Derfor ofrer ingen annen mer for idretten sin enn bilsportutøvere

PF-bloggen: «Étt minutt kjøring betyr én times skruing» er det noe som heter spesielt fra bilcrossverdenen. Men dette sier også noe om hvor mye man ofrer for å drive med bilsport.

Publisert

I forlengelse av kommentaren jeg skrev i fjor vedrørende å være bevisst på takknemligheten over å drive med bilsport, så må samtidig alle som er aktive, samt bilsporten selv, hylles for noe som er totalt unikt som vi sammenlikner bilsport med andre idrettsgrener.

(Foto: Simen Næss Hagen)

I forlengelse av kommentaren jeg skrev i fjor vedrørende å være bevisst på takknemligheten over å drive med bilsport, så må samtidig alle som er aktive, samt bilsporten selv, hylles for noe som er totalt unikt som vi sammenlikner bilsport med andre idrettsgrener.

Har du egentlig tenkt over hvor engasjert og motivert man er når man er aktiv utøver i bilsport? Om det så er snakk om bilcross eller WRC. Om hvor mye man ofrer for relativt lite mengdemessig utbytte.

PF-bloggen
Dette er spalten hvor Parc Fermé-grunnlegger Simen Næss Hagen kommer med sine personlige betraktninger av hva som rører seg i det norske bilsport-samfunnet.

For om vi sammenlikner bilsport med andre tradisjonelle grener; hvor mye tid og penger brukes egentlig på omstendigheter som ikke nødvendigvis gjør deg til en bedre fører direkte, men på alt annet rundt som er nødvendig for i det hele tatt å utøve sporten?

Hvis vi snakker timer i verkstedet, mange timers kjøreturer for å hente små deler - og oppi alt dette, hvor lite kjøretrening man egentlig får ut ifra det nivået man konkurrer på. For ikke å snakke om all tiden man bruker på sponsorjag. Alt dette er jo ikke noe nytt, men det er sjeldent man reflekterer over det.

Tenk for eksempel at du kanskje må kjøre til Mellom-Europa for å hente en ny motor. Eller om bilen tar kvelden dagen før et løp, og du vet det ligger en bildel i Malmö du trenger for å få bilen kjørbar, ja - da reiser du eller en av dine nærmeste sporenstreks til Malmö for å hente denne bildelen åkke som. Å melde avbud er liksom ikke noe tema.

Fotball vs. bilsport

Tar vi en fotballspiller da, for eksempel. Han trener kanskje fire til fem fotballøkter i uka. Pluss kamp. Pluss kanskje et par generelle styrke- og basisøkter. Slik det skal være. Masse stimulering inn mot det som er hovedmålet - å vinne kampene og å bli en bedre fotballspiller.

Og i fotball er det aller viktigste å være best på det som er gratis; nemlig å trene. Og vi ser gjerne at de beste fotballspillerne blir best nettopp fordi de har vært best på det som er gratis. Norske Martin Ødegaard er et prakteksempel på dette, der han trente fotball fire til fem timer hver eneste dag fra barnehagealder av fordi han hadde løkka som sin nærmeste nabo.

Lars Christian Rosland er ett av eksemplene på hvor mye man ofrer for bilsporten. Han kjører full EM-sesong i rallycross og kjører Europa rundt helt på egenhånd for nettopp å realisere dette. (Faksimile: Facebook)

Hva med en bilsportutøver? For eksempel en rallycrossfører.

En typisk rallycrossfører kjører seks løp i året på nasjonalt plan. Er man heldig og bor i nærheten av en bane, og litt ekstra å spe på budsjettet, så får man kanskje til en 7-8 treningpass med bil i løpet av et år. I tillegg til seks løp altså, eller «kamper» som vi kan sammenlikne det med.

30 kamper vs. seks «kamper»

I ren relevant aktivitet er jo dette mye mindre enn fotball. Faktisk, en fotballspiller trener sånn sett like mye i løpet av én uke som en rallycrossfører trener - på samme relevante måte - i løpet av en hel sesong. Og mens en fotballspiller har rundt 30 kamper, har rallycrossføreren seks.

Oppi dette har jo bilsportutøveren kanskje 100 ganger større kostnader rundt det å drive med idretten sin, sånn uten overdrivelse. Og i motsetning til fotball og annen fysisk idrett så er også den relevante treningen alt annet enn gratis - utenom den fysiske selvsagt.

Og det ironiske med bilsport er at det brukes hundrevis av arbeidstimer på å bygge opp en bil, hvor det kan ta cirka fire sekunder å vrake denne bilen og gjøre alle forberedelsene «bortkastet».

Gleden ikke noe annet kan matche

Det tar timer og dager å bygge opp en rallycrossbil, men bare sekunder å ødelegge den. Her fra Helene Hvaals stygge krasj på Grenland i 2016 - en krasj som overhodet ikke påvirket motivasjonen hennes for å satse videre. (Foto: Simen Næss Hagen)

Hvorfor i helsikke gidder man å drive med bilsport, da? Med alt slitet rundt - all tiden du må bruke på ting som ikke gjør deg til en bedre sjåfør. Bare ting som legger til rette for at du kan ta små, små steg i de få mulighetene du får til å kjøre fort.

Svaret gir seg selv. Fordi det er så forbanna gøy. Det gir en glede få, om noe annet, kan matche. Verre er det ikke.

Da jeg intervjuet rallycrossfører Christian Sandmo for noen år tilbake, så sa han det så godt: «Når kjøringen begynner, så kjenner du at det har vært verdt alle timene du har brukt i forkant».

Vil tippe du kjenner deg igjen i det, uansett hvor mange ganger du har ønsket å gi opp på veien, enten fordi sponsorkronene nesten ikke har strukket til eller at du bare såvidt klarte å få bilen kjøreklar etter et hundretalls arbeidstimer.

Husk også på det. Hvor mye man ofrer for så lite. Men dette «lille» gir altså så mye mer.

Powered by Labrador CMS