Disse to Formel 1-førerne blir jeg aldri helt klok på


DEL
(Foto: Benjamin A. Ward)

Måten Lewis Hamilton leder VM på, og måten Marcus Ericssons F1-framtid ikke henger i en syltynn tråd på i det hele tatt, gjør at jeg må klø meg ekstra i hodet.

PF-bloggen: Så er det viktig å understreke at det i seg selv ikke er overraskende at Hamilton verken leder VM, har suverent flest enkeltseire i år (7), har suverent flest pole positions (9 med Malaysia) og er den eneste som har tatt poeng i samtlige løp hittil i år.

Men det ligger noe bak her jeg ikke blir helt klok på. For det er nesten så jeg tenker på om Hamilton lurer oss litt. Rett og slett driver oss litt for ap. Fordi han er så god når det gjelder som mest.

PF-bloggen
Dette er spalten hvor Parc Fermé-grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsport-samfunnet.

Jeg har sittet med følelsen, noe jeg ikke er alene om, at Mercedes har et ekstra lite gir og de ekstra lille hestekreftene som trengs når det drar seg til med kvalifisering.

På fritreningene i år har Hamilton vært langt i fra suveren. I syv av løpene i år har han ikke satt en eneste bestenotering på fritreningene. Men han tok likevel pole position i både Kina, Aserbajdsjan og nå Malaysia, uten å ha markert bestetider underveis. Det er kun i Australia, Spania og Østerrike han har hatt to av tre bestetider gjennom fritreningene, mens han har hatt én og annen bestetid i fritreningene i fem andre løpshelger. Likevel betyr det altså at det er syv løpshelger hvor Hamilton ikke har vært dominerende, eller i det minste bestemann, innledningsvis.

Og når Hamilton først har vunnet i år, så er det ikke akkurat med de minste marginene over målstreken. Laveste seiersmargin var i Belgia med 2,3 sekunders margin, i Canada med 19,7 sekunders margin, og i snitt har Hamilton hatt 7,7 sekunders margin til andremann på sine syv seire i år.

Først var det en flåsete tanke, men nå er det nesten så jeg faktisk lurer på om briten rett og slett driver et psykologisk spill med oss som ser dette fra sidelinjen og skal bedømme og analysere hvordan han presterer og hvordan han ligger an i forhold til konkurrentene. For der er han i beste fall uberegnelig sett ut ifra fritreningene.

Vi kan mene mye om Hamilton, og vi kan si hva vi vil om han, men han sitter i den beste bilen, samtidig som han er ubestridt en av de desidert beste førerne vi har på griden. Derfor tar jeg ikke noe forgitt fra ham før Q3 er over. Sikkert gøy for ham å sitte med en viss stålkontroll, men nå om dagen er han bare irriterende god når det gjelder som mest.

Forøvrig må det understrekes at han har fått to giga-gavepakker fra Sebastian Vettel nå vedrørende VM-gullet, etter startsmellen i Singapore og motorproblemene i kvaliken i Malaysia – det må vi ikke komme unna.

(Foto: Mercedes-AMG F1/Sauber F1 Team)

Så var det denne svensken vår da, Marcus Ericsson. Da jeg fikk min renessanse i F1-interessen igjen for 3,5 år tilbake, så var det blant annet med litt ekstra interesse og spenning rundt at vi hadde en fra söta bror som endelig var med i dette sirkuset. Så ærlig skal jeg være.

Også var det jo litt artig med de få poengene han scoret i 2015. Likevel ble han sist dette året. Og verken før eller siden har han scoret flere poeng, og han har egentlig bare vært å regne med som sistemann i feltet. Sammenlagtlistene siden F1-debuten i 2014 er i alle fall like klare som de er enkle.

I år har Ericsson personlig hatt et enormt fokus på å slå Sauber-kompis Pascal Wehrlein. Bare det er en trist saga i seg selv når du i din fjerde sesong «kanskje» kan klare å slå én mann. Direkte eller indirekte må du uansett innse at det ikke spiller noen rolle hvem som havner bak deg, da det mest trolig vil skyldes tekniske problemer eller førerfeil fra de andre. Og jeg har tatt en nærmere kikk på tallene for å se hvorvidt Ericsson lever opp til ambisjonene om å slå lagkameraten sin, uavhengig av plasseringer.

Der må jeg si han scorer oppsiktsvekkende dårlig, i hvert fall med tanke på hva han selv har av ambisjoner. Strengt tatt burde det vært Ericsson selv, fra et sportslig fornuftig ståsted, som virkelig burde hengt i en tynn tråd for framtiden sin i Formel 1. Spesielt når vi ser hvor nådeløs denne sporten er overfor for eksempel Jolyon Palmer.

Av ni fullførte løp i år har Ericsson havnet desidert sist i fire av dem som passerte målflagget. To løp har endt nest sist, to løp tredje sist. I Spania ble han for eksempelvis nummer 11, på papiret et absolutt godt resultat. Men lagkamerat Wehrlein ble samtidig her nummer åtte og scoret fire poeng, og egentlig skulle blitt nummer sju hadde det ikke vært for en fem-sekunders tidsstraff. Da faller Ericssons ambisjon i grus også der, dersom han mener at han skal være bedre enn lagkameraten.

Ericssons beste løp i år er kanskje på Silverstone, hvor han i hvert fall kjørte fra Wehrlein. Men en 14. plass og tre førere bak seg er likevel ikke noe som markerer seg nevneverdig i historiebøkene.

Utover dette leder Pascal Wehrlein kvalifiseringsduellen 9-4 så langt i år, og av de åtte løpene de begge har fullført samtidig så har tyskeren slått svensken seks av gangene.

- ANNONSE -

Ikke at Wehrlein heller har hatt en spesiell knallsesong, svak bil til tatt i betraktning, men det er tydeligvis Mercedes-junioren som ligger dårligst an i Sauber-teamet, og enn så lenge virker plassen til Ericsson ganske så sikker. Uten at særlig mer er offentliggjort rundt koblingene mellom eierforholdene i Sauber og Ericssons sponsorer og investorer, så underbygger ikke dagens Sauber-situasjon denne koblingen noe særlig mindre i alle fall.

Tvert imot.

- ANNONSE -

Legg inn en kommentar