Når iver og pågangsmot fra høyrestolen til slutt betaler seg

DEL
(Foto: Benjamin A. Ward)

Hvis du har begrensede odds til å slå igjennom internasjonalt, så er det verdt å ta en titt på hva Torstein Eriksen nylig har fått oppleve.

PF-bloggen: Antakeligvis er han den kartleseren som har klart å skaffe seg mest mulig omtale, både i ulike redaksjoner og på sosiale medier. Det er ikke tilfeldig.

PS! PF-bloggen er spalten hvor grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsport-samfunnet.

Selv har jeg hatt med Torstein Eriksen å gjøre som intervjuobjekt i flere år. Gutten som «bare» har vært kartleseren til Frank Tore Larsen, og det er med en viss ironi og et visst paradoks når kolleger eller andre rallyinteresserte bekjente har spurt «Du, hvordan gikk det med han Eriksen i helga, forresten?», når det egentlig er mer naturlig å spørre hvilken plass Frank Tore Larsen eller Fredrik Åhlin havnet på. En kartleser havner alltid i skyggen av sin fører, og fra et medieståsted kan jeg godt forsvare hvorfor det er føreren som blir prioritert i omtale.

(Foto: @World)
Joda, Eriksen er opptatt av eksponering og PR, men det kan man godt forstå av mange årsaker, forsåvidt. For i utgangspunktet er 27-åringen fra Nedre Eiker i Buskerud akkurat som deg og meg, spesielt hvis du er rallyinteressert uten penger, og/eller har en kartleserdrøm i magen. Han er blodinteressert i rally, han hadde – heldigvis – en kamerat som ville ofre alt for å satse på rally, og Eriksen har i alle år selv drømt en gang om å være blant de store. For merk deg den siste setningen. Eriksen er som deg og meg, gutten som elsker rally, som ser opp til de store gutta og er den som gjerne kan stå på utsiden og være den største rallysupporteren med videokamera og supportereffekter.

LES OGSÅ: Når en pappa ikke trenger å være noe annet enn «pappa»

Forskjellen er: Eriksen, som rallysupporter og superivrig kartleser, har helt på egenhånd greid å sikre seg den muligheten alle de tusen rallysupporterne verden over drømmer om hver gang de står på skogen og heier, eller står på premieseremonien og jubler for sin store helt. Selvfølgelig kunne han ikke gjort dette uten sitt trofaste samarbeid med barndomskamerat Larsen, og det var Mads Østberg ene og alene som ga ham tilliten etter mange års samarbeid, men sjeldent har jeg hørt en så ydmyk og rørt Torstein Eriksen som de gangene jeg har snakket med ham om drømmen han skulle få, og drømmen han nå har fått. For Eriksen er WRC det største som finnes. På samme måte som du ser tenåringen på Old Trafford-tribunen som egentlig bare har innsett at det blir med drømmen om å stå ute på den grønne matta med den røde drakta i Premier League. Den følelsen, den settingen, den har Eriksen nå fått realisert ved å få sitte i en WRC-bil fra 2017 i verdens raskeste rally.

(Foto: @World)
Selv har jeg vært i de samme skoene som Eriksen, og kan derfor relatere meg ekstra til det han har fått oppleve. Det gjelder antakeligvis mange av dere andre også. Jeg har visualisert det han har fått være med på, med en smule misunnelse, men samtidig en like stor porsjon beundring. Eriksen har gjort det lille ekstra få andre kartlesere gjør. Han har selvfølgelig vært svært lojal med sin egen progresjon sammen med Larsen, samtidig som han ikke har vært det minste sjenert til å komme i kontakt med de store, gjort «drittjobbene» og mer til for å pleie sitt eget kontaktnett med ett konkret mål: Å bli kartleser i WRC på øverste nivå.

Man kan alltids diskutere om Eriksen som kartleser på nasjonalt nivå har en overdreven frekvens på publisering i sosiale medier og interesse for mest mulig medieomtale av opplevelsene og satsingene han er med på. Men her beviser han i alle fall på første forsøk at også han har en profesjonell boble å gå inn i, som han mestrer på elitenivå, ved å bidra til at Mads Østberg kan sette topptider i verdens raskeste rally, og med litt hell faktisk kunne kjempet om en pallplass. Å kjøre på det nivået krever også en kartleser som er innafor på nivå – og da klarer selv Eriksen å koble ut både likes, kommentaterer og klikk på artikler. Derfor fortjener Eriksen en hyllest for både jobben i helga, og for den veien han har klart å tråkle opp siden han startet med to tomme hender sent i 2008.

LES OGSÅ: Et press som er vanskeligere å håndtere enn selve kjøringen

Jeg har gjort mange intervjuer i mer enn 10 år som journalist i ulike settinger. Men sjeldent, kanskje aldri, har jeg opplevd et så innholdsrikt og følelsesrikt intervju som jeg gjorde med Eriksen denne uka. Og Eriksen, han har jeg pratet ganske mange ganger med.

Intervjuet jeg gjorde med Eriksen denne uken var ment til en reportasje om opplevelsen av å kjøre de nye WRC-bilene og fullføre med ett VM-poeng attpåtil. Nok en gang en ren kartleseromtale du sjeldent får lese om andre kartlesere i samme skala som Eriksen. Denne gangen var det en emosjonell Eriksen som innrømmer at det krever sitt å lande, at det er vanskelig å svelge det man har fått oppleve, og i tillegg kjenne på stoltheten av å prestere det man har gjort. I et lengre avsnitt under vil jeg derfor presentere hva han satt igjen med etter å ha opplevd den største drømmen noen sinne.

(Foto: @World)
«Vet du hva, Simen, dette er så sykt dette her. Jeg har fått landa litt, jeg begynner å se en del bilder og film jeg ikke har fått sett underveis. Det er først nå man skjønner hva man har vært med på. Før shakedown visste jeg at alt var på stell, jeg har vært tett på dette i fem år. Og jeg hadde full kontroll notemessig. Men på vei fra hotellet til shakedown den torsdagsmorgenen, fy f*** jeg var så bleik. Før har jeg rapportert inn vær og forhold fra shakedown, en shakedown som egentlig ikke betyr noen ting, sånn egentlig. Men nå ble jeg helt tom. Ikke nervøs eller noe sånt, men da jeg innså hva jeg skulle være med på – jeg ble helt tom.

Det man etterhvert forstår at man er med på, det er sirkuset. VM og toppnivået, og det å være kartleser betyr at du også er én av dem. Du er så heldig at det er sjukt. Det var ekstremt med tilskuere i Finland, folk spør etter autografer og folk vil ta bilde av deg. Du er jo så heldig at det er helt sjukt. Uten at man skal tulle eller bare snakke om seg sjøl, så er du plutselig ei popstjerne. Folk syns det er stort, og jeg skal jo være den som egentlig står sammen med alle andre supportere som synes at det er stort med alle bilder og autografer.

Også det å stå på starten på Ouninpohja. Og vite hva som møter deg de neste 24 kilometerne. Du svetter litt ekstra når du teller ned da. Men når du kjører, så er det akkurat det samme som alt annet. Det krever en så sinnssyk konsentrasjon. Jeg vil ikke si det var lett, for det er en så vill timing over seks høyre, til fem venstre over løft til seks høyre, i 190 til 200 kilometer i timen. Ja, vi bikker nå 200 flere ganger. Enkelte steder går det uhyggelig fort. Enkelt og greit uhyggelig fort. Det er flere ganger i helga jeg har tenkt på livet mitt.

Vi satte noen topptider, og da kjente jeg at «fy f***, nå tar’n i». Du må virkelig kjøre med risiko for å henge med i toppen. Så jeg har full forståelse for hvorfor dem krasjer i blant. Det krever den risikoen det gjør. At Tänak dro av i Polen, det er helt greit det. Fra nå av kommer jeg aldri til å klage over at noen drar av. 

- ANNONSE -

Søndagen var tøff. Jeg måtte holde det oppe, jeg MÅTTE fullføre, og da klarer du å stå mot hvor sliten kroppen er. Jeg måtte seriøst jobbe hardt med meg sjøl for å holde ut, helt til siste meter. Jeg har aldri løpt maraton, men jeg tror jeg kan se for meg hvordan det er når du har løpt 40 kilometer og har igjen to av dem.

Uansett hva som skjer videre, om det blir med dette ene løpet, så er jeg utrolig takknemlig for å kunne sette Rally Finland 2017 i WRC-debuten på CVen. Hva enn som skjer videre i år eller ikke, alt har blitt så vellykket for meg.»

(Foto: @World)

Legg inn en kommentar