Howard's Corner: Dennis – din rakkerunge

Den anerkjente filosofen Coco Chanel har sagt de ordene, og jeg klarer ikke finne andre gjennom å søke på Google, som bedre kan beskrive hva vi opplever med en rakkerunge fra Aurskog.

Du har gitt deg selv vinger. Det hersker det en så liten tvil om at den er ikke-eksisterende. Red Bull har tatt deg under sine. Red Bull gir deg vinger, sies det. Men vingene har vært, og vil bestandig være, dine å vokse. Ingen andre.

Jeg har aldri møtt Dennis Hauger. Eller bare Dennis, som jeg våger meg på å kalle han. Deg.

Jeg håper så inderlig at reisen din etterhvert fortsetter med Formel 1. Jeg må være så ærlig å innrømme det. Og tro på det. For det gjør jeg. Og da kan jeg slå meg på brystet og si at jeg har fulgt Formel 1 lenge før din ankomst. Kanskje er jeg en rutinert ekspert-kommentator innen den tid. Lite trolig.

Det bor 7,5 milliarder mennesker i verden. Og 20 av de kjører Formel 1. 20. Tenk på det.

Men glem heller ikke at det bor 7,5 mennesker i verden. Og bare én eneste av dem skriver bloggen Howard's Corner for Parc Fermé. Det er en enda større prestasjon. Det må du være klar over! Du er over hodet ikke like unik som meg, Dennis, og det kommer du aldri til å bli.

Og husk – du, har ikke lappen ennå engang. Det har jeg jeg. Så jeg kan le av deg, ikke med deg. Sånn sett er formel-kjøring en fin måte å øve seg på, ikke sant.

Men du har min velsignelse til å forsøke å nærme deg statusen min. Bruk bilen til å prøve. Langt der framme ligger en vei du kan svinge inn på og dermed bli belønnet med min respekt. Ingen tittel kan måle seg med den.

Rakkerungen Dennis var kjent for å drive vettet fra sin nærmeste nabo, Mr. Wilson. Du driver konkurrentene rundt, og nærmest, deg på banen til vanvidd. Jeg skal irritere deg nok ved å si at jeg ikke vil gi slipp på dette kallenavnet med det første. Fordi jeg liker det, og for meg så passer det for min oppfatning av deg. Rakkermannen Dennis? Nei.    

Du er 16 år. Selv er jeg 27 år og jeg innbiller meg at jeg er den som skal gi deg råd i livet. Det skal selvfølgelig være motsatt. Det er motsatt. Jeg har mye å lære av dine vinner-kvaliteter. Du er en vinner i min bok.

Jeg får ikke anledning til å kjøre like raskt som deg med bil. Jeg skal heller aldri prøve. Kanskje jeg derfor heller skal anvende høy fart under andre omstendigheter. Jeg har for eksempel skrevet dette innlegget i rekordfart. Og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Som alltid. Hodene våre jobber like raskt. I brøkdeler av sekund.

Jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke har sett deg kjøre ennå. Bare hørt og lest om kjøringen din. Og akkurat det kan synes ganske rart for en som driver en blogg utelukkende om Formel 1. Men så må dere huske at min blogg omhandler nettopp det. Ikke andre og langt mindre betydningsfulle formel-serier. Jeg kan ikke bruke tiden min på dem.  

Så inntil du, Dennis, sitter blant de 20 og venter på at lysene på brua slukker, så kan du bare glemme at jeg nevner deg ytterligere i framtidige innlegg her inne. Da mister jeg, og bloggen, troverdighet og kredibilitet. Det tror jeg ikke du ønsker for meg, og det ønsker i alle fall ikke jeg. Med mindre jeg går lei av å skrive. Eller Simen krever min avgang...

Dennis – først og fremst ønsker jeg deg det viktigste av alt: Intet annet enn den aller beste helse i livet, og maksimal støtte og kjærlighet fra dine nærmeste på ferden videre. Sett pris på hvert eneste øyeblikk, ikke bare i livet, men de der du får holde på med det du liker aller best.

Du vil gjøre ikke bare Motor-Norge, men alle nordmenn, så stolte om du lykkes i å oppnå det jeg tipper er ditt aller største mål og store drøm i livet. Det hadde vært så vanvittig kult, og absurd, å få skrive om deg som – og kalle deg – Formel 1-fører.

Men hold beina godt plantet på veien. Ikke bli arrogant og hev deg over alle andre. Du vet - med den triumfen du nylig oppnådde, så får man jo skikkelig inntrykk av at det ikke bor noe annet enn arroganse og ego i deg...

Så skal det nevnes at det er en annen nordmann jeg tenker på når jeg hører navnet og eventyret ditt som jeg håper ender lykkelig: Atle Gulbrandsen håper jeg får gleden av å kommentere deg i Formel 1. Det unner jeg han virkelig.  

Det blir mye snakk om formel-kjøring sitt øverste nivå. Glem det for nå. Ta dag for dag. Og det vet jeg du gjør. Fortsett den strålende utviklingen og jobben du gjør i nåtid. For noe gjør du riktig. Ha et halvt øye på veien langt der framme, men halvannet på veien rett foran deg. Ikke den strekningen du ikke rekker å ankomme på et døgn.

Dennis – dette innlegget er min hyllest til deg. Måtte det bli flere i framtiden. Og måtte dette være starten på en lang og fantastisk karriere. Jeg innbiller meg at du sitter og leser, men forventer ikke. Det blir mange forsøk av meg på å snakke direkte til deg. Men om du er her nå – tusen takk for tiden og oppmerksomheten din. Gratulerer så mye med seieren i det italienske Formel 4-mesterskapet. Lykke til videre og stå på!  

Og husk - kjør pent. Men kjør slik bare du kan.

Til alle oss andre: Øynene på veien. Selv kule gutter som kjører fort har det. En rakkerunge fra Aurskog klarer det. Da bør du også.

Håvard