Howard's corner: Mine tanker etter Monza

Selv om Russland venter i oktober, er Formel 1 så og si ferdigkjørt i Europa for i år - etter sist helgs løp på Monza-banen i Italia.

Etter ni løp på kontinentet - i tillegg til fem i Australia, Canada og Asia - vender bilene nå nesepartiet mot Asia og Amerika for de siste syv løpene i årets sesong. Britiske Lewis Hamilton i Mercedes leder verdensmesterskapet med 30 poeng på tyske Sebastian Vettel i Ferrari. En løpsseier gir 25 poeng.

Fordel Mercedes

Jeg krysser fingrene for at spenningen varer helt til sesongens siste løp i Abu Dhabi i november. Men for meg virker årets mesterskap å på ny bikke i favør Mercedes. Italias Grand Prix ga faktisk et veldig godt oppsummert bilde av hvordan duellen mellom de to beste lagene i feltet – tyske Mercedes og italienske Ferrari – har foregått i år.

Løpet på Monza-banen skulle være det italienske laget sitt øyeblikk og anledning – på hjemmebane – til å vise alle at de akter å kjempe om mesterskapet helt inn. Men Ferrari kom nok en gang til kort. I år har de dog klart å ha den beste bilen, som Mercedes har hatt i årene før dem. Det som derimot ser ut til å felle laget er dem selv.

I år som tidligere er de taktisk underlegne Mercedes. I år, som i fjor, synes Vettel å rote bort mesterskapssjansene sine med egne feil. Tyskernes førerhierarki synes enda sterkere enn Ferrari sitt og det gir dem et fortrinn. De er langt mer hissig på å bruke sin andre fører til å for eksempel bremse konkurrenter og gi sin beste fører sjansen til å vinne løp ved å komme opp bakfra.

Jeg er motstander av dette og synes det er usportslig, men med en slik kynisme og besluttsomhet vinner man mesterskap. Vettel kjørte ut i løpet i Tyskland for noen uker siden – upresset og fra lederposisjon. Han kjørte inn i Hamilton på første runde i helgens løp i Italia. Dette er feil som man omtrent aldri ser Hamilton gjøre.

Og det er ved å unngå slike feil at man vinner mesterskap.

Dog er ikke sesongen ferdig. Mye kan skje. Den nåværende situasjonen ligner på den fra i sommer, foran Østerrikes Grand Prix. Hamilton virket å ha koblet et grep om mesterskapet men måtte bryte løpet, og dermed inviterte han Vettel inn i sammenlagtkampen igjen. Det samme kan skje på nytt.

I så fall skjer det fordi 2018 er første sesongen på noen år der Mercedes opplever en større grad av uforutsette hendelser og motgang enn tidligere. I tillegg har de ikke den beste bilen i feltet lengre. Det er det deres argeste konkurrenter Ferrari som har.

Det neste løpet på kalenderen - i Singapore neste helg - var løpet der Ferrari og Vettel på mange måter tapte mesterskapet i fjor, ved at bilene deres krasjet i hverandre rett etter start. Det er tvilsomt at en lignende situasjon gjentar seg to år på rad, og denne gangen i disfavør for Mercedes, men aldri si aldri. Dog fortjener ikke et mesterskap å avgjøres på tilfeldigheter og uflaks.

Overgangsvinduet

Årets såkalte silly season  har vært mer begivenhetsrik enn på lenge. Flere av feltets tjue førere har i sommer annonsert at de bytter lag foran neste sesong, og enda flere kan bli tvunget til å gjøre det samme på grunn av dominoeffekten som et fører-bytte setter i gang.

Det er ganske lett for meg å sitte her og synse om hvordan ting burde foregått. Det er mange ting som skal tas hensyn til før en fører kan bytte lag. Kontrakt, for eksempel. At noen allerede sitter i det mulige sete man kanskje kan overta, ikke minst.

Likevel ønsker jeg en endring av dagens system. Grunnen er det jeg har sett av prestasjoner fra førerne i etterkant av offentliggjøringene om at de bytter lag. Ting fungerer ikke like godt som før annonseringen. Kanskje det er tilfeldigheter, men jeg har en sterk følelse av at både lag og førere hadde hatt bedre av umiddelbare endringer istedenfor å vente til sesongslutt med å skille veier.

Jeg vil ha et overgangssystem der lagene enten kan bytte ut førere i sommerpausen – mellom første og andre halvdel av sesongen – eller at alle overganger må vente til etter sesongen, før den neste begynner. Slik unngår man å gå en hel høst og vite at et pågående samarbeid vil være over ved sesongslutt.

Jeg mener fordelene ved et umiddelbart lagbytte overveier ulempene. Man får muligheten til å bli enda bedre kjent med lag og bil foran neste sesong. Lag slipper å holde på førere som man vet er et annet sted neste år. Førere slipper å kjøre for et lag man forlater av egen vilje eller blir tvunget vekk ifra

Hva man sier og hvordan situasjonen virker utad er en ting. Men jeg har ingen tro på at et forhold mellom lag og fører blir bedre etter en annonsering om lagbytte – uansett omstendigheter. Ei heller prestasjonene, samlet sett. Jeg tror alle kan være tjent med umiddelbare endringer framfor forestående. Her kan det hende jeg overser noen faktorer.

Ferrari sin vei videre

Jeg tok feil av Kimi Räikkönen tidligere i år, da jeg i et leserinnlegg kritiserte han for ikke å lenger ha det som kreves for å kjempe om seire i løp. Siden har han kjørt meget godt, og nærmest seier kom han i Italia denne helgen. Han satte også tidenes raskeste Formel 1-runde noensinne under kvalifiseringen.

Jeg skrev at jeg ville se debutant Charles Leclerc få hans sete neste år. Den 20 år gamle monegaskeren har vist en flott utvikling gjennom sesongen, men det har buttet litt mer imot i det siste – selv om prestasjonene fortsatt har vært meget solide og overraskende for en fører i sitt første Formel 1-år.

Helgens løp i Italia var det som til slutt overbeviste meg om hvilken av disse to førerne Ferrari burde satse på neste år og konklusjonen er kanskje overraskende: Jeg står på mitt fra tidligere og mener fortsatt Leclerc bør få muligheten i Ferrari allerede neste år. Jeg tror ikke Ferrari har råd til å vente lengre med å signere han, og jeg tror at Leclerc blir verdensmester innen 2022.

Noen ganger må man tørre å fornye seg før det strengt tatt virker nødvendig.

Jeg tror Ferrari er avhengig av å tenke nytt for å ta det siste nødvendige steget og endelig ta hjem et verdensmesterskap. Og jeg tror ikke Ferrari og Räikkönen får mer ut av hverandre resten av denne sesongen enn de gjorde på Monza-banen.

Flere ganger har forutsetningene vært gode og flere ganger har de feilet. Ferrari synes oftere å spolere sine egne sjanser innenfra framfor at konkurrentene gjør det for dem. Hvorfor skal det plutselig forandre seg, når melodien har vært den samme så mange ganger tidligere? Enten er det førerne som gjør feil, eller så er det taktikken som ikke er god eller tøff nok.

Forskjellen med Räikkönen og Leclerc på laget er at man vil gå fra å ha et hierarki med utpreget første- og andrefører, til et mye mer åpent og uforutsigbart et. Hvordan dynamikken og samarbeidet mellom tittel-kandidat og antatt førstefører Vettel, og talentfulle Leclerc vil fungere er vanskelig å spå. Akkurat hvilken taktikk Ferrari bør velge med denne potensielle førerduoen er også vanskelig for meg å si.

Hadde jeg visst det hadde jeg jobbet for laget. Ferrari har heller ikke for vane å hente inn førere uten mange års erfaring i Formel 1. Men jeg tror Ferrari er avhengig av å våge for å ta det siste steget mot en etterlengtet verdensmester-tittel. Det er Vettel, og ikke Räikkönen, det kjøres for i sammendraget - men det ser ikke ut som italienerne kommer nærmere enkeltstående løpsseire med Räikkönen heller.

Derfor synes jeg heller de må satse før den neste sesongen – og ikke senere. Jeg tror ikke det er altfor lenge før Mercedes må bytte ut sine voksne og erfarne førere heller. En fornyelse som Ferrari samt flere andre lag nå har sjansen til å få på plass og etablere mye tidligere gjør at de kanskje kan stresse tyskerne litt.

Noen ganger må man se lengre inn i framtiden og prioritere mer enn kun det neste året. Ferrari har kommet svært nære i år, men virker ikke å komme noe nærmere.

Englevakt og 2021

2021 er året Formel 1-bilene skal gjennomgå påståtte store endringer for å gjøre sporten enda mer konkurransedyktig. Hva vi har i vente gjenstår å se.

En ting er sikkert: Halo-bøylen bør beholdes. Halo-en, formet som en glorie, sitter over førerhuset på bilen og skal beskytte føreren mot vrakdeler som kan komme flyvende i stor hastighet mot hodet hans i løpsituasjoner. Bare i de to siste løpene har vi sett at bøylen kan gjøre mer enn som så. I Belgias Grand Prix for en drøy uke siden fikk luftrommet over Charles Leclerc sin bil selskap av McLaren-bilen med Fernando Alonso, etter en kollisjon ved start. Alt gikk bra med Alonso, og takket være Halo-en gikk også alt bra med Leclerc. Et av hjulene på bilen til spanjolen berørte Halo-bøylen med en svært stor belastning og trykk.

I løpet i Italia denne helgen mistet Marcus Ericsson kontroll over bilen under trening. På start/mål-langsiden ledet en teknisk feil på bilen til at bakvingen ikke lukket seg som den skulle, og bilen holdt dermed langt høyere hastighet enn den skulle inn i første sving og sjikane på banen. Med en så høy hastighet inn mot en sving blir ikke bilen trykket godt nok ned mot underlaget. Bilen spant isteden av banen – gjorde flere saltoer – før den landet totalvraket.

Heldigvis kunne Ericsson gå fra ulykkesstedet selv - uskadd. Vi kan være svært glade for at hendelser som dette ikke koster større skader eller liv. Det er i alle fall vanskelig å se for seg et tryggere utfall uten bøylen.

Hendelsen med Ericsson er kanskje det fremste eksemplet denne sesongen på at DRS-bakvingen bør forandres på – eller avskaffes. Den er lagd for at biler på lange streker skal kunne åpne den, gjøre luft-motstand mindre og forbikjøringer lettere. Man vil at det skal innby til flere forbikjøringer og større konkurranse på langsidene og man har blant annet økt lengden på rettstrekene på flere baner i år for å få til dette.

Likevel – når man ser episoder som den med svensken på Monza så kan man begynne å lure på om underholdningsverdi går på bekostning av førerens sikkerhet. Slik skal det ikke være. Sjefene i Formel 1 bør lete etter større konkurransedyktighet og underholdning ved å forbedre andre steder på bilen. Vi venter uansett i spenning på endringene i 2021. Det kan bli riktig så gøy å være Formel 1-supporter.

Håvard