Hvorfor Norge og Formel 1 egentlig burde være lik sant


DEL
(Foto: Steve Etherington)

Et spørsmål jeg har båret på siden min interesse for Formel 1 skjøt fart for to år siden er dette: Hvorfor er ikke Formel 1 mer populært i Norge?

 

Det er et spørsmål som på ingen måte krever et svar – eller må ha en løsning. Det finnes nok av alternativ vi nordmenn kan velge blant for å la oss underholde. Andre bilsport-grener som rally og rally-cross er for eksempel mer populære.

Jeg arbeider med Howard’s Corner for å bli en bedre skribent, fordi jeg elsker sport og fordi jeg rett og slett har det gøy med det. Men jeg er også opptatt av å prøve å bruke stemmen jeg har fått tildelt til å nå ut og overbevise så mange som mulig om hvilken underholdning som bor i Formel 1. Hvis jeg kan vekke interesse og skaffe nye fans – eller overbevise mennesker med autoritet til å utgjøre en forskjell og gjøre veien til Formel 1 tilgjengelig for unge, så vil bloggen ha oppnådd sitt største mål.

Man kan selvsagt ikke tvinge fram interesse. Men Formel 1 og Norge er for meg hånd i hanske. Vi er et rikt land der mulighetene er mange og potensialet er stort for oss innbyggere. Formel 1 er en luksussport som i stor grad er forbeholdt de mer privilegerte. Kanskje litt motbydelig og respektløst å si. Jeg glemmer ikke at det også finnes fattigdom i Norge. Dessuten er vi et vinterland der få utendørsidretter – som motorsport – kan bedrives året rundt.

Likevel lever vi i et land der omstendigheter som tak over hodet og mat på bordet er en selvfølge for veldig mange. Og nordmenn kan derfor bruke en større del av tid og penger enn mange andre på ting vi har lyst å gjøre for oss selv og de vi er glade i.

Noe av det som betyr aller mest for meg er at spesielt barn og unge får muligheten til å drive med aktiviteter de selv kan velge og det som gjør dem lykkelige. Å ikke bli tvunget til å måtte begrense mulighetene sine på grunn av omstendigheter de selv ikke kan gjøre noe med.

- ANNONSE -

Rekruttering er en nøkkel for at vi skal bli en større motorsport-nasjon. Kanskje må det en liten dytt til for at unge skal fatte interesse, men de tilgjengelige ressursene tror jeg er tilstede for mange til at interessen kan praktiseres og bygges videre på.

Skal man nå hele veien til Formel 1 er man fra ung alder nødt til å utvikle kjøreferdighetene. Gokart er fram til tenårene måten å bli introdusert for kappkjøring, miljøet og fartsfølelse. Derfra er det flere konkurransetrinn i gradvis langt høyere hastigheter som må forseres.

Men kan ikke vi i Norge begynne med å bygge flere baner som legger til rette for at unge skal få muligheten? Mange kan da ha råd til å la sin sønn eller datter prøve seg?

Så er det dette med dekningen en sport mottar gjennom norske medier.

Landeveissykling – en annen idrett jeg elsker – er kanskje det fremste eksemplet på hvordan en sport på relativt kort tid kan bli enormt populær blant det norske publikum. La meg være presis – Tour de France – er det eksemplet. Andre ritt følges ikke på langt nær med samme seerantall og entusiasme. Men TV 2 sin satsing på det franske rittet fra slutten av 90-tallet har virkelig båret frukter. Mye av æren tilhører kommentatorene deres – Christian Paasche og Johan Kaggestad. De har tatt noe fremmed og kjedelig for mange og gjort det underholdende.

Også hjalp det å ha en nordmann med – Thor Hushovd, tidenes norske syklist – som utegående reporter og utøver i feltet. Som attpåtil dro i land seire.

At rittet foregår i juli måned når mange har ferie og slapper av gjør nok også sitt til at seertallene ikke er noen tilfeldighet. Kanskje er det vanskelig for en sport som Formel 1 å oppnå samme status når den foregår over tjue helger spredd over åtte måneder. Men det foregår dog på søndager. Hviledagen. Ikke så dumt, tross alt.

 

Det er kanskje lettere å relatere seg til sykling. Man lærer kunsten som liten og man kan i prinsippet gå utenfor sin egen inngangsdør og tråkke seg en tur. Det er relativt lave kostnader forbundet med sykling. I alle fall sett opp mot motorsport. Det finnes en sjarm der som gjør at jeg forstår hvorfor så mange har trykket Tour de France til sitt bryst.

En hellig triangel går mellom syklistene i feltet, gjennom mediedekningen og ender opp hos deg som seer og tilskuer. Siden slutten på 90-tallet har sykling vokst enormt også som aktivitet her til lands. Mye av æren skal de nevnte personene og arrangementet i Frankrike ha. Men også pakken det ble presentert i for norske tilskuere. Det er det ikke noe tvil om. Jeg har selv fulgt utviklingen og storkost meg. Og selv om jeg er en stor tilhenger av landeveissykling også utenom Tour de France så er poenget mitt dette:

Jeg ser nøyaktig den samme sjarmen i Formel 1 og potensialet til å vokse som publikumssport i Norge.

- ANNONSE -

Viasport – som har rettighetene til å vise Formel 1 i Norge – har jeg hatt gleden av å besøke i Oslo. Et fantastisk hyggelig og lite team av dyktige folk som jobber hardt for at man som publikummer skal få gleden av å følge sporten på norske skjermer. Jeg synes de fortjener mer igjen for arbeidet de gjør og synes de bør premieres i form av flere seere. Atle Gulbrandsen er for meg allerede helt der oppe blant tidenes norske sportskommentatorer.

Men – kanskje er sporten avhengig av en nordmann for at populariteten i Norge skal ta av. Se bare på sykling med Thor Hushovd. Se på verdensidretter som har økt i popularitet etter at nordmenn begynte å markere seg helt i toppen. Og selv om jeg aldri vil betegne det som en sport – se på hva Magnus Carlsen har gjort for sjakkinteressen. Det er bare tjue førere som er del av Formel 1 og å sitte i et sete er i seg selv en vanvittig prestasjon. Kevin Magnussen blir sett på som Danmarks største idrettsutøver – til tross for aldri å ha vunnet et løp. Tilstedeværelsen alene kan bety svært mye i Formel 1.

Potensialet for høyere seertall i Norge er der. Men tilgjengeligheten til Formel 1 er langt mindre enn mange andre sporter. Rekrutteringen foregår på en helt annen måte. Nåløyet for å få delta i den ypperste klassen er bittelite. Sporten er langt mer eksklusiv. Som den rike gutten i klassen som hever seg over alle andre. Det er lettere å bli venn med de man har mer til felles med.

Racing krever mye fra de som vil begynne med det. Høye kostnader allerede på gokart-nivå i ung alder kan gjøre karrierelevetiden svært begrenset og kan derfor koste sporten, og motorsport generelt, mange potensielle talenter og dyktige førere.

For meg virker det som antall motstandere man opparbeider seg hvis man vil lykkes strekker seg lengre enn konkurrerende førere på banen. Man må finne økonomi til å holde på. Man må finne steder å kjøre for å bli god. Men vet du hva? Hvis de rette folkene vil, så er Norge et glimrende sted å legge forholdene til rette for det.

Vi kan ikke sette oss inn i en Formel 1-bil og ta en kjøretur bare ved å gå ut døren hjemme. Men vet du hva de over 18 år med førerkort og bil tilgjengelig kan? Ta seg en kjøretur.

 

Sykling er kanskje noe man lærer i ung alder – men å lære å kjøre bil og det å ta førerkort er en langt viktigere milepæl i livet. Og det viser at vi mennesker er mer enn kapable til å håndtere noe på fire hjul. Mange elsker bil og det å kjøre. Det blir en lidenskap. Så hvorfor skal ikke vi la flere unge kjenne på den samme gleden.

Er det noe barn ofte ønsker seg så er det å gjøre ting som de voksne kan og får lov til.  Gokart er derfor det nærmeste de kan komme før det nærmer seg øvelseskjøring.

Vi får vente og se – men jeg etterlyser herved enda større engasjement for å gjøre Formel 1 til hverdagskost i Norge. Omstendighetene er der.

Å ja, forresten – visste du at en ung nordmann per dags dato kappkjører tre nivåer under Formel 1? Verden er ikke så stor, tross alt. Tenk litt på det.

Kjør sikkert!

– Håvard

Legg inn en kommentar