«Om noen går inn på soverommet ditt med en AK47 hånda og kona ligger ved siden av deg, så er jo ikke det noe du liker å snakke om etterpå»

RACING: Det er fredag kveld, for en uke siden i skrivende stund. Antydningene til tordenværet ligger rundt Circuit de la Sarthe, det klassiske og utvilsomt legendariske området syd for den franske storbyen Le Mans, hvor det er under et døgn til det skal brake løs i nettopp et døgn rundt oss.

Vi sitter i hver vår solstol etter en grillmiddag tilrettelagt for akkrediterte medier hvor det er Porsche som har jobbet for samle et felles pressekorps fra inn og utland sammen med andre reisende gjester og samarbeidspartnere.

En viktig ambassadør for Porsche, som har tatt turen til denne samlingen da han takket ja til en prat med oss, det er Mark Webber. En verdenskjent australsk Formel 1-profil over 12 sesonger fra 2002 til 2013, men som i internasjonal motorsport også har opplevd mye mer enn bare motorsportens høyborg.

– Harald er en legende. Familien hans er helt fantastisk, kommer det umiddelbart fra australieren når vi takker for sist og igjen snakker litt om Norge.

Det er fem år siden sist vi møttes, på Rudskogen og Porschefestivalen. Webber snakker naturlig nok om Harald Huysman. En mangeårig venn av ham. Vi minnet ham på sist vi møtte ham, og det var også sist han var i Norge.

Plutselig kommer han på én ting. Samme lovnaden som han hadde for fem år siden.

– Jeg er fortsatt fast bestemt på å ta ferien i Norge. Og ta en motorsykkeltur. Det har jeg ikke gjort enda. Og det er noe jeg må gjøre. Jeg håper jeg får det til neste år, slår han fast, på nytt.

Le Mans-marerittet

Mark Webber er dog mer enn bare Formel 1. Der ble han mest kjent som andrefiolin bak en purung Sebastian Vettel i enorm flytsone, der tyskeren tok fire VM-gull på rad, mens Webber måtte nøye seg med tre bronsemedaljer mellom 2010 og 2013. Det ble også åtte seire forøvrig. To av dem i Monacos gater.

Webber endte opp i langdistanseracingen etter Formel 1. Samme sted om han startet sin europabaserte karriere. På slutten av hans aktive karriere sikret han VM-tittelen i langdistanseracing, nærmere bestemt i 2015, sammen med Brendon Hartley og Timo Bernhard. For nettopp Porsche. Men det ble aldri noen Le Mans-seier.

Likevel er det sterke forbindelser mellom Mark og Le Mans. Forbindelser han gjerne skulle vært foruten.

Vi kommer ikke unna 1999.

– Det var helt forferdelig.

Samme kommer opp år etter år. Spesielt i forbindelse med Le Mans. «Alle» lurer på dette, uansett hvor lite usagt det nå er om hendelsen. Parc Fermé inkludert. Det blir for relevant til ikke å ta opp, der vi sitter i forbindelse med akkurat samme billøp det er snakk om.

Hva som skjedde? Jo - ikke bare én gang, men to ganger, så opplever Webber marerittet ved å miste kontrollen på sin smått spektakulære Mercedes CLR i toppklassen. En helt unik bil på mange måter.

Men for Webber et mareritt.

Skylder på motor framfor aerodynamikk

Både under kvalifisering, og senere i oppvarmingen til hovedløpet, så opplever Webber at fronten på bilen får luft under seg, og blir slynget opp i lufta og deretter kastet flere runder rundt i en ukontrollerbar salto før han deiser i bakken. Farten ved «take off» skal ved begge anledninger ha vært rundt 300 kilometer i timen.

På internett har videoen av en flyvende Mercedes fra Le Mans i 1999 gått sin seiersgang. Men i den bilen sitter ikke Webber. Kun den andre hendelsen med Webber ble så vidt fanget på stillfoto. Den første ulykken ble aldri dokumentert.

Videoen som går internett rundt er derimot av teamkamerat Peter Dumbreck som opplevde akkurat det samme under løpet, der han jaget en Toyota over bakketoppen på vei mot Indianapolis-svingen. Dumbreck fløy til skogs, bokstavelig talt, mens Webber landet på asfalten ved sine tilfeller.

To førere. Tre ganger. Samme bil. En konstruktørskandale av dimensjoner fra Mercedes.

– Du kan si det er på grunn av aerodynamikken, men roten til det som skjedde ligger i motoren. Problemet var den elendige jobben som motoravdelingen hadde gjort i forkant. Vi hadde ikke effekt, så man reduserte i stedet marktrykket for å veie opp. Bilen blir ustabil av sånt, og da ber du om trøbbel. Du kan bare ikke kjøre med det nivået på marktrykket som vi gjorde. Hadde vi hatt krefter i motoren, så hadde vi ikke kjørt med så lite aero, slår han fast.

Her er videoen av teamkamerat Peter Dumbreck, den eneste hendelsen som ble fanget opp med videokamera - men hvor hendelsesforløpet var mer eller mindre identisk med Webbers to tilfeller.

Fryktet for livet

Med en alvorlig mine. Selv 24 år etterpå er det ikke noe han tar lett på eller fleiper om. Selv om det gikk bra med både Webber og teamkameraten.

Men han er ikke i tvil. Det er hans verste øyeblikk noen sinne med en kjøredress på.

– Å være opp-ned i en bil i slike hastigheter... Du blir bekymret. Du vet aldri hva utfallet blir.

– Så du fryktet det verste?

– Selvfølgelig. Det var grusomt. Men jeg var heldig som var i live etterpå, oppsummerer han.

I en fortelling via magasinet Road and Track har han ordlagt seg enda sterkere om hva som gikk gjennom hodet hans når han for andre gang opplever det samme marerittet.

– Det er umulig at jeg kan være så heldig igjen. Jeg vil ikke ha noen smerter, jeg vil bare at det skal være over med en gang, sa han til magasinet.

– Ikke noe å feire

Han tar fortsatt ikke lett på det, men er helt innforstått med å prate om det igjen. Han forstår at folk undrer. Selv om historien er fortalt mange ganger. Vi satte også pris på at han ville servere sine refleksjoner overfor oss.

– Det er naturlig at folk lurer. Dessverre. Folk elsker det kontroversielle. Folk vil høre om hva andre går gjennom noe de selv aldri vil oppleve. Jeg forstår det. Men for meg er det bare forferdelige minner.

– Ja, det føles fortsatt ille å se tilbake på det?

– Jaja. Selvfølgelig. Det er jo ikke noe man feirer. Jeg drar ikke dette opp frivillig på en fest. Jeg koste meg jo ikke, akkurat. Men når folk spør, så svarer jeg. Men du feirer ikke noe av det verste du har opplevd i livet ditt. Om noen går inn på soverommet ditt med en AK47 (automatvåpen, journ.anm.) i hånda og kona ligger ved siden av deg, så er jo ikke det noe du liker å snakke om etterpå. Fordi der og da tror du at alt bare er over. Men jeg kom meg gjennom det, sier 47-åringen.

«Meant to be»

Likevel skulle en tro det lå en mening bak den forferdelige ulykken, slik han illustrerer det selv. Webber sluttet med langdistanseracing på dagen. Han ville tilbake dit han egentlig ville.

Formelbilracing. Drømmen om Formel 1.

Selv er han er manager for Formel 1-føreren Oscar Piastri. Webber trakk i trådene i den kontroversielle overgangssagaen på sensommeren i fjor, da de reiste fra Alpine til fordel for McLaren. Etter Formel 2-gullet i 2021 måtte Piastri uansett holde seg på sidelinjen, men var egentlig garantert en Alpine-plass i 2023 som følge av Fernando Alonsos exit.

– Ulykken var på en måte «meant to be». Jeg sluttet med sportsvognracing og gikk tilbake til min opprinnelige drøm om Formel 1. Det var jo derfor jeg egentlig reiste til Europa. Men det var tøft å gå åtte måneder uten racing. Selv om det ikke er like lenge som Oscar, men det blir litt av det samme, sier Webber.

Avviser autograf-spørsmål

To sesonger i Formel 3000, med seire og medaljer, det holdt. Fra 2002 til og med utgangen av 2013 var han en del av motorsportens øverste klasse.

Men utenom Formel 1 er det altså marerittet fra Le Mans han er mest kjent for. Men han ser ikke på noe av det tilbake med et smil eller en fleip om munnen.

– Det kommer alltid opp. Spesielt nå som vi er på Le Mans. Folk på sosiale medier har sett bilder fra det, de vitser om det og for meg blir det litt grunt. Det er ikke noe jeg vil være med og kommentere.

– For deg ligger det ingen humor eller underholdning ved det?

– Selvfølgelig ikke. Vi racerførere er vanlige mennesker til syvende og sist. Mens folk sitter og ser på dette om og om igjen. Jeg har en mor, en kone, en søster. For dem var det helt forferdelig. Nå over 20 etter på, så kommer det folk og vil ha signert bilde fra det som skjedde.

– Hva går gjennom hodet ditt da? Når folk ber om det?

– Nei, de vil vel sikkert tjene penger på dette på en måte. Jeg vet ikke. Jeg vil ikke bidra til det. Så jeg er rask i responsen. Om de ber om autograf på bildet, så gjør jeg ikke det. Jeg gir fullstendig faen. Men det forstår ikke folk. Og da trenger de det ikke. Og jeg ønsker det ikke.