Nei, nå tenkte jeg at vi skulle snakke litt om følelser

Og det sies at fotball er følelser. Javel, i disse VM-tider. Men bilsport er ikke noe mindre følelser, i alle fall ikke hvis du har fulgt med på to store profiler som Martin Schanche og Petter Solberg siden før tusenårsskiftet.

Og Petter Solberg er Petter Solberg. Profilen hans er ikke bare bygget på sportslig suksess gjennom 2000-tallet og med to VM-gull i rallycross i moderne tid. Det er hele vesenet og alle følelsene han viser som har gjort ham til den han her - rent mediamessig.

Det fikk vi nok et eksempel på i helga. Hvor alt så ut til å klaffe så bra. OK, det spørs om han kunne tatt Johan Kristoffersson uansett, men alt lå i hvert fall til rette for at Solberg omsider skulle lykkes i Höljes foran titusenvis av tilskuere - et sted som egentlig har vært et sportslig mareritt for ham siden tredjeplassen i 2014.

Hva skjer så i år? Motoren tar kvelden, for ikke å si eksploderer under panseret, og etter tre runder er marerittet nok et faktum for Solberg. I all fortvilelse kunne vi se hvordan han utrøstelig kastet seg på bakken etter å ha forstått hva som har skjedd. Og han lå der lenge, før et av teammedlemmene kommer bort med en vannflaske og praktisk talt en skulder å gråte på.

Så kan vi mene hva vi vil om Petter Solbergs uflaks oppigjennom, men vi kan alle enes om at han har fått din dose og litt til, både i Subaru-tiden og også i den nyere rallycrossepoken. Et slikt motorhavari får man enkelt og greit ikke gjort noe med, også er det selvfølgelig typisk at det skal skje i en avgjørende semifinale.

Jeg snakket med Petter Solberg i depotet etterpå mens de pakket sammen og vi var på vei hjem etter ferdig arbeidstid i mediasenteret. Jeg har sett Petter lei seg mange ganger, både på TV og face to face, men selv seks timer senere var han ekstremt nedstemt og preget over det som skjedde. Én av to motorer som kan brukes er bare kast, så får vi med norske øyne i alle fall håpe at den andre motoren holder neste halvdel av sesongen.

Men det som er så fint med å hete Petter Solberg og oppleve så store nedturer som denne helgen, det er at man vet det kommer lysere tider og nye sjanser, og ikke minst at han har levert etter så store nedturer som dette.

[gallery size="large" td_select_gallery_slide="slide" ids="12998,12999,13000,13002,13003,13004,13005,13006"]

At hans teamkompis Kristoffersson er i det overlegne slaget, er ikke så mye han får gjort noe med, men rent sportslig er Solberg fremdeles godt med i medaljekampen sammen med landsmannen Andreas Bakkerud, Mattias Ekström og Peugeot-gutta Loeb og Hansen.

Her og nå sier Petter Solberg at han aldri har opplevd større nedturer. Men vi kan like gjerne rippe opp i kenguruen han moste inn i radiatoren fra en seiersmulighet i Australia i 2005, avkjøringen på siste etappe i New Zealand i 2010 hvor han med litt hell faktisk kunne totalvunnet sitt første rallyløp på fem år - i en privatdrevet WRC-bil.

Eller steinen som plutselig lå midt i veibanen i Japan 2005 på den nest siste etappen som sendte ham ut av løpet fra seiersposisjon. Eller da han ble tatt på senga av Andreas Bakkerud på Lånkebanen i alternativsporet i semifinalen i fjor, som spolerte finalesjansene hans på hjemmebane.

Petter har vært borti mange beinharde nedturer i sin snart 30 år lange bilsportkarriere. Men det smerter så meget når det står på akkurat her og nå. Og da er det greit å være et følelsesmenneske som Petter, for da vet vi at den dagen oppturen kommer igjen, så kommer han til å være i den andre enden av skalaen følelsesmessig - med tårer, hyl og vill seiersjubel - slik vi elsker å se Petter.

For det fikk meg til å tenke på en ting.

Da jeg i dag ble intervjuet av avisen Fædrelandsvennen, ble jeg spurt om Sivert Svardal - den nybakte europamesteren i Touringcar - kan bli den nye Petter Solberg. Sportslig sett er det fortsatt et stykke igjen dit, men når vi nå befinner oss i den emosjonelle kroken, så vil jeg si Svardal allerede er på nivå med Petter Solberg hva gjelder følelser og karisma.

Måten 18-åringen reagerte på da han kjørte inn til andreplassen i Höljes som sikret ham gullet, det er noe jeg har savnet lenge i rallycross og blant norske bilsportutøvere generelt. Selv ikke den viltre bergenseren Andreas Bakkerud har klart før å trøkke av seg så mye som det Svardal hadde inne da han gikk ut av bilen etter Touringcar-finalen, og Bakkerud skal sies allerede er blitt en publikumsmagnet på grunn av sitt vesen.

Men det er et tegn vi skal bite oss godt merke i, og håpe at dette er den reelle Sivert Svardal når han opplever store oppturer som han gjorde nå. Han var allerede hes før han gikk ut av bilen etter finalen, hvilket tyder på hva han allerede gjennom finalen har klart å lire av seg inni bilen av jubel og brøl. Den energien som må ut etter å oppleve en stor personlig bragd - det er genuint ekte følelser som både fans og media setter umåtelig pris på.

Det er bare å sette vår lit til at Sivert Svardal har bevist at han er et nytt friskt internasjonalt pust fra Norge som ser mulighetene i rallycrossen framover, og allerede nå i sin andre sesong har et EM-gull å skryte av på CVen. Vi krysser fingrene for mange oppturer for Sivert Svardal, og ikke minst nye oppturer Petter Solberg, og alle andre nordmenn som har noe i dette gamet å gjøre enten det er rallycross eller andre grener.

Så får vi også håpe at Petter Solberg selv registrerte den gleden, jubelen og de pur ekte følelsene som Svardal viste i det han hoppet opp på bilen, la seg ned på taket, måtte gi speaker Gunnar Fridlund en varm klem før han stolt kunne rope og ut vaie med det norske flagget til ekstra stor applaus fra publikum. Det er scenarioer som Spydeberg-ekspressen ville kjenne seg godt igjen i, og kanskje det smått varmet litt av sjela hans på en så tung dag som det denne søndagen.