Howard’s Corner: – Det er en ekstremt herlig følelse

Jeg vil heller være motbevist med en lykkelig følelse, enn å bevise at jeg tok rett hele tiden med en tom følelse.

I et innlegg den 26. juni i år var jeg overbevist: Sporten var blitt, og ville fortsette å være, forutsigbar og kjedelig. Klokken min hadde begynt å tikke hva gjaldt min videre framtid som følger av Formel 1.

Jeg ønsket å konkludere og si det høyt til massene. Det jeg var sikker på at ville skje med sporten. Oppnå kredibilitet, ved å være tidlig ute og vurdere riktig. Formel 1 sørget for å sette meg kraftig på plass. Og det er jeg glad for nå.

Fra sesongåpningen i Australia i mars og fram til Frankrikes Grand Prix tre uker ut i juni, var fasiten åtte av åtte mulige seire til Mercedes-laget. To for Valtteri Bottas og seks for regjerende mester, Lewis Hamilton. Mesterskapene var avgjort, i mine øyne.   

I et innlegg den 31. juli i år var jeg motbevist: Sporten var blitt, og vil fortsette å være, uforutsigbar og spennende. Med potensial til å være så mye mer enn jeg trodde, men alltid håpet på. Jeg stoppet klokken min og tok den av håndleddet. La den på asfalten og kjørte over den.

Fire korte dager etter publiseringen av mitt teatralske og bitre innlegg i sommer fikk vi sesongens første vinner utenfor Mercedes. Et meget underholdende løp i form av Østerrikes Grand Prix.

– ANNONSE –

Lewis Hamilton vant det påfølgende løpet i Storbritannia, men den vesentlige forskjellen fra størsteparten av sesongen fram til da, var at dette løpet bød på stor underholdning. I Tyskland vant samme mann som i Østerrike, Max Verstappen i Red Bull. Supertalentet fra Nederland tok karrierens første pole position i det påfølgende Ungarns Grand Prix. Hamilton vant løpet, men igjen var det en affære ulik flesteparten av Mercedes sine tidligere triumfer i 2019: Meget underholdende.

Så kom innlegget mitt den 31. juli. Det ligger i arkivet her hvis du vil lese. Men jeg kan summere det opp nå, med det samme ordet som jeg vil, og kommer til å, summere opp hele sesongen anno 2019 med, etter det siste løpet 1. desember:

Motbevist. 

Formel 1 tok sommerferie etter Ungarn, og en måned senere kick-startet andre del av sesongen med Belgias Grand Prix. Vi fikk den tredje vinneren av et løp på de siste fem. «Vidunderbarnet» Charles Leclerc i Ferrari tok karrierens aller første seier. Og i Italia to uker etterpå fulgte han like godt opp med en ny.    

Jeg kan aldri huske en sammenheng, i alle fall innen sport, der jeg har blitt motbevist i større grad enn det Formel 1 har vist meg i år. Ikke bare har jeg blitt motbevist om at sporten, løpene og underholdningen kan være det stikk motsatte av det jeg i juni var skråsikker på at den var og ville bli. Den har også inneholdt flust med eksempler på førere som jeg ikke trodde var eller kom til å bli det de har vært i år.

Filosof og karakter Robert California, i den amerikanske utgaven av humorserien The Office, så en gang følgende:

«Winners, prove me right. Losers, prove me wrong.»

Jeg har ingen rett til å stemple noen i Formel 1 som tapere. Det finnes bare tjue førere i verden. Da er du en vinner. Men i denne sammenhengen benytter jeg ordet ´taper´ relativt, for å illustrere et poeng.

Jeg har fått en enorm glede av å se min favoritt-fører Charles Leclerc innfri de forventingene jeg knyttet til han helt siden hans entré i Formel 1 i fjor. Jeg fikk en følelse allerede da av at han ville bli noe helt spesielt. En vinner i mine øyne, som grunnet mine forventninger til han derfor ville sett ut som en taper alle de gangene han ikke kjempet om seier. I en konkurransedyktig bil. I 2019 kjører han for Ferrari, og jeg har derfor plassert to hundre kilo med sand-sekker fra boden min, på hans skuldre. Han har vunnet i høst, og bevist at jeg tok rett. Ikke motbevist meg.

Det har vært imponerende og fascinerende å se hvordan fem-dobbelt- og regjerende verdensmester Lewis Hamilton ikke viser tegn til å sakke ned.

Men – her er poenget: Dette var vinnere i min bok fra før av. Selv Leclerc, før han vant sitt første løp. Hamilton har ikke motbevist meg. Han har fortsatt å bevise at jeg tar rett av han. Selv om sistnevnte ikke er verdens vanskeligste nøtt å vurdere riktig.

Det finnes flere eksempler på vinnere, i relativ forstand, blant førerne i feltet. Men jeg kommer på flere eksempler av det motsatte. Jeg vil trekke frem de største førerne jeg stemplet som tapere før sesongen begynte, samt gjennom våren og tidlig på sommeren. For å understreke essensen i dette innlegget.  

Valtteri Bottas var en jeg trodde ville forsvinne fra Mercedes grunnet varierende resultater og tempo i 2018. Finnen svarte på kritikken min med å vinne denne sesongens første løp. Han vant også det fjerde, og viste i store deler av sesongens første halvdel et tempo helt på høyde med Hamilton. Jeg trodde Bottas sine beste dager hadde passert med fjoråret. Han motbeviste meg.

Jeg spådde store problemer for Red Bull denne sesongen på grunn av deres nye motor-leverandør for året, Honda, på bakgrunn av hva den hadde prestert tidligere for andre lag. Men Red Bull yppet seg til dels gjennom våren, og så kom Østerrikes Grand Prix. Så kom Tyskland. Samt karrierens første pole position. Og plutselig sto Max Verstappen og Red Bull der med tre glimrende prestasjoner på tre helger. De motbeviste meg.

Og sist, men definitivt ikke minst, Sebastian Vettel. Den fire-dobbelte verdensmesteren som har blitt stilt i skyggen av Leclerc denne sommeren, og i alle fall høsten. Før nylig.

I Singapore i helgen kunne han endelig juble for seier igjen. Hans første seier siden Belgia i august i fjor. Og han motbeviser meg. Fordi jeg nærmest konkluderte med at han var ferdig med å vinne løp i Formel 1, at han aldri ville bli verdensmester igjen, og at denne sesongen ville bli hans siste. Sistnevnte er det fortsatt en mulighet for at skjer, men tyskeren er i alle fall ikke ferdig på toppnivå kvalitetsmessig. Slik jeg trodde.

Mentaliteten ´Hva var det jeg sa´, uttrykt med pessimisme slik jeg har gjort, er meningsløst. Jeg har vært mer opptatt av å få rett enn noe annet, fordi jeg allerede så en uungåelig framtid for Formel 1. En svært kjedelig og forutsigbar en, uten lys i enden av tunnelen. Jeg hadde bestemt meg, og trodde ikke jeg kom til å skifte mening. Jeg lyttet kun til meg selv.

Alt man elsker vekker sterke følelser i en. På godt og vondt. Sånn skal det være. Men min desperate søken etter følelsen av å ha rett blir tom, når det som må skje for at den skal oppnås ikke er noen god skjebne for det som du egentlig vil at skal skje. Når det kommer til Formel 1 så strider størsteparten av innholdet i innlegget mitt fra den 26. juni imot det jeg vil for sporten. Så jeg er glad for at utfallet ble det stikk motsatte. Og at det forhåpentligvis vil fortsette å være det utover høsten. Og de kommende sesongene.

Men – det er ingen krise om jeg opplever og ser en ny periode med dominans fra et lag. For nå vet jeg at ting snur. For det bedre eller verre. Hele tiden. Før eller senere. Alt etter hvordan man velger å tilnærme og se det. Med en optimistisk eller pessimistisk innstilling. Førstnevnte er langt mer sjarmerende. Og slik er naturen til nesten alle omstendigheter.

Jeg har blitt motbevist. Til gangs denne sesongen.
Det er en ekstremt herlig følelse.

Kjør pent! Vi prates på.

Håvard