time igjen, og kanskje den lengste i mitt liv. Kratz hadde god kontroll på tempoet, tok ingen risiko og vi ledet med én runde og hadde kun oss selv å fokusere på. 20 minutter igjen av 24-timeren, og det begynner å regne på få steder rundt banen. Det blir totalt kaos, alle vil inn i pit og bytte til regndekk, og andreplassen hadde nå muligheten til å ta igjen det tapte. Hva gjør vi? Mr. Kratz er en veldig dyktig racingfører og jobber blant annet som instruktør for Porsche Motorsport. Vi snakker over radioen og velger å stå klare hvis han selv føler at vi trenger regndekk, som er mest optimalt der det er våt bane. Kratz velger å bli på banen og kjøre den aller siste runden av 24-timeren på slicks på regn. For en risiko! 14 minutter senere kommer Kratz over mållinjen og alle i hele teamet står på pitmuren og jubler. Jeg klarer ikke holde igjen i gråtens fryd. Vi vant det hardeste løpet i verden. Det var en følelse som ikke kan beskrives. Etter 16 år med motorsport, 16 år med drømmer og håp, så er den neste store greia at man kan si «Yes, jeg har vunnet 24-timersløpet på Nürburgring Norschleife».

Foto: Privat Foto: Privat

- ANNONSE -