«Mange har vært sjokkert i helga. Jeg har rørt ordentlig rundt i den gryta der, nå. Det er helt sjukt.»

Denne frasen går igjen og igjen fra Oliver Solberg. Etter søndagens Power Stage av Arctic Rally Finland, der han var i ferd med å sikre ekstra bonuspoeng før han ble litt for ivrig og havnet i snøfella ikke langt fra mål, så var det ingen andre førere som hadde den pågangen som 19-åringen hadde.

Riktig nok ikke så mange fans denne gangen, men medieoppmerksomheten var stor. Men da det meste var lagt, og debriefen med teamet var gjort, så tok Oliver Solberg seg tid til å lufte alle sine tanker og følelser etterhvert som ting fikk lagt seg litt.

For hele WRC-bil-debuten i et VM-løp har vært en surrealistisk opplevelse for Oliver så vel som tilhengerne hjemme i sofaen. Mange hadde et håp, men ingen reelle forventninger, til at han jevnt skulle menge seg innenfor de fem beste - med vesentlig mindre kjøretrening i WRC-bil og en tidligere startposisjon enn mange av de raskeste konkurrentene.

For å sette ord på Olivers tanker og følelser etter løpet gjennomfører vi resten av reportasjen i ren sitatform fra Oliver.

– Det føltes bare bra ut. Jeg fikk en fin rytme. Du toucher litt brøytekantene, men det kan ikke telles som et tilbud. Det føles ingenting i bilen.

– Men du kjørte tilsynelatende spektakulært. Var du litt for ivrig i blant?

– Jeg, nei! Jeg kjørte rolig jeg. Syns jeg. Tempoet føltes kjempefint. Det er mange steder der de andre «committer» mye mer, og da tar de to-tre sekunder på meg med en gang. Har du én seksjon hvor du skal være kjempeforsiktig, så går det med fem sekunder med en gang.

– Du kjørte ikke litt for bredt til tider?

– Jeg kjører bredt inn, men jeg har rett bil ut av svingen. Det er aggressivt, men «cleant». Man må være bestemt inn. Det er aggressivt, men ikke overkjøring. Det er sånn Ogier gjør det. Det er sånn jeg liker å kjøre, og for meg var det lettere å kjøre sånn i en WRC-bil enn i en R5-bil. Kjørestilen min passer bedre i en WRC-bil.

– Blir krevende å kjøre fort med R5-bil igjen, nå da?

– Hehe, på en måte ja, kanskje. Men på en annen måte går det litt saktere igjen. Man blir jo fartsblind av dette greiene her. Det er jo klart at dette bare er en fantastisk erfaring å ha.

– Si litt om hvordan du fikk merke toppnivået i WRC på kroppen.

– Jeg prata litt med kartleseren til Rovanperä (Kalle, journ.anm.) før løpet. Og vi snakka litt da om at, jo - greit nok at man kan kontrollere litt i en R5-bil og fortsatt ha tempo. Det er jeg enig i. Der kan du kontrollere mye mer. Her, her må du være på på hver eneste prøve, ass. Jeg var ofte litt tregere enn de andre i starten, fordi jeg ikke var like tøff og bestemt (Oliver bruker konstant ordet «committa» om dette, journ.anm.). Så kom jeg inn i det etterhvert, og da var jeg ofte den raskeste av alle helt på slutten.

– Du tenkte ikke at etappeseier var mulig?

– Da måtte jeg vært så på med en gang fra start. Da vinner du prøver.

– Du har jo kjørt deler av dette løpet før. Hvilke fordeler kunne du ha av det?

– Ingenting. Veien var helt annerledes. Alle prøvene opplevdes som nye, og jeg måtte bruke nye noter. Det var ikke noe vits i å bruke de gamle. Veien var helt annerledes og de gamle notene stemte ikke i det hele tatt. Jeg kjente meg nesten ikke igjen.

– Du har gjennom hele helgen kjempet mot Sebastien Ogier, en tidenes beste rallyførere. Og regjerende verdensmester. Det må være spesielt?

– Det er det som begynner å slå meg litt nå, når vi sitter og prater. Når du kjører så tenker du ikke på at det er Ogier. At «det er han», liksom. Så kommer du i mål, og ser at du har slått han med fem sekunder. Da tenker du, «faen, det er jo han». Da begynner jeg nesten å bli småredd.

– Småredd?

– Eller. Litt sånn «shit, det er han». Det er Ogier. 

– Snakket dere mye sammen underveis i løpet?

– Jeg prata mye med Ogier før start. Han sa at vi bare kunne glemme å henge med de som startet foran oss. Men for meg er ikke dårlig at jeg kunne bruke akkurat han som målestokk i helga. Vi hadde det hyggelig sammen. Og han sa en kul ting i går, da han kom til meg etter prøva. Da sa han «du, Oliver. Da jeg kjørte mot faren din, så hadde jeg en «edge» på han. Det hadde jeg ikke på deg». Det er ganske rått å høre.

– Fortell litt om den siste etappen. Du ligger an til en hederlig 6. plass. Du satser maksimalt på siste etappe. Og det ender opp med at du mister Power Stage-poeng og faller ned en plassering. Hva hadde den sjetteplassen betydd?

– Ingenting. Nei, det driter jeg i. Så lenge farta har vært bra. Det er mer surt at jeg ikke klarte å ta Power Stage-poeng. Og at jeg kunne holde Ogier unna for de andre Hyundai-førerne. Men det er slike snurringer og avkjøringer man lærer av. Også ville jeg bare se hvor mye som kreves av meg når jeg er på maks mens de aller fleste andre også er helt på maks. Jeg var litt for forsiktig i starten på prøva, men jeg gadd ikke sette meg fast. Jeg gadd ikke kødde det til. Mange steder var det trangt, og det er mye snøkanter. Mens jeg visste hvor jeg kunne tørre å pushe. Da var det ikke noe problem. Men de første 10 kilometerne var det største problemet.

– Men du har kanskje mer å gå på når det er så mye snø «å ta av»?

– Joda, men det gjelder alle. Jeg har egentlig ikke kjørt så mye på snø. Jeg liker grus mye bedre. Så det hadde kanskje passet meg bedre. Brøytekantene gir meg en «safety», men det gjør det også for de andre.

– Andrea Adamo, teamsjefen din i Hyundai. Hva sa han før Power Stage? Og ikke minst etter?

– Jeg fikk gjøre som jeg ville. Han sa ingenting til meg. Hvis jeg skulle safet inn, så hadde han nok sagt i fra. Men man skal ikke pushe der det er farlig, som på starten av Power Stage. Men der jeg snurra, det var jo egentlig ikke et moment en gang. Det var ikke farlig å kjøre av der.

– Hva tenkte du da det skjedde?

– Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Det måtte bare bli som det ble. Jeg var nok litt hard på dekkene kanskje. Var nok derfor jeg kjørte ut. Det var ingenting som dro meg inn igjen. Fronten bare gikk ut. Farten var ikke så høy egentlig. Men det er jo alt dette som er læring. Ikke bare å gjøre feil, men hva som skjer rundt feilene. Blant annet «tyre management». Rett å slett lære seg og finne ut hvordan bilen spiser opp dekkene.

– Adamo var ikke sur for at du kjørte av?

– Han, nei. Så du bildet han la ut på Instagram? Jeg fikk jo verdens beste kos. Det var et fint bilde, altså. Han ser ikke på det jeg gjorde som feil. Han ser på det som læring. Det hadde vært noe annet om jeg hadde gjort noe skikkelig, skikkelig dumt og krasja ordentlig for eksempel.

– Blir vel mer WRC-kjøring på deg nå?

– Ehh, jeg vet ikke. Det er klart. Mange har vært sjokkert i helga. Jeg har rørt ordentlig rundt i den gryta der, nå. Det er helt sjukt. Men. Ehh.. Vi får se. De var veldig happy. Jeg har fått så mye skryt. Det er helt sjukt. Så mye meldinger. Men nivået er så jævlig høyt, altså. Litt småfeig, så går sekundene med en gang. Men å ta sånne tider som jeg gjorde, å ta Rovanperä på fire prøver. Nei, jeg vet ikke hva som egentlig skjedde i helga.

– Man gjorde det man kunne for å dempe forventningene rundt deg i helgen. Ikke noe press, og ingen forventning om at du skal kjøre de tidene som du gjorde. Men, du har etternavnet du har, og det er mange som hadde både tro og håp på det. Helt ærlig, hvordan kjente du egentlig på disse forventningene rundt deg?

– Nei, jeg har ikke kjent det sånn. Helt ærlig. For jeg vet at jeg ikke kunne forvente meg å gjøre sånne tider. Så det skjønner jeg ikke helt. Jeg skal ikke si noe på det. Dette er det morsomste jeg har gjort i hele mitt liv. Bare leke og danse, og ha det moro. Jeg har sitti og kost meg hver eneste meter. Jeg har fått attakkert, men også sladda og herja. Det er på en måte leking dette, men kjøringa har vært så moden som jeg klarer.

– Helt, helt ærlig - hva var dine egne klare forventninger for deg selv, sett nå i ettertid?

– Helt ærlig, så var det å komme nærmere de tidene jeg satt, men bare på slutten. Men ikke tenke på Power Stage-poeng, for eksempel. Det tenkte jeg faktisk aldri på. Men kanskje å komme innenfor seks-sju sekunder på prøvene, som det beste. Men å slå alle gutta på et tidspunkt, være innenfor ett og to sekunder nå og da. Nei, nei - på ingen måte. Jeg hadde håpa å begynne på tempoet som Gus Greensmith hadde.

– Det blir glemt oppi det hele at du hadde med deg ny kartleser. Sebastian Marshall. Fortell litt om jobben han hadde og samarbeidet dere hadde.

– Klart, han er veldig profesjonell. Det funka fantastisk bra. Ikke en eneste feil hele helga. Helt perfekt. Veldig proff. Også holdt han meg veldig rolgi. Han har virkelig stolt meg, og jeg har stolt på han. Sjukt imponert. Jeg visste at han var god, men å henge på sånt var utrolig imponerende.

– Og Aaron, da - din faste kartleser. Koronafast hjemme. Hva tenker du?

– Jeg syns så synd på han. Men som Aaron sa sjøl, at ting skjer fort. Vi bor jo i skogen og møter ikke folk, men alle kan bli smittet. Dette var veldig synd for Aaron. Det hadde vært en fantastisk kul ting å gjøre sammen. Dette har jo vært den største drømmen hans. Jeg gleder meg til vi kan kjøre i WRC-bil sammen.

– Hvordan har korona påvirket deg?

– Jeg har aldri blødd så mye neseblod som jeg har gjort det siste året. Det testes hele tiden. Men det er sånn det er. Jeg forstår det godt. Men jeg kjenner at jeg er litt lei. Vi er heldige i Sverige som ikke har karantene, sånn som dere har det i Norge. Men vi bor jo i skogen og møter ikke folk ellers uansett, så på den måten er det ikke så annerledes. Men jeg har nesten ikke vært med besteforeldrene i Norge og sånt. Har vel ikke vært ordentlig med henne siden julaften 2019. Det siste 1,5 året har jeg vel sett dem fire ganger.

– Du bor jo veldig nærme den norske grensa, men det blir jo ikke mange turene for deg til Norge for det om dagen?

– Vet du hva, det er altså full «block» her. Det er militære over alt. Vi har jo en vei til Norge, den tidligere Mitandersfors-etappa i Rally Sweden, som går bak ved oss. Der er det betongklosser og to store bommer, og masse kameraer. Det er veldig spesielt.