DEL
Foto: Benjamin A. Ward
Foto: Benjamin A. Ward

PF-bloggen: Vi kan la oss imponere over hvor gode Oliver Solberg og Dennis Hauger er til å håndtere en doning med ratt og firehjul. Men det de presterer utenfor banen er minst like imponerende.

Jeg husker at Petter Solberg en gang fikk spørsmålet, da sønnen Oliver ikke var gamle karen, om minstemann en dag skal følge pappas hjulspor. Jeg mener å huske at Petter, i alle fall noe ironisk, håpet at sønnen droppet å satse på en motorkarriere, og heller startet med noe mer harmløst som golf eller liknende.

PS! PF-bloggen er spalten hvor grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsport-samfunnet.

Akkurat nå har jeg ingen konkret dokumentasjon på dette utsagnet, men uansett hvor mye Oliver er sønnen til faren sin, så hadde neppe Petter forestilt seg at sønnen skulle ta et bilsportmiljø med storm på denne måten i en alder av 15 år slik han har gjort må.

Det vekker selvsagt oppmerksomhet. Riksmediene har kastet seg på, og her på Parc Fermé har lesertall, likerklikk og delinger overgått alle støvleskaft, når det kommer til omtale av Oliver. Flåsete nok har jeg beskrevet ham som motorsportens Martin Ødegaard. For igjen – uansett hvor mye han er sønnen til faren sin, hvor mye kjøring, trening, testing og leking han har fått tilrettelagt fra han kunne gå til han fikk teste pappas DS3 for første gang, så skal denne spedbygde 15-åringen også klare å håndtere denne doningen, under alt press fra tribunen – og ikke minst med fire-fem andre rundt ham i det farten når over 100 km/t på to sekunder.

LES OGSÅ: Nå er det ungguttene som herjer fullstendig i Supercars

Arkivfoto (2011): Simen Næss Hagen
Arkivfoto (2011): Simen Næss Hagen

Joda, dette er imponerende, og vi kan bøye oss så mye vi vil i den berømte hatten, eller hjelmen i dette tilfellet. Men er det noe vi glemmer oppi dette, så er det ikke bare talentet Oliver, men også 15-åringen og gutten Oliver – i en fase i livet hvor det skjer ganske mye. Både fysisk, mentalt, nye erfaringer og opplevelser og så videre. På papiret og for øyet er han fremdeles et barn, som leker i de voksne sitt territorium, og han får i samme slengen smake på hvordan tusenvis på tusenvis har håp, ønsker og forventninger om at han skal skrive sensasjonshistorien alle drømmer om, minst like mye som Oliver selv. Du skal ikke se bort ifra at noen til og med var bittelitt skuffet over at han ikke vant i Skien. Selv sa Oliver til meg at han er 10 prosent skuffet over at han ikke vant, og 90 prosent veldig glad for at det ble tredjeplass.

At hele dette presset ikke går mer til hodet på ham, dét er imponerende, men det er det nok ikke så mange som har sett. Jeg har fulgt Oliver i mange år blant annet gjennom crosskarten, og som liten gutt var han en energibunt som var overalt i depoet, med sterke følelser og meninger, og det har sikkert ikke vært like enkelt for Petter og Pernilla til enhver tid å holde gutten på landjorda i sine yngre dager i begynnelsen av crosskartkarrieren. Og det er ikke mange år siden vi også så en meget energifylt sitatmaskin som stjal showet under talkshows som Senkveld og Skavlan.

PF-bloggen: Så kjipt er det å bli minnet på sikkerheten i rally atter en gang

Arkivfoto (2010): Simen Næss Hagen
Arkivfoto (2010): Simen Næss Hagen

Derfor er det for meg minst like imponerende å se hvordan dette «barnet» opptrer så voksent (noen vil kalle ham veslevoksen, jeg vil faktisk kalle ham ganske så voksen til alderen å være). Det at han klarer å håndtere et villbeist på 600 hestekrefter og firehjulsdrift, i elegante manøvrer rundt det flotte anlegget utenfor Skien – det er én ting. At Oliver etterpå, tydelig etter boka fra pappa Petter, kan håndtere media, skrive autografer, hilse på totalt ukjente, gi high-fives og selfies til nye fans, gjerne unge fans, og i neste sekund kjører inn til heat-seier uten ene eneste feil. Det står det respekt av. I samme sleng er det verdt å gi all honnør til Tommy Rustad og Veronica Engan for hvordan de også tok vare på og skjermet Oliver når det var nødvendig under løpet i Skien, og det tror jeg Petter Solberg skal være glad for. Da jeg pratet med Petter lørdag kveld, sa han at det hadde vært regelrett «helt jævli» å ikke være til stede, at det hadde vært vanskelig å fokusere på sin egen kjøring og at han slet med å sove der nede. 

Alt det Oliver nå har fått oppleve på kort tid, det trekker noen linjer til hvordan jeg også med spenning ser utviklingen til Dennis Hauger. Aurskog-gutten som er ganske så nøyaktig 1,5 år yngre enn Oliver, lever nå med et utdelt press om at dette er vårt neste nye Formel 1-håp. Rekordungt er han satt i samme søkelyset som Stian Sørlie, Pål Varhaug og Dennis Olsen har vært i på denne siden av millennium, og 14-årige Hauger håndterer dette presset som om det skulle vært ren næring til treningsøktene.

LES OGSÅ: 14-åringen som alle forventer å bli Norges første F1-stjerne

Foto: Simen Næss Hagen
Foto: Simen Næss Hagen

Hauger er født det året Michael Schumacher vant sitt sjette mesterskap, da Kimi Räikkönen tok sin første medalje i Formel 1 og ikke minst året da Petter Solberg tok sitt VM-gull i rally. Ikke lenge siden, er det lett å tenke, men nå er altså han vårt nærmeste Formel 1-håp, og ifølge alle eksperter og solemerker er han den nordmannen som på sitt stadium har vært nærmest et Formel 1-sete noen gang.

Dette vet Hauger, for flere av Formel 1-teamene skal nå ha jevnlige rapporter på hvordan han gjør det i gokart, han har allerede – heldigvis – fått Harald Huysman med på laget, mannen som selv har vært svært nærme en F1-karriere og fått førere som Jenson Button og Kimi Räikkönen inn i sirkuset, og Hauger responderer på presset med å fortsette å levere på gokartbanen. Fysisk trener Fredrik Brenna-Lund har også fortalt meg at han ikke har jobbet med noen som er så dedikert som Hauger, og at han allerede i en alder av 14 år har et fysisk utgangspunkt ingen andre bilsporttalenter fra Norge har vært i nærheten av, da også tatt hensyn til den fysiske utviklingen han er i.

Foto: Simen Næss Hagen
Foto: Simen Næss Hagen

Så per i dag har vi en 14-åring og 15-åring som har skapt håp om store overskrifter, lass med gullmedaljer og en internasjonal stjernestatus som vil gjøre oss nordmenn enda mer stolte, og vi har da en 14- og 15-åring som vet dette godt, samtidig som de selv er i en alder hvor de egentlig skal kose seg med motorsporten, få lov til å kjøre så herje så mye de vil og fremdeles egentlig bare være et barn. Det hjelper kanskje heller ikke at Parc Fermé, undertegnede i seg selv og resten av mediene fortsetter å vinkle på hvor gode de er til å kjøre bil, og at vi øyner håp om norsk bilsportsuksess gjennom disse i mange år framover. Slik som vi så Martin Ødegaard hadde det før og etter Real Madrid-signeringen, og de fleste ble også imponert over hvordan han også taklet det presset.

Vi kan uansett la oss imponere så mye vi vil av det de presterer på banen, men jaggu fortjener de en stjerne i boka for hvordan de håndterer medaljens bakside ved å være pur unge stjerneskudd som håndterer et kjøretøy litt bedre enn de fleste.

- ANNONSE -