Så kjipt er det å bli minnet på sikkerheten i rally atter en gang

PF-bloggen er spalten hvor grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsportsamfunnet.

Like sikkert om at hestehoven og hvitveisen blomstrer i disse dager, så er også Hurumsprinten et sikkert vårtegn for alle rallyentusiaster. På et blunk var deltakerlista fylt opp, og arrangøren NMK Hurum og Røyken har i etterkant også økt deltakerantallet med ytterligere 10 førere, slik at 80 ekvipasjer til helgen får oppleve våreventyret på Hurum-halvøya mellom Oslofjorden og Drammensfjorden.

Dette gleder vi alle oss til. Samtidig vil jeg benytte timingen av dette løpet til å minne om dramatikken som skjedde i fjor. Ikke for å være kjip eller for å jakte ytterligere oppmerksomhet til det første blogginnlegget på denne siden. Men akkurat som i trafikkbildet, på flyet, eller generelt bekjempelsen av terror; fokus på sikkerhet får man aldri nok inn med teskje.

For å gjøre en rask «recap» fra i fjor: En av deltakerbilene kjørte av og rullet ut i grøfta ved den berømte «showkulen» inne på fartsetappen. Folk strømmet til, slik som alltid skjer ved ulykkesutsatte publikumsplasser, og bare to biler etterpå - uten noen form for advarsler eller signaler på å vinke ned farten - så suser en ny bil av i høy fart på akkurat samme sted, og treffer knallhardt bilen som lå der fra før. I denne situasjonen var den kommende bilen bare en hårsbredd fra å meie ned flere tilskuere, som ikke hadde til hensikt å oppholde seg her som en ren tilskuerplass, men som hadde strømmet til etter at den første bilen kjørte av. Bildene fra hendelsen kan du se under her:

For det er å forvente at både publikum og arrangører har felles forståelse for hvordan slike situasjoner håndteres. Arrangøren tok umiddelbar selvkritikk den gang, hvor funksjonærene på stedet ikke hadde fått eller utøvd de nødvendige instrukser for å håndtere en slik situasjon. I ettertid kan vi ikke forlange mer enn forståelsen og selvkritikken fra situasjonen, og jeg har full tiltro til at arrangøren husker denne episoden i møter og samtaler med de frivillige som stiller opp for å holde orden i rekkene. Og vi skal først og fremst være glad og takknemlige for hvert eneste frivillige individ vi har på skogen. Samtidig kan det også understrekes at erfarne rallytilskuere oftest bidrar til å roe ned biler til området rundt avkjøringen er klarert, noe som åpenbart ikke skjedde på samme måte i fjor.

Mer om mine betraktninger fra fjorårets dramatikk kan du lese i Facebook-innlegget nederst.

Men tilbake til sikkerheten, så er ikke dette noe vi får prentet godt nok inn, og fokuset på dette kan - og bør - gjentas nærmest til det kjedsommelige. For det virker å være at større ulykker må skje før det blir et midlertidig ekstraordinært fokus på sikkerhet og tilskuerplasseringer i løypa, før dette gradvis demrer vekk med tiden mellom de alvorlige ulykkene.

Etter den tragiske ulykken i Larvik i 2009, som krevde livet til ei ni år gammel jente, ble det i etterkant utvist noe mildertidige ekstraordinære tiltak for sikkerheten i forbindelse med Rally Hedemarken, som ekstra kurs i akutt førstehjelp og vakter og funksjonærer med ekstra stort fokus på sikkerhet ute på skogen, med ulykken ferskt i minne. Heldigvis har vi ikke hatt flere dødsulykker på norske løp siden, men uheldigvis har ikke sikkerheten fått noe større fokus utover det som generelt er fordret gjennom Bilsportforbundets rallyvettregler og varierende instrukser fra både sløve og overstrenge vakter ute på skogen.

LES OGSÅ: Tilskuer omkom etter avkjøring på årets første etappe

Glemt virker dødsulykken i Monte Carlo å være, selv om det skal sies at vaktene under Rally Sweden virket strengere enn på lenge. Ulykken i WRC-åpningen handlet ikke om høy fart eller hvor heftige de nye WRC-bilene er, men om ren og skjær idioti hva gjelder plassering i yttersving.

LES OGSÅ: Her er Paddons bønn til rallyfansen etter dødsulykken 

Glemt virker også ulykken i Aurskog-Høland Rally i 2015 også å være, da Kenneth Johnsrød i over 150 kilometer i timen fikk vannplaning på asfalt og dro rett fram, og smadret skiltene ved veidelet. Her hadde en av tilskuerne plassert seg bak ett av skiltene, men samtidig fått flere pålegg fra andre folk i nærheten om å komme seg unna den farlige situasjonen. Tilskueren ble meid ned av skiltet - heldigvis ikke bilen, men vedkommende fikk store skader selv om tilskueren kom seg unna med livet i behold.

Som fotograf får jeg ofte selv høre det, når den gjengs oppfatning av oss i fotovest er at «vi tror vi er udødelige». Jeg har sikkert ikke til enhver tid vært et prakteksempel oppigjennom årene, selv om det skal sies at jeg aldri før har følt meg feigere ute på skogen som fotograf enn det jeg har vært de siste årene. Bildene blir fremdeles helt OK, men jeg vet jeg har stått på steder før jeg neppe hadde turt å stå i år. Ellers har jeg ikke hatt noen dramatiske opplevelser som fotograf, verken i år eller siden, men vi fotografer er like dødelige som alle andre tilskuere - så dette budskapet går også til dere kolleger med fotovesten på som leverer flotte shots fra skogen.

Samtidig en siste liten pekefinger til vakter, som vi først og fremst skal være veldig glad for at i det hele tatt stiller opp; selv om dere har fått pålegg og instrukser fra arrangører og fått et visst ansvar utdelt, så bruk også sunn fornuft for ikke å ødelegge opplevelsen til tilskuerne på skogen. Av egne erfaringer oppleves flere vakter i overkant strenge, og utnytter, eller misbruker om du vil, sin maktrolle på skogen - selv om hensikten selvfølgelig er å ivareta sikkerheten. Men om noen tilskuere vil fram 20 centimeter for å få en litt bedre opplevelse, så la tilskueren få disse 20 centimetere, så lenge de allerede står på en relativt fornuftig plass.

Men - når det er sagt - så er det også tilskueren selv som har det største ansvaret for sin egen sikkerhet ute på skogen. Det må vi ikke glemme.