Howard's Corner: Listen dere fortjener, men ikke trenger akkurat nå

Bare for å fullføre og vri ørlite grann på et sitat fra Batman-filmen The Dark Knight. Jeg synes det beskriver mitt arbeid relativt greit. På Howard's Corner. Min blogg.

Jeg får ennå litt frysninger av å høre ordene. Jeg hadde ikke sett for meg det i det hele tatt da jeg begynte på denne «reisen». At Simen skulle gi meg sjansen og anledningen. Men jeg har fått utfolde meg, vedlikeholde, og utvikle det jeg med sikkerhet kan si er mine to store hobbyer og lidenskaper i livet: Sport og skriving.

Forrige fredag klokken fem, faktisk nærmest nøyaktig en uke siden, fikk jeg æren av å sitte i boksen og kommentere trening nummer en fra Mexico, for Viasport og i selskap med toastmaster Henning Isdal. Det aller første jeg mener jeg sa, mine aller første setninger på luften som sports-kommentator, var følgende:

Å kunne leve av skriving og sport en dag, eller kombinere de to, ville vært helt fantastisk.

Tja. Vi får se. Jeg trives veldig godt i lærer-yrket også. Men for drøye tretten måneder siden ble denne bloggen startet. Det er drøye to år siden jeg fikk gleden av å begynne å skrive artikler om Formel 1 for Parc Fermé. Det er to år jeg har kost meg med å skrive.

Gratulerer med to års jubileum, Håvard. Tusen takk!

En liten liste er på sin plass. En liste dere fortjener, men ikke trenger. Ingen rangering, men mine høydepunkter. Ikke bare av blogg-innlegg, men også artikler jeg har fått lov til å skrive i løpet av min fartstid hos Parc Fermé. Og alle ligger, gledelig nok, tilgjengelig på Parc Fermé sin nettside.

Her er de:

Charles Leclercs første seier
En svært emosjonell og tragisk helg i Belgia kulminerte med min favoritt-fører i Formel 1, Charles Leclerc, sin aller første Grand Prix-seier. Et meget stort øyeblikk for meg som frilans-journalist. Da jeg tok meg et ekstra øyeblikk til å innse hvor heldig jeg er som får lov å kombinere mine to store lidenskaper og ha det gøy med: Skriving og sport.

Dennis – din rakkerunge
Dette var faktisk forrige blogg-innlegg, og det kan komme til å stå igjen som det aller største for meg. Det taler for seg selv. Dennis kan bli Norges første fører i Formel 1. Det hadde vært uvirkelig, og skal jeg bare tenke på meg selv, så hadde det vært morsomt å si at jeg har fulgt han siden mesterskaps-seier i Formel 4. Ønsker deg den beste helsen på veien, Dennis.

– Nå er det nok!
Min kanskje mørkeste stund i min fartstid som blogger, og hos Parc Fermé forøvrig. I juni måned leverte jeg en utblåsning av de sjeldne. Jeg anbefaler faktisk de som ikke har lest, men leser dette, å ta en titt på det. Det nærmeste jeg var å gi opp som tilhenger. Men tålmodighet er nøkkelen i livet. Det er alltid mørkest før soloppgang.

– Hva i alle dager er det som skjer?
Et nytt håp. For framtiden. Et symbol på hvordan det uunngåelige skjer. At Formel 1 er en metafor for at forhold og omstendigheter i livet alltid vil variere, selv om det kan føles ut som tiden står stille i en kortere eller lengre periode. Uten å ta noe fra Mercedes sin suksess især i sesongens første syv løp.

– Det er en ekstremt herlig følelse
Siste del av triologien etter de to overnevnte, i samme rekkefølge. Det er litt kult å definere det som akkurat det. Og jeg ble motbevist av Formel 1. Akkurat slik jeg håpet på. Jeg gav aldri opp som tilhenger. Det er jeg glad for nå. Hodet hevet i motgang, gjør følelsen i medgang hundre ganger bedre når den ankommer. Den ankom.

Lewis Hamilton – jeg bøyer meg i hjelmen
Innlegget om han som jeg inntil et år siden slet litt med å virkelig ha sansen for og like. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det forandret seg etter Mexico i fjor. Jeg forsto endelig hva vi er vitne til og at jeg får leve i en tid der jeg ser og følger han som med stor sannsynlighet vil stå igjen som en av tidenes to beste førere i Formel 1. Et vendepunkt for meg ved et aspekt av sporten. Slike er greie å nevne.

Så må det også nevnes at den første alltid er spesiell. Så selv om jeg personlig ikke er egoistisk nok til å plassere de på listen, så vil min første artikkel og mitt første blogg-innlegg for Parc Fermé alltid stå igjen som noe helt unikt.

Jeg er så takknemlig ovenfor redaktør og grunnlegger av Parc Fermé, og hva han forøvrig har gitt oss motor-fans i Norge og utlandet. Mannen som tok meg inn i varmen og introduserte meg for journalist-yrket.

Jeg vet jeg er flink til stadig å poengtere det ovenfor deg, nærmest til det irriterende. Vi er jevngamle. Men til min sjef og mentor Simen Næss Hagen: Tusen takk! For tiden så langt, og for at jeg får ta del i ditt enormt imponerende og fantastiske prosjekt og store lidenskap.

Og så til dere, kjære lesere: Jeg setter utrolig pris på hver og en av dere som har vært inne og lest bloggen min i løpet av dens drøye tretten måneder lange levetid. Tusen takk! Uansett om du har likt eller ikke likt det jeg har skrevet så har du gitt meg oppmerksomheten og tiden din i noen øyeblikk. Sånt går ikke upåaktet hen hos meg. Kritikk står man fritt til å gi, men vit at det ikke betyr noe for meg. Jeg skriver uansett det jeg vil, når jeg vil.

En egoistisk og kjepphøy bedreviter fra Asker får lov til å si det han mener når han føler for det. Jeg gir meg ikke med blogg ennå, men man vet aldri hva framtiden bringer. Jeg skal i alle fall stå på, fortsette å lære og forbedre mine skriveferdigheter og formuleringsevne. Gjøre bloggen enda bedre rett og slett. Hvis man kan kalle den bra i utgangspunktet. Et fullverdig supplement til en fantastisk nettside. Så lenge jeg får ta del. Og når dagen kommer der bloggen avsluttes er det helt greit det også. Et minne for livet vil det stå igjen som for meg uansett.

Folkens, kjør ekstra pent nå som vi bikker over i den kaldeste årstiden, og glatte veier.

Og lenge leve Howard's Corner!   

– Håvard