Howard’s corner: Derfor ble Ayrton Senna den aller største for meg


DEL

Siden Formel 1 vokste fram på 1950-tallet har det vært mange store førere. Fangio, Clark, Lauda, Prost, Schumacher, Hamilton og Vettel. Men nå skal jeg fortelle litt om føreren jeg betrakter som den aller største: Ayrton Senna fra Brasil.

Jeg anbefaler dokumentarfilmen fra 2010 som er laget om han. Det var den som fikk meg hekta på Formel 1. Hans død har nok gjort Senna enda mer mytisk og legendarisk. Men hvis du hadde fulgt begravelsen hans ville du skjønt at han var nettopp det.

Ayrton Senna kjørte Formel 1 fra 1984 – fram til sin død på Imola-banen i 1994. Han ble verdensmester tre ganger. Flere førere med et flertall verdensmestertitler kaller Senna den største. De som kjørte mot han beskriver brasilianeren som en fører med et gudgitt talent ingen hadde sett maken til før. En sjette sans for hvor det fantes veigrep før han kjørte inn i en sving. Det ingen andre så.

Senna var rå fart og svært opptatt av selv de minste detaljer for å bli bedre. Han kjørte på limit hele tiden. Hans evne til å hente ut elleville sisterunder i kvalifiseringer til løp ga han hele 65 pole positions gjennom karrieren. Store førere kunne finne et halvsekund eller tre-fjerdedeler av ett sekund på en runde når det var nødvendig. Senna vant kvalifiseringen til Monaco Grand Prix i 1988 med halvannet (!) sekund ned til franske Alain Prost – en annen legende i Formel 1 med fire verdensmester-titler.

Ayrton Senna. (Foto: Alan/Flickr)

Det er blitt fortalt at det til slutt ikke var noen førere som turte å hindre kvalifiseringsrundene til Senna. De så den karakteristiske gule hjelmen i sidespeilet og nærmest kastet seg ut av veien for å la han passere. Ingen ville være den som ødela kvalifiseringsrunden hans – som etterhvert ble det store høydepunktet under et Grand Prix-stevne på den tiden.

Senna kjørte hensynsløst. Han var svært religiøs og snakket åpent om sitt nære forhold til Gud. Hvordan han følte seg beskyttet. Det forklarer kanskje hvorfor han tok flest sjanser og kjørte med mer risiko enn andre.

- ANNONSE -

Sennas enorme vinnervilje toppet seg på mange måter under Japans Grand Prix i 1990, der Senna ville bli verdensmester hvis Prost ikke fullførte løpet. Og i første sving på banen sørget nettopp Senna for at akkurat det skjedde. Kollisjonen oppsto på grunn av Sennas stadige vilje og evne til å gå for åpninger som ingen andre fant. Dog i dette tilfellet var det nok Senna som gikk for en åpning som ikke fantes. Han viste ikke anger i etterkant. Senna sa det som etterhvert ble et av Formel 1 sine mest kjente utsagn:

Hvis du ikke lenger går for en luke som eksisterer – så er du ikke lenger en racerfører. 

Selv om duellen mot Prost gir et inntrykk av konkurranse-personligheten til Senna, fantes også mennesket Senna. Han var kristen, med et stort hjerte og ekstraordinær medfølelse. Under en treningsøkt før Belgias Grand Prix-løp i 1992 krasjet franske Erik Comas. Senna stoppet bilen sin og risikerte livet ved å løpe på tvers av banen og over til den vrakede bilen for å redde sin kollega. Med hjelp fra legepersonell endte det heldigvis godt.

Paradokset med Ayrton Senna ble hvilket fantastisk menneske han var – bevist gjennom situasjoner som denne, samtidig som han kunne krasje med Alain Prost under et løp og risikere livet til begge to.

Senna var briljant når det regnet og kanskje tidenes beste på vått føre. Monacos Grand Prix i 1984 er ett glimrende eksempel. I sin debutsesong. I en bil langt dårligere enn de beste i feltet. Et løp han ville vunnet hadde det ikke blitt avbrutt på grunn av regnet. Han holder rekorden med å ha vunnet Monacos Grand Prix seks ganger.

Dog er det verdt å ta en kikk på åpningsrunden fra Europas Grand Prix-løp fra 1993 på Donington-banen i England for å oppleve Ayrton Senna i et nøtteskall. På en runde avanserer Senna fra femte startposisjon og opp i ledelse. Den kanskje beste runden i Formel 1 noensinne. Finn fram disse klippene på YouTube og se hvorfor jeg betrakter Senna som den beste: Monaco Grand Prix i 1984, og runden på Donington i 1993. 

Senna gamblet lenge og vant. I noen tilsynelatende ustyrlige villdyr av noen biler – med manuell girkasse, langt flere hestekrefter og mye mindre marktrykk eller downforce enn i dag. Sikkerheten var langt mindre før.

Han omkom i 1994. Etter en krasj på Imola-banen under San Marinos Grand Prix. Senna hadde meldt overgang til Williams-laget – som på denne tiden lå et hestehode foran alle andre takket være revolusjonerende teknologi på bilen. Men Senna strevde med å tilpasse seg den.

Løpshelgen i San Marino blir brasilianeren beskrevet som det mest anspente og utilpasse han har vært i sin Formel 1-karriere. Imola-banen var kjent for å være en av de mest nådeløse på kalenderen. Under kvalifiseringen omkom den østeriske føreren Roland Ratzenberger tragisk, og det gikk hardt inn på Senna. På løpsdagen et døgn senere led Senna samme skjebne. Han ble bare 34 år gammel. 

- ANNONSE -

Det blir feil å spekulere i hva som kunne vært med Senna, og hvor mye mer han kunne utrettet om han hadde overlevd. Det får vi dessverre aldri vite. Derimot ønsker jeg å benytte anledningen til å hylle føreren og mennesket Senna for det han var og det han gav. Dette innlegget er dedikert til han.

Jeg fikk aldri sett han live. Jeg har bare historiske opptak å gå etter. Men Gud bedre – han var spektakulær når han kjørte. Han var spektakulær hver eneste gang.

Håvard

Legg inn en kommentar