Disse må vi sette vår lit til om bilsporten skal få plass i den norske folkesjela

DEL
Dette posteren ble signert i etter VM-gullet i 2003 og var på dette tidspunktet ett av Norges mest attraktive autografer. Denne prestasjonen gjorde Petter Solberg til folkehelt, og rally og bilsport til en mer nasjonal folkesport for en periode. Parc Fermés redaktør drømmer om at bilsporten kan få en større plass i den norske folkesjela igjen.

Og oppskriften er like enkel som den er hard og brutal: Vinn, for pokker!

Parc Fermé kan alltids skimte med voksende lesertall, massiv dekning på flere utøvere og grener, og forhåpentligvis med det etablere stabile annonseinntekter på sikt. Men vår framtid er også avhengig av framtiden som bilsportmiljøet drømmer om. Gull og bragder som hele det norske folk – utenom oss i menigheten – kan kjenne på og føle en del av. Store prestasjoner blir ikke oppfattet som store nok før de nettopp er store nok for hele det norske folk.

Martin Schanche gjorde seg kjent for to ting. Han var svær i kjeften med passende dialekt, og han tok gullmedaljer seks ganger. Derfor var europamesterskapet i rallycross større for det norske folk på 80- og 90-tallet enn verdensmesterskapet er for det norske folk dette tiåret.

Petter Solberg gjorde seg kjent inn i evigheten for to ting: Hans energiske, erkenorske aksent i TV-intervjuer og VM-gullet som kom på best tenkelige tidspunkt i hans karrierekurve.

PF-bloggen
Dette er spalten hvor Parc Fermé-grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsport-samfunnet.

Sterke prestasjoner uten gullmedaljer

Det er ikke nødvendgvis mangel på kunnskap blant folk (eller jo, forsåvidt…) som gjør at han fremdeles i dag forbindes som «rallykongen i en blå bil som snakker dårlig engelsk og virker å være verdens herligste fyr». VM-titlene han tok i rallycross 11 og 12 år senere kom i en periode hvor den sportslige Solberg-effekten fra tidlig 2000-tall hadde svunnet hen, verdensmesterskapet var nytt med nytt format og for mange ukjente deltakere (faktisk…) og det ble på dette tidspunktet ikke direktesendt på åpen riksdekkende TV-kanal.

Hvor er gullmedaljene ellers blitt av? Eller de andre store bragdene som kan gå rett hjem i den norske folkesjela, og bare ikke den norske bilsportmenigheten? Begynner vi å telle, så er det ikke så mange som vi hadde håpet på, eller føler på, ettersom vi tross alt vet at vi har mange dyktige bilsportutøvere på høyt internasjonalt nivå i flere grener.

Derfor ofrer ingen annen mer for idretten sin enn bilsportutøvere

Derfor er andre grener populære

Hvorfor kan tusenvis av nordmenn sitte å følge med på Tour de France i timesvis hver eneste sommer? Jo, det er fordi vi titt og ofte har en nordmann som kan vinne noe. Og da snakker vi ikke om touren sammenlagt, men i dette tilfellet enkeltetapper og kanskje en og annen grønn spurttrøye.

Hvorfor kan tusenvis av nordmenn sitte å følge med på sjakk i timesvis annenhver høst? Eller hver høst også forsåvidt. Jo, det er fordi vi har en nordmann som utvilsomt er verdens beste, og ingenting varmer norske hjerter mer enn når nordmenn vinner VM-titler på direkten.

Hvorfor kan tusenvis av nordmenn sitte å følge med på curling hvert fjerde år? Jo, fordi vi har et norsk lag med olympisk gullhistorikk som ofte kommer langt – gjerne til finaler og derav medaljer i både gull og sølv.

Og – hvorfor kan et milliontall nordmenn følge med på håndballkamper annenhver dag gjennom adventstiden hvert eneste år, når de ellers ikke interesserer seg for nasjonal håndball og andre landskamper? Fordi vi har håndballjenter som alltid tar gull i disse mesterskapene.

Nordmenn er bortskjemte

Har jeg ikke glemt noe vesentlig her? Jo, det har jeg. Dessverre ikke bilsporten. Men vinteridretten, og primært ski. Der vi sanker gull på gull, i verdenscuprenn, i verdensmesterskap og i olympiske leker. Vinteridretten trenger derfor ingen videre introduksjon.

Slik prioriterer mediene dekningen av bilsport i spaltene

Utøverne i nevnte idrettsgrener over tar med det norske folk inn i historiske begivenheter der det nasjonalpatriotiske publikumet selv kan slå seg på brystet over å ha overvært gulløyeblikkene.

Gulløyeblikkene som vi mangler i større kvantum fra bilsporten. Jeg har allerede forklart over hvorfor Petter Solbergs to fantastiske gull i starten på Rallycross-VM åpenbart ikke var nok for å velte alle kiosker. Vi har også internasjonale bronsemedaljer som «ingen» bryr seg om; Andreas Bakkerud i Rallycross-VM fra 2016, Andreas Mikkelsen i Rally-VM tre år på rad fra 2014 til 2016 – for ikke å snakke om Petter Solbergs VM-bronse i rally fra 2010 i et helt privatdrevet team. For en bragd!

For lenge mellom bragdene

Alle som satser og lever av bilsporten har ett mål. Å vinne. Å bli best. Og bonusen for det er at alle får være med å ta del i det. Ikke bare team, familie, venner og sponsorer. Men aller helst en hel nasjon også.

- ANNONSE -

De nevnte idrettsgrenene over har grodd seg inn i den norske folkesjela fordi vi er så bortskjemte med store prestasjoner på papiret, at ikke noe annet enn medaljer og helst gull er å forvente. Hvert eneste år. Da blir både 5, 10 og 15 år mellom de store gullmedaljene ikke godt nok for at folk flest skal trykke bilsporten til sitt bryst på samme måte som de gjorde med Petter Solberg på 2000-tallet.

Som de gjorde med Thor Hushovd på 2000-tallet og etterhvert Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff.

Som de gjorde med curlinglandslaget med Pål Trulsen og co. gjennom 2000-tallet og siden Thomas Ulsrud og co. som tok denne arven videre.

Som de har gjort med Magnus Carlsen siden hans første VM-gull i 2013.

Som de har gjort med håndballjentene siden gullsankingen startet for alvor på slutten av 90-tallet og ikke minst alle skiutøvere som har høstet gull på gull hvert eneste år i gud veit hvor mange tiår.

Som de er i ferd med å gjøre med Karsten Warholm nå om dagen.

En personlig hilsen til seks av våre håp

Hvor bør bilsporten være? Jo, vi skulle vært der hvor folk hopper i sofaen og skriker seg hese for eksempel på siste Power Stage i Australia i kampen om et VM-gull, i den aller siste finalen i Rallycross-VM i Sør-Afrika eller de siste rundene og den siste timen i på Grand Prix-løp eller 24-timeren på Le Mans. Jeg er sikker på at du har gjort dette under en håndballfinale, en sluttspurt på en Tour de France-etappe, eller da Petter Northug spurtet inn til VM-gull på femmila i Falun 2015.

Om du slenger deg på drømmen om bilsportens posisjon i den norske folkesjela, så har jeg følgende hilsener med en lidenskapelig bønn til følgende utøvere:

(Foto: Simen Næss Hagen)

Til Andreas Mikkelsen og Mads Østberg

Vær så snill, gi oss snarlige VM-seire – først og fremst. Og gjerne et gull på toppen av dette. Og la det fortsette, år etter år. Om ikke gull hvert år, så vær i hvert fall i toppen. Dere har jo forsåvidt allerede etablert dere i toppen over mange sesonger.

Men det norske folk forstår det ikke. Fordi vi ikke har fått noe gull fra dere enda.

Andreas – du har vist at du er god nok. Du har vunnet tre VM-løp, og din siste kom på ærlig vis over verdens utvilsomt beste rallyfører om dagen. Du har tre VM-medaljer allerede. Men du er for perfekt til å bli husket som Petter Solberg. Du snakker altfor bra engelsk og oppfører deg altfor pent. Skal du vinne det norske folks hjerter, så må du vinne det du klarer på arenaen. Klarer du å starte med dette ut resten av sesongen, og følger opp med enda flere seire og forhåpentligvis et sammenlagtgull neste år, så har du virkelig lagt grunnlaget.

Mads – du er en artig fyr, men altfor få vet at du per i dag er WRC-feltets største klovn, i positivt fortegn. Fordi du ikke har den norske folks oppmerksomhet rettet mot deg – og ettersom du ikke fikk stå øverst på selve podiet i Portugal 2012, så er det ingen som husker eller vet at du faktisk har en VM-seier på CVen da Mikko Hirvonen ble disket etterpå. Men dette er seks år siden. Barn som ble født mens du vant i Portugal, skal begynne på skolen til høsten. For to uker siden, i Rally Finland, startet du på det som jeg håper kan gjøre deg til en av Idretts-Norges største TV-yndlinger – bare de får kommet seg foran TVen og hørt intervjuene av deg i det du har sanket etappeseire og løpsseire.

Petter Solberg, Andreas Bakkerud og Mattias Ekström
(Foto: Simen Næss Hagen)

Til Petter Solberg og Andreas Bakkerud

Vær så snill – dere må få has på han svensken som like gjerne kunne vært en av Sveriges største langrennsprofiler. Men det er ikke lett. Det forstår vi.

Men det norske folk forstår det ikke. Fordi det blir for lenge mellom suksessen.

Petter – du er fremdeles Norges største bilsportstjerne, og det vet du. Og du vet hvilket potensial rallycross har som underholdningsidrett. Men nordmenn flest bryr seg dessverre ikke om underholdningsverdien før vi sanker seire og gull på rekke og rad. Du er utvilsomt god nok, og du beviser det jevnlig – men det er lenge siden forrige løpsseier og et nytt individuelt VM-gull har vi dessverre ikke sett etter at NRK tok over direktesendingene. Vi vet du er sulten, og jeg håper at du motiveres ekstra av at du allerede vet hvordan det norske folk vier oppmerksomheten sin til en idrettsgren når vi skjemmes bort med topplasseringer og gullmedaljer.

Andreas – ofte presterer du både like godt og bedre enn Petter, selv om dine prestasjoner like gjerne blir glemt eller gjemt i både NTB sine nyhetsmeldinger og TV-innslagene på sportssendingene. For deg må det være to gulrøtter å jakte ved å vite at den dagen du kjører deg inn i folkesjela, så bidrar du også til at rallycrossen blir mer allemannseie i Norge – spesielt med utfordringen dere får med elbil-omdømmet fra 2020. Men du har ikke vunnet et løp siden Argentina 2016, og med tradisjonene fra rallycross generelt er nok gull det nordmenn trenger. Nå er du i rett bil og rett team.

Det var bare denne pokkers svensken.

(Foto: Simen Næss Hagen)

Til Dennis-ene

Vær så snill – fortsett å være sultne. Fortsett å vise progresjon. Vi som følger med på dere vet hvor godt dere presterer.

Men det norske folk forstår det ikke. Fordi dere ikke kjører de største etablerte mesterskapene som folk kan etablere et forhold til.

Dennis Hauger – du vet hva alle håper, og nærmest forventer. Dette Formel 1-setet. I seg selv kan det oppleves som en gullmedalje i seg selv for å få Formel 1 til å bli en folkesport. Bare å klare det i seg selv så kan du også bli Norges desidert største idrettstutøver – uavhengig av gren. Men veien dit er lang, og du er god til å la presset utenfra prelle av deg. Men samtidig vet du hva det vil bety, dersom du oppnår drømmen. For da realiserer du ikke bare din egen personlige drøm, men du realiserer en drøm for mange bilsportinteresserte. Og til slutt en drøm for en hel nasjon.

Dennis Olsen – i fjor fikk du kjenne litt på hvor mye resultater betyr uavhengig av hva man konkurrerer i. Folk flest, meg inkludert, har et svært begrenset forhold til Porsche Supercup, men det var en fryd å følge deg helt inn til siste finale i Mexico, fordi du kjempet i toppen og ofte var en favoritt. OK, gullet uteble, men vi var alle glade på dine vegne for sølvmedaljen. I år presterer du vel så bra bak rattet som lønnet Porsche-fører, men ingen får det med seg fordi du kjører ukjente serier sammen med svakere førere. Da er svaret enkelt og greit: Når du kommer deg til 24-timeren på Le Mans, så kjemp om pallen og vinn gjerne – så skal du se at det norske folk etterhvert sitter i timesvis og biter negler. Når folk én gang i året følger med på håndball, sykkel og sjakk – så kan de jaggu følge med den éne gangen i året hvor baneracingens største løp blir arrangert, så lenge vi har en nordmann som kan vinne.

PS! Bare for å understreke én spesifikk ting: Ordet «fotball» er ikke nevnt en eneste gang. Før nå. Og vi lar det bli med det…

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here