Når intervjuet går til helvete mens man ser ut som et fugleskremsel


DEL

[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=u2LxGzPU9UU[/embedyt]

Vi tar et lite tilbakeblikk på når grunnleggeren av Parc Fermé endte opp med et litt annet videointervju enn planlagt for tre år tilbake.

For de som kjenner til undertegnede, så har jeg ofte representert Glåmdalen som frilanser i ulike bilsportarrangementer de siste 10-11 årene. Noen oppdrag har vært mer suksessrik enn andre, men om vi skrur tiden tilbake til 2012 og EM-runden på Hell, så skulle en heller mislykket videoproduksjon ta det meste av fokuset denne helgen.

Med erfaring fra høyrestolen som kartleser i norsk rallysport på middels greit nivå så er ikke det å spenne på seg et sekspunktsbelte og en ukledelig hjelm det man ofrer mest energi på. Da jeg fikk tilbudet om å sitte på med rallycrossfører Mats Lysen, som jeg fulgte tett i mange år for Glåmdalen, så kunne jeg ikke si nei. Ei runde eller to rundt Lånkebanen i en Supercars er absolutt fint å ha med seg.

Samtidig kunne man slå to fluer i én smekk ved å gjøre et aldri så intervju, og så lenge man har en lydopptaker og et GoPro-kamera, så burde dette holde mer enn nok, ikke sant?

Du kan lese den umiddelbare kommentaren i etterkant på Glåmdalens nettsider her.

Kjapt skjønte jeg at manglende intercom gjorde intervjusituasjonen vel krevende. Samtidig som denne skrotten mest har vært vant til en etthjulsdreven rallybil med 150 hestekrefter, framfor 600 hestekrefter på fire hjul, så ble det litt mer å håndtere der inne enn å huske på de riktige spørsmålene. Da tenker man lite på desibelnivåer, et stemmeskifte-flashback og ikke minst hvordan man ter seg i en hjelm som ikke akkurat hjelper på kandidaturet til Norges kjekkeste mann i Se og Hør.

Lydkvaliteten ble grei den, men problemet (eller underholdningsverdien) oppstår i det momentet da jeg skjønner at Lysen ikke hører et kvekk av det jeg spør om. I mellomtiden har jeg rukket å bruke en halv runde på å trekke pusten og prøve å stille spørsmål nummer to. Resten ble en ren kommentering, uten at man har den minste anelse om hvordan man faktisk ter seg på dette videoklippet.

En trivelig britisk journalistkollega gapskrattet godt da han så videoen, uten å forstå hva intervjuet handlet om. Det trengtes ikke i den sammenheng. Med påstanden om en James Corden-look-a-like skal vi i alle vurdere om det er noe karaokebil-potensiale etter dette klippet.

Mislykket intervju eller ei, det ble til slutt viss seerverdi over denne seansen likevel.

Mer fra PF-bloggen her:
Når en pappa ikke trenger å være noe annet enn «pappa»
Bare to elementer trengs for å bli Formel 1-hekta: Senna og Monaco
– En syk idrettsprestasjon som druknet i det norske klammeriet

Legg inn en kommentar