Nå slippes den femte sesongen – dette mener vi i Parc Fermé om årets «Drive to Survive»

Netflix har tatt seg litt mer sammen

Av Simen Næss Hagen

Dette er altså den femte Drive to Survive-sesongen i rekkene, og vi som Parc Fermé-redaksjon har atter en gang vært så heldige å tjuvtsarte «bingingen» av denne serien før den slippes fredag for allmennheten. Nettopp av dette hensyn at vi kan gi deg en ørliten smakebit uten at vi i utgangspunktet har tenkt å spoile så mye.

Undertegnede åpner ballet med en litt rund beskrivelse denne gang. Jeg har ikke rukket mer enn fem av episodene, altså halvparten. Det gjør at jeg ikke kan konkludere noe – men jeg kan imidlertid gi et slags førsteinntrykk av hva de fem første episodene byr på.

Samtlige i redaksjonen har fått tilgang til å se episodene, og vi bestemte oss for å skrive våre egne vurderinger uavhengig av hverandre, så Markus, Joakim og Hedda vil gi et bredere bilde av deres inntrykk igjen. Men hvis jeg skal tippe i skrivende stund, så vil en av gjengangerne være at Netflix antakeligvis har tonet ned den overdrevne og til tider urealistiske rivaliseringene og de drøyeste fortellerteknikkene som fraviker fra virkeligheten. Årsaken til det spekulerer jeg i at heter Max Verstappen, som nå er tilbake igjen etter at han boikottet forrige sesong. Et av hans største kjepphester var nettopp den til tider litt forvrengte virkeligheten som produsenten kunne skape for å gjøre historiefortellingen enda bedre. For er det én ting som gjør serien til en gigantsuksess, så er det nettopp historiefortellingen. Men kanskje ikke for enhver pris?

En annen gjenganger mange nok vil enes om er strukturen, eller mangelen på sådan. Spesielt når man gjerne kjenner til selve utviklingen og hendelsesforløpene gjennom sesongen. For de allerede godt sportslig interesserte foreligger det noe unaturlig å følge sporten sin på denne måten uten at tidslinja er logisk,

Samtidig minner jeg om at vi ser ikke på Drive to Survive for å gjenoppleve alt som har skjedd til hvert minste minutt, men ett av suksesskriteriene er primært de ubeskrevne historiene og andre avsløringer bak kulissene som ikke kommer fram ellers gjennom sesongen, verken fra team eller etablerte medier. Det er dette som primært har vært seriens største suksess, og jeg vil si de lykkes akkurat her – igjen, basert på det jeg har sett. Men det betyr at de fem gjenstående episodene også har skyhøye forventninger ved seg, og Netflix skal ikke da det store steget feil før mye faller gjennom. Så skal jeg fint svelge at de sjonglerer litt vel mye på kronologien, igjen ett av seriens største gjenstander for kritikk, som gjør at man faller litt av når man i utgangspunktet kjenner til gangen i det.

Inntrykket etter fem episoder er altså at episodene fortsetter å være teambasert, og at vi fortsatt har en undertone av de rivaliserende områdene – men at de denne gang ikke oppkonstruerer ting i like stor grad som framstår mindre troverdig for oss som allerede kan sporten. Men at de fortsetter å ta seg kunstneriske friheter i formidlingsevnen har de ikke sluttet med, og det må antakeligvis også til skal de ha den store oppslutningen de har - uavhengig av hva erkefansen over mange år skulle mene om det.

For det er også dette som forteller de gode historiene, for ett element i Formel 1 er nettopp hvem som er best av sidekameraten. Alpine og McLaren er ikke bare rivaler ute på banen, men jammen ble det ikke drama i kulissene på sensommeren i Piastri/Alonso-gate som oppstod med bare få dagers mellomrom. Dette er godt dokumentert i episode fem, og de legger opp til en sterk oppfølger i en senere episode jeg ikke har sett enda. Men hvis punktumet for denne saken ble satt i episode fem, ja – da blir jeg ekstremt skuffet..

Men totalt sett er jeg altså ikke like skuffet nå. Jeg er relativt happy så langt, igjen hvis jeg ser det med de brillene som serieskaperne har lagt på bordet foran meg, at det er mer et underholdnings-produkt enn et tvers igjennom renspikket faktaprodukt.

Fra sesong én til fire, vil jeg si at de to første holdt god kvalitet, dog i i nedadgående kurve, mens sesong tre og fire ble større dropp av nedturer etter at vi lærte oss formatet å kjenne, med dertil store forventninger. Mitt inntrykk er at Netflix har gjort noen ørsmå grep, lyttet til den verste kritikken fra de verste kritikerne, og vips så vil jeg si at de etter fem episoder i alle fall overfor de to foregående sesongene.

Så får vi se hva Joakim, Hedda og Markus videre mener.

Mangelfull historiefortelling

Av Joakim Stenløs

Et av grepene Drive to Survive etterhvert kjennetegnes ved er å ikke ta hensyn til den kronologiske rekkefølgen gjennom sesongen. Her følges som regel en bestemt historie eller en bestemt situasjon, gjerne fra et lags perspektiv. Ispedd med noen overdrevne rivalerier, teamradioer plassert på feil sted og kommentering lagt på i ettertid har serien blitt en stor suksess. Likevel mener jeg at historiefortellingen faller mellom to stoler.

Det er vel og bra å fokusere på et enkelt perspektiv eller en enkelt historie av gangen. Men når man likevel tar hensyn til at sesongen fortsatt bare er halvveis, og dermed lar være å avsløre betydelige hendelser som skjer mot slutten av sesongen, ender det med at flere av de historiene også forblir halvveis fortalt.

Eksempelvis vil ikke jeg si at en episode om Haas som ikke nevner Kevin Magnussens sensasjonelle pole i Brasil forteller hele historien. Og joda, vi får vite en del av det som skjer med de aktuelle førerne og lagene mot slutten av sesongen også, men det blir etter min mening for kort og oppsummerende.

Jeg synes også at historiefortellingen blir mangelfull når man ved flere anledninger følger et bestemt lag i et løp uten at de mest betydningsfulle hendelsene blir inkludert. Uten å avsløre akkurat hva episodene handler om følger vi for eksempel Red Bull i Singapore uten at det er mulig å registrere at Sergio Perez faktisk vant løpet, og vi blir med AlphaTauri på Suzuka uten at Pierre Gaslys nestenkollisjon med en kranbil på noen måte nevnes. Man vil aldri være enig i enhver prioritering av hvilke historier som følges og ikke, men å følge et lag på en bane uten å engang registrere at en av førerne vinner blir etter min mening litt for dumt.

Men til tross for at noen av historiene mangler det jeg mener er sentrale elementer gjør Drive to Survive fortsatt akkurat det de skal. Vi får se teamsjefene krangle og konspirere seg imellom, vi ser innblikk fra Silly Season vi ikke har sett andre steder, og Günther Steiner får fortsatt masse TV-tid. Det er tross alt disse bildene fra bak kulissene vi ønsker å se i Drive to Survive, og serien vil etter all sannsynlighet rekruttere nye seere til sporten også i år.

Fra Drive to Survive-fan til Formel 1-fan

Av Hedda Wehrmann

Min inngang til Formel 1 var nettopp Drive to Survive. Jeg så alle de tidligere sesongene i starten av 2022, og begynte å følge Formel 1-sesongen fra Australia Grand Prix samme år, altså i fjor. Siden det har jeg ønsket å lære alt jeg kan om sporten, og forstå hvordan alt henger sammen. Så når jeg begynte å se sesong 5 av Drive to Survive hadde jeg et helt annet perspektiv enn hva jeg hadde da jeg så de første sesongene. Dette var første sesongen hvor jeg fikk gjenoppleve dramatikken.

Jeg skriver gjenoppleve fordi jeg synes at Netflix gjør en helt rå jobb når det kommer til å holde på spenningen. Drar meg tilbake til kampene mellom Leclerc og Verstappen, mellom McLaren og Alpine, tabbene til Ferrari og den mest tullete silly season «ever». Så selv om jeg denne runden visste sluttresultatene, så klarte Netflix å få meg til å rope «kom igjen nå» til TV-en enda en gang når Carlos Sainz kjører siste runde under Storbritannias Grand Prix på Silverstone.

Sesongen er lagt opp på samme måte som de tidligere, og det jeg kan si er at denne sesongen oppleves litt rotete, da det er mye hopping frem og tilbake mellom løpene. Siden jeg nå var så kjent med rekkefølgen ting skjedde, så ble det litt slitsomt. Men igjen, det er fordi jeg hadde et annet utgangspunkt denne gangen.

Max Verstappen er med denne sesongen. Verstappen har i mange år ikke lagt skjul på hva han mener om serien. Han har ikke likt at de har hauset opp rivaliseringer, eller det at de har valgt å putte radiobeskjeder fra ett løp over et helt annet, som i mine øyne er gode grunner til å holde seg unna Netflix-styret. Nå er han derimot tilbake i Netflix-serien, og en merker at de har tatt imot kritikken de har fått fra den regjerende verdensmesteren. Serien viser mer av de hyggelige og fine møtene mellom førerne, hvor de ler og har det artig med hverandre. I denne sesongen klarer å holde på de reelle øyeblikkene, samtidig som de får med spenningen og intensiteten som selvfølgelig også er en del av det.

Alt i alt, en god sesong av Drive to Survive. Jeg vil gi terningkast 5!

En matrett med akkurat litt for lite salt

Av Markus Gjesdal

Drive to Survive ga et lenge etterlengtet bilde av kulissene bak Formel 1. Det ga oss også andre vinkler på historiene som preget mediebildet i 2018- og 2019-sesongen, som Daniel Ricciardos valg om å forlate Renault (nå Alpine, journ. anm.) og den turbulente tiden for Haas-teamet.

Jeg elsket Drive to Survive da det først kom. Jeg minnes å bruke hele dagen på å se gjennom hele sesongen – men jeg ser ikke på denne serien med samme entusiasme lengre. Hvorfor ikke?

Mitt inntrykk er at Netflix har kjørt seg fast i ett kreativt spor. Til tross for at historiene som fortelles er nye, følger serieskaperne samme oppskrift som fra første sesong. Det gjør at jeg sitter igjen med inntrykket at jeg har sett dette før, og jeg har følelsen over at Drive to Survive ikke tilfører meg noe nytt stoff.

Det som først ble omtalt som en dokumentarserie, et innblikk utenom det vi ser i mediebildet ellers i en sesong, har blitt en sesongoppsummering med en dyr Hollywood-vri. Når er det Netflix skal spørre seg selv hva veteranfansen vil ha?

Og da snakker jeg ikke om den fansen som husker da Nigel Mansell ble født eller da Jim Clark tok sin første Grand Prix-seier. Da mener jeg oppriktig de som også ble hektet over sporten gjennom nettopp Drive to Survive i det store koronaåret. Fordi Formel 1 er egentlig helt sykt spennende, uten å måtte ha en Hollywood-produksjon i bakgrunnen.

Sesong 5 er på mange måter lik sesong 4, som er lik sesong 3 og så videre. Det nye nå er at Verstappen er tilbake, også har Netflix valgt å nedtone Hotel Cæsars-vinklingen som har vært mer markant i det siste. Det er et steg i riktig retning. Men Drive to Survive er fortsatt som en matrett med akkurat litt for lite salt.

Jeg ønsker meg en hel episode dedikert til løpsledelsen, et unikt innblikk der vi følger teamet i sikkerhetsbilene, jeg vil se uredigerte førermøter, den menneskelige faktoren, altså gi meg det jeg ble lovet fra starten av! Det er så mye mer bak Formel 1 enn bare førerne og teamene.

I sesong 5 sliter jeg av og til med å henge med på «plottet». Som vanlig er de fleste episodene dedikert til hvert team, og som en ivrig følger av sporten har jeg ofte allerede en god anelse av hva som vil bli omtalt i en eksempelvis Mercedes-episode. Uten å gå i for mange detaljer så er det selvsagt snakk om «porpoising» og Russells første sesong i et toppteam.

Det skal også sies at selv om ivrig tilhengere av Formel 1 har god greie på hva som omtales i enkelte episoder, så hjelper det selvfølgelig veldig på å ha eksklusive intervjuer med de involverte. Også er det jo selvsagt alltid gøy å få et innblikk i noen av de største enkelthendelsene fra fjoråret.

Men det holder med å se det én til to ganger. Til nød tre.

Et annet problem jeg har hatt med Drive to Survive i det siste er troverdigheten. Serien har jo tidligere blitt kritisert for å fabrikkere drama mellom førere, som ikke nødvendigvis er helt sant. Friskt i minne er jo enda hvordan Netflix prøvde å fremstille Lando Norris og Carlos Sainz som bitre rivaler.

Slik kritikk skader omdømmet til serien, og det gjør også at jeg ikke alltid klarer å tro på det som blir vist i sesong 5. Jeg har ikke akkurat inntrykket av at Netflix velger å betro seg til vær varsom-plakaten.

Det er litt synd egentlig, fordi med eksklusive intervjuer, fri tilgang til Formel 1s mediabank og så videre så er det jo ingenting i veien for å gi seerne det sanne bildet av hva som egentlig skjedde? Hvorfor er behovet så stort for å overdramatisere alt?

Det er én episode i årets sesong som stikker seg mest ut her etter min mening. Den handler om en fører som virkelig får gjennomgå av teamet. Hver gang det skjer noe så klippes det til et teammedlem som banner og steiker, men vi kan jo ikke være sikre på konteksten av det opprinnelige klippet. Spesielt ikke når omgivelsene endrer seg og man plutselig er på to-tre ulike baneanlegg fra der fortellingen egentlig foregår fra.

Det er litt kjipt at Netflix tror at blodfansen ikke klarer å gjennomskue dem. Selv den nyeste og minst kunnskapsrike tilhengeren vil nok synes det er rart at man først går fra å se neglebitende kamper på banen mellom to biler, til at man klipper til en reaksjon fra teamsjefen fra et av teamene og det dukker opp en sikkerhetsbil i bakgrunnen.

Så hva er egentlig Drive to Survive nå?

Det er jo en slags dokumentar, den har jo dokumentert enkelthendelser og gode historier gjennom fjoråret. Men en dokumentar må jo også være troverdig. Hvis man ser ferdig en episode og tenker «det her virket tvilsomt, jeg tror ikke helt på det», så har man jo bommet.

Og det gjør vondt å innrømme det. Fordi jeg vil så gjerne elske Drive to Survive. Det skulle jo være inngangsbilletten jeg kunne gi til venner og si: «se denne dokumentaren og forelsk deg i Formel 1». Men jeg kan ikke det. Hvert fall ikke med god samvittighet.

Samtidig så skjønner jeg problemstillingen til Netflix. Drive to Survive er «dessverre» laget for alle. Fordi det er jo ment å være et underholdende produkt i en allerede stor katalog med filmer og serier. Den eneste måten serien kan gjøre opp for seg på er jo å virke sjokkerende. Hvis den ikke er det, så er det jo, for å sitere den ene mekanikeren i sesongen «bortkastet tid», og et pengesluk.

Men jeg må jo innrømme at selv som veteranfan, så er jeg jo underholdt av Drive to Survive. Og hvis man ikke er typen til å stå opp tidlig på morgenen for å se på Formel 1-testing fra Bahrain til sent på kveld, så er jo serien en ypperlig måte å komme seg litt tilbake i sirkuset som skal underholde oss 23 helger av året.

Det er jo også en serie som innbyr til mimring og samtaler hvis man ser den i samvær av venner eller familie som også har fulgt med på fjoråret – eller ikke fulgt med. Det er en god samtalestarter uansett hva serien gjør riktig eller feil. Sånn sett så treffer den på alle de boksene.

Kommer jeg til å se ferdig sesong 5? Definitivt. Kommer jeg til å se sesong 6 hvis det blir noe av? Det er helt sikkert.

Ønsker du å lese alle sakene hos oss, eller om så bare støtte den videre driften av Norges ledende nettavis om norsk og internasjonal bilsport? Sjekk ut våre ulike abonnementstilbud!