Parc Fermé-journalen: Dette er den ultimate drømmen vi jobber mot

Simen Næss Hagen i intervju med verdensmester Sebastien Ogier i Rally Sweden 2017. (Foto: Mats Slaastad Birkelund)

Vi får stadig trivelige og oppmuntrende tilbakemeldinger fra lesere og abonnenter. Selv mener vi at vi har en lang vei å gå før bilsporten får den fortjente dekningen vi drømmer om å realisere en dag.

3. januar 2017 så Parc Fermé dagens lys. Snart tre år siden. Hobbyprosjektet, som i hvert fall ikke skulle være en heltidsjobb med dønn seriøs journalistikk, utviklet seg til slutt til det motsatte. Et behov måtte åpenbart dekkes, og plutselig satt vi med et mandat vi ikke kunne kaste i søpla.

Dette årets satsing på abonnement bekrefter mandatet vi satt på ganske raskt utover 2017, med full satsing i 2018. Folk var villige til å betale, og motstanden har ikke vært i nærheten av så stor som vi forventet, men ikke nødvendigvis fryktet sammenliknet med andre mediehus som har måttet tåle mye kritikk. Men vi kan derfor ikke legge oss på latsiden. Vi må jo «gønne på», som man nå sier i 2019. Men er vi i stand til å gønne på noe mer? Er vi ikke på bristepunktet snart?

I dag driftes altså Parc Fermé i regi av undertegnede på noe mer enn en 100 prosent stilling, i en kombinasjon av roller som daglig leder, ansvarlig redaktør, journalist, fotograf, frontsjef, vaktsjef, markedsansvarlig, teknisk ansvarlig og kundebehandler. Vi snakker nok nærmere 150 til 200 prosent. Fordi jobben består av en hobby og lidenskap man er født og oppvokst med kombinert med yrket man er utdannet til og har jobbet halve livet som, så gir dette motivasjon og glede ved hver eneste arbeidsdag. Ved siden av dette har vi tilgang og kontakt med dyktige frilansere vi håper å kunne vie mer kapasitet til, for etter sommerens store serverkollaps satte et dypt støkk i økonomien vår.

For det kommer til et punkt hvor man ikke har den kapasiteten til å skape den dekningen som Parc Fermé med sitt selvutnevnte mandat i mine øyne egentlig plikter til å gjøre, dersom man skal levere et fullverdig produkt som lesere og annonsører skal få valuta for pengene for.

Derfor tenkte jeg nå å illustrere og presentere hvordan vi i praksis dekker bilsporten med kapasiteten undertegnede har per i dag, kontra hvordan vi mener bilsporten ideelt sett burde dekkes.

Til det har vi på mange måter to ulike pyramider over hva som er viktigst å dekke, både i historieformidling og grener/tematikk.

  1. Hendelser og nyheter med norske utøvere og/eller norsk relevans – åpne notiser og artikler/reportasjer bak betalingsmur
  2. Hendelser og nyheter fra det internasjonale miljøet – åpne notiser og artikler/reportasjer bak betalingsmur
  3. Tidløse intervjuer, eventuelle reiser/besøk som publiseres på best timet tidspunkt – artikler/reportasjer bak betalingsmur
  4. Statistikk, analyser eller historiske tilbakeblikk – primært artikler/reportasjer bak betalingsmur

Dette er grenene vi prioriterer, utifra lesernes interesse, kapasitet og kompetanse

  • a) Norske utøvere/norsk tematikk innenfor rally, rallycross og baneracing inkludert formelbil
  • b) Internasjonale utøvere og hendelser innenfor ovennevnte grener, samt Formel 1
  • c) Andre unike historier med norsk fokus fra andre, mindre omtalte grener som gokart, crosskart, dragracing, bilcross etc, med en tydelig grense innenfor bilsport, altså motorsport med ratt og fire hjul
  • d) Andre internasjonale serier som Indycar, Supercars, NASCAR etc.

Normalt planlegges arbeidsdagene som en ordinær dagvaktjobb, med ankomst på kontor på morgenen, med en ideell avslutning på dagen rundt klokken 16:00. Sistnevnte skjer ytterst sjeldent, fordi de fleste telefoner og den beste timingen på publisering av artikler skjer fra nettopp rundt 16:00 når folk er ferdig på jobb. Så i snitt er minimum to timers overtid hver dag om man inkluderer ekstra kveldsarbeid hjemme.

En arbeidsdag er aldri lik. Den kan bestå av null telefoner, lang lunsj med kontorkolleger og ellers skrivesperre på jakt etter nyheter og historier på en dag hvor ingen er tilgjengelig og det ikke skjer noen ting ute i verden. Men innenfor samme tidsramme kan vi like gjerne rekke å ta fem-seks middels lange telefoner, skrive ut tre reportasjer bak betalingsmur og kanskje klemme ut to-tre åpne notiser etter nyheter og kunngjøringer fra andre nettsteder og databaser.

Men det er også utifra kapasiteten til undertegnede. Ett sted går grensen, og med det stopper også det undertegnede mener kunne vært enda bedre dekning av bilsporten.

Ser du på tallene og bokstavene på pyramidene lengre opp, så er vi i mine øyne relativt sterke helt fram til «2b». Det vil si at undertegnede med sin kapasitet klarer bare halvparten av den ideelle dekningspyramiden, men like fullt er det fortsatt enkelte sprekker som gjør at heller ikke denne dekningen er fullverdig.

Ett eksempel er den umiddelbare nyheten om at Petter og Oliver Solberg blir TV-serie neste vår. Den omtalte vi aldri, av to grunner;

• Vi oppdaget nyheten 2,5 time for sent. Med allerede god spredning i sosiale medier ville vi vært ekstremt på hæla med en nyhet vi ikke hadde noe nytt å bidra med på.

• Solberg-profilene er allerede godt omtalt hos oss. Og personer og grener som generelt omtales mye blir ikke nevneverdig savnet hos oss når vi ellers dekker dem godt.

Fasit: Ingen har reagert på at vi aldri la ut nyheten. Samtidig hadde vi sikkert klart å trekke 1000 klikk til den dagen om vi hadde gjort det. 

Slike eksempler er det mange av. Vi kan havne på hæla på mange nyheter, fordi vi ikke har kontinuerlig kapasitet til å være på alerten til enhver tid. Dette er ren del av «checklista» jeg skal komme tilbake til lengre ned.

Denne «mangelen», som jeg ser det, dekkes opp av at vi ofte er i stand til på være på alerten på andre hendelser og nyheter før mange andre. Og det er ofte dette vi får skryt for. Derfor klarer vi per i dag å opprettholde et bra og positivt rykte, selv om jeg som daglig leder og redaktør aldri er helt fornøyd med produktets totalkvalitet.

Dette var en nokså forenklet forklaring på hvordan arbeidsdagene våre fungerer i praksis, med mindre vi er ute på prioriterte oppdrag, for eksempel på et utenlandsk billøp eller et pressetreff eller andre arrangementer vi mener det er verdt å overvære.

På samme måte som bilsportutøvere drømmer om internasjonale titler og medaljer, så har jeg mine drømmer om hvordan Parc Fermé helt ideelt skal dekke bilsporten. Og de skal jeg lufte her og nå, kanskje for å se om dere deler samme drøm som meg. For hvis jeg en dag får til det jeg drømmer om i de neste avsnittene, så er det VM-gull nok for meg i min karriere som bilsportjournalist- og redaktør.

Første bud for Parc Fermé er at vi klarer å ha minst én person på vakt til enhver tid innenfor standard våkentid for folk, som er fra 07:00 om morgenen til 23:00 på kvelden. Dette totalt 16 timer, som fint fordeles på to dagvakter. Å ha to årsverk som utgangspunkt gir oss et helt annet utgangspunkt enn hva jeg som eneleder klarer alene i dag. Da vil alltid én kunne være på alerten, samtidig som man har kapasitet gjennom en hel arbeidsdag til å bidra med kontinuerlig produksjon av både åpne notiser og gjennomførte artikler og reportasjer.

Men dette er bare den generelle illustrasjon på hvordan en slik arbeidsfordeling skaper bedre produksjon og bedre innhold på nettsiden. Hva skal innholdet fylles med?

Med minimum to årsverk, pluss bruk av frilansjournalister, kan vi senke terskelen på antallet åpne notiser som gir trafikk og delinger, og vi kan ha enda større spredning på de gode intervjuene, de sportslige oppfølgingene og de unike historiene som vi også kan legge bak betalingsmur og generere flere abonnenter på.

Å ha en slik kapasitet gjør at vi for eksempel kan holde leserne oppdatert etter for eksempel hver etappe i WRC, etter hver omgang i Rallycross-VM, og vi kan holde dere oppdatert time for time under langdistanseløpene og andre serier hvor nordmenn på høyt internasjonalt nivå fortjener god dekning.

En slik kapasitet gjør at vi kan ha en person til å dekke et norgesmesterskap eller et annet arrangement, samtidig som vi har kapasitet til at en annen person kan holde følge med på andre løp, kanskje i beste fall sendes til viktige løp i utlandet. Tilstedeværelse blir noe helt annet enn telefon og TV hva gjelder kvalitet og leveranse på produktet

For med det blir både kvaliteten og frekvensen enda bedre enn det én person hver eneste helg over rundt 40 uker i året bare klarer å bidra med av bruddstykker og kortfattede historier med krevende og kyniske prioriteringer over hva leserne flest samlet sett klikker og leser på.

I pressens verden generelt snakkes det om «samfunnsoppdraget» man har. At man skal ha et øye med makta med kritiske øyne, være vaktbikkja som sier ifra og setter fokus på ting som ikke er greit og går utover uskyldige tredjeparter og andre maktesløse. 

Slike elementer finnes også i bilsporten som i alle andre deler av samfunnet. Kritikkverdige forhold som må avdekkes for å få omstendighetene til det bedre. Til dette har vi heller ikke kapasitet per i dag til å være perfekte på den kritiske journalistikken. Denne type journalistikk er såpass omfattende, både i research, i produksjon, tilsvar og oppfølging i etterkant, at det vil sette en stopper for den generelle produksjonen som er drivkraften for nettsiden. Som «bilsportens lokalavis» er dette elementer vi trenger å bli enda bedre på.

Et element som ofte går igjen i vår dekning, som vi aldri kommer utenom, det er hvor kostbart bilsport er. Hvorvidt en satsing blir realisert eller ikke, det avhenger alltid av økonomiske ressurser. Vi har ofte fokus på dette, hvor mye enhver satsing koster, hvor mye en fører selv ofte må bidra med eller om man er i posisjon til å kjøre gratis eller få lønn. Men en ting er sikkert; noen må betale gildet, og bilsportsatsinger på høyt nivå har alltid et milliontall bak seg.

Hva koster så Parc Fermé? Hvor kostbart er dette satt opp imot én bilsportsatsing i året? Fordi vi verdsetter åpenhet på budsjett og lønninger hos utøvere selv, så er det vel også greit å feie for egen dør hva gjelder budsjett og kostnader. For Parc Fermé er langt ifra gratis blitt, slik vi både har eskalert produktet og ikke minst ønsker å utvikle det videre.

Undertegnede har en fastlønn på 40.000 kroner før skatt per måned, finansiert av abonnement- og annonseinntekter, samt salg av innhold i samarbeid med flere mediehus. Med cirka 3000 arbeidstimer per år, uten kvelds-, helg- og helligdagstillegger, er dette satt på dette forutsigbare nivået i år for å forsøke å holde kostnadene nede for at vi ikke skal gå konkurs på første forsøk. Mange utlegg og investeringer er også gjort privat, da man tross alt er eneeier og ønsker selskapet det beste.

Omsetningen på abonnementsinntektene hittil i år er på litt over en halv million kroner, i tillegg til at vi har annonseinntekter og salg av innhold oppe på dette igjen. Cirka 800 har tegnet årsabonnement, 100 til 150 rullerer på månedsabonnementene, og vi gjorde bortimot 2000 enkeltsalg av artikler før denne tjenesten midlertidig måtte kobles av grunnet programmeringsfeil fra leverandør. Men vi har altså ikke rundet millionen i år før regnskapet snart gjøres opp med to uker igjen av året.

Derfor er vi fortsatt langt unna å nå målet og drømmen om en fullverdig dekning som vi mener vi har ansvaret for og mandatet til på vegne av bilsporten. Det er ikke til å legge skjul på at vi må doble, for ikke å si tredoble omsetningen, dersom vi skal være i posisjon til dette. En omsetning på mellom to og tre millioner kroner vil gi oss den første pekepinnen på hvor godt Parc Fermé kan driftes. Det tilsvarer 3500-4000 årsabonnenter. Til sammenlikning har vi nærmere 20.000 unike lesere innom hver eneste måned, var stabilt på nærmere 30.000 før den forventede nedgangen etter innføring av abonenment – så leserinteressen og leserpotensialet er absolutt der.

2020 blir derfor et svært spennende år. Vi er positive, og det ser lyst ut. Det første positive signalet er at det ikke er noen tegn til misnøye eller reaksjoner etter at vi satte prisene noe opp på abonnementene. Salgene går fortsatt jevnt, og det er jeg svært glad for. Fornyelse av årsabonnementene fra januar og utover gir oss de første konkrete tegnene.

Det skal nok mye til å oppfylle drømmen allerede i løpet av neste år, men orker vi å stå på et år til, så skal i alle fall undertegnede gjøre alt jeg kan for at 2021 blir det ultimate året hva gjelder mediedekning av norsk og internasjonal bilsport. Da kan vi forhåpentligvis sende flere journalister på ulike arrangementer, vi kan alltid være oppdaterte på det siste fra Norge og utlandet – og dette kan fordeles på flere mennesker slik at kvaliteten er opprettholdt og forutsigbar. Håper vi.