Kronikk: En supporters bekymringer etter Formel 1-sportens utvikling

Sendt inn av Håvard Hjelle, Formel 1-supporter

Som med omtrent alle andre Formel 1-fans hadde jeg gledet meg enormt til Canadas Grand Prix. Løpet er nesten definisjonen på Formel 1 og har gjennom historien vist seg som et av de mest innholdsrike og kanskje det mest spennende løpet på kalenderen.

Likevel er det vanskelig å sitte igjen med mange tanker etter årets utgave. Et uvanlig rolig og, jeg tør å påstå kjedelig, Canadas Grand Prix. Av de større høydepunktene i den syvende av årets VM-runder var en kollisjon på første runde og en såkalt kjendis som veivet med målflagget en runde før den egentlige målpasseringen.

Har du noe på hjertet?

Parc Fermé er ikke bare stedet for nyheter og reportasjer fra bilsportens verden. Vi vil gjerne høre dine betraktninger om saker og ting, om alt positivt og negativt som du har en mening om. Ønsker du å sende inn et debattinnlegg til oss? Da er du mer enn hjertelig velkommen til det. Send det til oss på post@parcferme.no!

Ellers gikk begivenhetene rolig for seg. Valtteri Bottas kunne skapt et skikkelig løp mot slutten da han over noen få runder knappet så mye inn på ledelsen til Sebastian Vettel at det så ut som han ville ta han igjen. Finnen ødela dog for seg selv med å kjøre ut på gresset i den andre svingen på banen og tapte nok sekunder på manøveren til at også den spenningen uteble. Hvis jeg likevel skal grave litt dypere enn jeg trodde jeg måtte gjøre før denne helgen, faller jeg ned på følgende etterpåklokskap.

Endringer er i høyeste grad etterlyst

Dette er tredje gang på rad at vi kan kalle et Grand Prix-løp på årets kalender for relativt kjedelig. Joda – Spanias Grand Prix har ikke for vane å være en neglebiter og banen i Monaco er så smal at forbikjøringer er tilnærmet umulig. Men at Canadas Grand Prix – ett av sesongens virkelige kirsebær - ikke skulle by på mer spenning enn den gjorde er vanskelig å akseptere. Dessverre er det ikke vanskelig å forstå.

Beslutningen som sirkus-direktørene tok om å endre bilene foran 2017-sesongen er for de fleste Formel 1-fans ubegripelig. Ja, vi ser biler som går raskere enn noensinne. Men til hvilken pris? Slik det er blitt bestemt at bilene skal se ut og oppføre seg i dag har det blitt en umulig oppgave for de å ligge nær hverandre.

Dermed er man stadig mer avhengig av de rette strekkene, noe man skjønte ved å innføre en tredje DRS-sone på banen i Canada foran årets løp. Men selv om baner består av både to og tre DRS-soner viser det seg nesten alltid at de fleste forbikjøringer foregår på den største og lengste av dem – og der risikoen er minst.

Kommer man da ut på et slikt strekke med marginalt for stor avstand til å kunne åpne bakvingen og foreta forbikjøringer i DRS-sonen kan en hel runde føles bortkastet om man ikke klarer å ta seg forbi. Og førerne risikerer å måtte bruke unødvendig mange runder av konkurransen til utelukkende å passere en bil. Det gjør tidsavstandene til de andre bilene større og ingenmannsland blir den mest besøkte destinasjonen.

I tillegg er det mange som murrer om at Pirelli bør bli flinkere til beregningene sine og levere dekk som slites raskere enn det man ser på banene i dag. Når et løp er godt i gang og avstanden mellom bilene har blitt strukket, har strategiene til lagene i pit-lane et enormt potensial til å bli en avgjørende faktor, med blant annet forbipasseringer.

Slik det skal være. Vi så et eksempel på det motsatte i Canada. Pirelli bør se dette, lytte til fansen - og tåle steken.

Den trenden vi har sett den siste tiden med kjedelige løp gjør det også vanskelig for Formel 1 å skaffe seg nye fans og holde den eksisterende fanskaren fornøyd. Heldigvis vet man at endringer er på vei i løpet av de nærmeste årene.

Akkurat nå kan ikke det skje raskt nok.

Pole position har blitt enda viktigere

Jeg håper jeg tar feil, men jeg ser en tendens denne sesongen som jeg ikke bare liker utviklingen til. Slik dagens biler framstår og er satt sammen viser det seg at pole position blir stadig viktigere å inneha før løpet. Dette var bare niende gang på de siste nitten utgavene at Canadas Grand Prix løpet ble vunnet fra pole position, men til gjengjeld fjerde gang på rad.

I Monaco for to uker siden ble løpet vunnet fra pole, og det samme i Barcelona før det. La oss håpe dette ikke er i ferd med å bli et mønster. Ser man flere og flere av løpene de siste sesongene under ett så virker det nok bare tilfeldig. Men la oss håpe at de senest avviklede løpene likevel er en «wake-up call» for teamene og at det innbyr til enda mer konkurransedyktig racing over de kommende månedene.

Kimi Raikkonen skuffer meg

Kimi er en megapopulær profil som Formel 1 kan være glade for å ha og har en merittliste som egentlig ikke gir meg rett til å kritisere han for noe som helst. Når det er sagt så kan jeg ikke la være å tenke at selv om jeg synes Kimi fortsatt har noe i Formel 1 å gjøre så synes jeg ikke han gjør nok for å være verdig ett sete hos Ferrari.

For å være rettferdig så er det vanskelig for ethvert lag å rå over to potensielle verdensmester-kandidater. I Ferrari er Vettel ener og det gjør det vanskelig for Kimi å kjempe om mesterskapet. Men jeg er likevel ikke sikker på om Kimi - selv med den riktige tilliten - ville vært i stand til det. Jeg etterlyser sult hos Kimi. Ett brennende ønske om å vinne løp. Jeg synes han ser mett ut. Nå er det kanskje jeg som blir historieløs og ikke vet at Kimi alltid har hatt et avslappet forhold til Formel 1-konkurransen.

Kanskje er rollen hans i Ferrari å kjøre trygt og stabilt slik at Ferrari får med seg så mange poeng som mulig i konstruktør-mesterskapet. Likevel syns jeg det skurrer litt. Jeg har bare fulgt Formel 1 siden i fjor men flere ganger enn færre kan jeg huske å ha sett Kimi kjøre en solid kvalifisering, for deretter å havne bakover i feltet når løpet kommer - uten at han gjør nok for å prøve å klatre oppover på listene igjen. Da må det gjerne en hendelse til – som han ikke er direkte involvert i – for at han passerer biler foran seg igjen.

Jeg tviler ikke på at Kimi fortsatt kan spille en rolle i Formel 1. Men jeg er usikker på om han bør sitte hos Ferrari. Bør ikke de ha førere i stallen som ønsker å vinne hvert løp og som enda viktigere - viser det hele tiden?

Det er ikke enten-eller. Man kan fortsatt sanke poeng med å ta litt flere sjanser.

Formel 1 er risiko. Ayrton Senna sa det best. Når det er sagt så respekterer jeg kjørestilen til Kimi. Han vet bedre enn meg. Og han kan fortsatt markere seg i Formel 1 hvis han selv ønsker. Men kanskje er det på tide å gi plassen i Ferrari til noen med litt mer konkurranseglød.

Dette bringer meg over i min neste og siste tanketråd.

Charles Leclerc bør kjøre for Ferrari i 2019

Et lag som har potensial til å vinne førermesterskapet bør signere denne unge monegaskeren ved første mulige anledning. Det bryter med Ferraris egen policy å hente Leclerc neste år ettersom førerne deres helst skal ha noen års erfaring fra Formel 1. Men den som intet våger, intet vinner. Og hvis Ferrari våger, så vinner de med denne unge mannen bak rattet. Det er ikke sikkert Kimi vil fornye med Ferrari neste år. Med all respekt for Kimi - jeg ville ikke engang gitt han valget.

Kvalifiseringen under Canadas Grand Prix ga meg nok et nytt bevis på de talentfulle kjøreferdighetene til Leclerc. Her la han begge McLaren-bilene og en fører som Fernando Alonso bak seg på resultatlisten. På en bane han aldri hadde kjørt før. 
Alonso rundet 300 Grand Prix-løp denne helgen.

Det er modenheten og smartheten i kjøringen hans som gjør meg overbevist om at han vil passe inn i Ferrari allerede neste år. Han viser god fart, men han har en voksenhet i måten han kjører på. Beslutningene han tar, måten han kontrollerer løpene sine på.

Jeg ser stor utvikling bare siden Australia i mars og sesongen er ikke halvveis engang. Sett to tjukke streker under navnet på denne føreren. Her er en å virkelig følge med på. Min spådom er at Leclerc blir verdensmester innen 2022.

Kom igjen, Ferrari – grip denne muligheten!