«Howard's corner»: 20 gode grunner til å glede seg til 2019

Man kan gjerne kalle dette for en fortsettelse av forrige ukes innlegg. Motparten, om du vil. Jeg spådde en nokså tung oppoverbakke framover for Formel 1-sporten hvis ikke endringer gjøres som sørger for mer rettferdige forutsetninger. Avstanden per dags dato mellom feltets tre beste lag – de seks beste førerne – og resten er for stor.

Men ting snur fra tid til annen. Mercedes sitt dynasti har ikke vart i evigheter. Selv om det kan føles slik ut akkurat nå. Sannheten vil alltid være noe helt annet enn mine forestillinger. At Formel 1 tross alt har blitt et av verdens mest verdifulle varemerker i sportsverden er et bevis på det.

Hvis jeg – pessimist og realist fra fødsel av – skal lete etter noe positivt i en, for øyeblikket nokså forutsigbar konkurranseform, så er det hvordan verdensmester Lewis Hamilton og hans 19 førerkollegaer neste sesong kan holde fans og publikum underholdt nok til at mer rettferdige spilleregler kan vente med å dukke opp til de dukker opp.

I år har vi opplevd kanskje den mest spinnville silly season noensinne – perioden midt i sesongen der medier spekulerer og rykter løper. Der lag og førere til slutt kommer med annonseringer vedrørende framtiden sin – og overrasker, gleder eller irriterer fansen.

Neste år vil etter all sannsynlighet kun 8 av 20 førere kjøre for det samme laget som de gjorde denne sesongen. Jeg har ikke fulgt med Formel 1 så lenge, men jeg kan ikke huske å ha hørt om en sesong med like mange rollebytter og utskiftinger.

I en tid og sport der forutsigbarhet er et mer flittig ord brukt enn andre steder er det fascinerende og tilfredsstillende å se at sirkuset imploderer og skaper forandringer innenfra av seg selv. Selv om intensjonen ikke var å skape et nytt element av spenning utelukkende for fansen sin skyld, så skjer det likevel.

Og når spenningen til tider uteblir fra det som skjer på banen, er det godt å se at det foregår ting utenfor som legger til rette for nye impulser. Noe vi i langt større grad ikke kan si noe om hvordan kommer til å ende. Fordi vi ikke har et grunnlag eller historie å peile ut et mønster eller tendens ifra. Det som er nytt og som vi ikke har sett før.

Faktum er at de fleste forhold, hendelser og situasjoner bør holdes i en eller annen form for konstant bevegelse for å ivareta det interessante elementet. Det som får ting til å føles levende. Dynamikk avler uforutsigbarhet. Det som står stille – hva enn det måtte være – avler forutsigbarhet. Formel 1-biler står ikke stille. På langt nær. Bortsett fra når de oppholder seg i garasjen. Som de gjør størsteparten av tiden. Ironi?

Årets silly season - der førerkabalen i størst grad ble lagt for neste år – fortjener en liten hyllest. Kanskje har den lagt grunnlaget som vil motbevise kritikerne, blant dem meg selv. At Formel 1 ikke er så kjedelig som man skal ha det til. Eller at den går for å være det. Hvis man leter lenge og nøye nok vil man finne noe negativt om alt. Alltid.

Førerne har ikke skylden hvis sporten oppleves som kjedelig eller forutsigbar. De gjør jobben de er satt til - og arbeidsoppgavene deres er å kjøre raskest mulig ut ifra forutsetningene sine de har blitt i nåtid. Men jobben deres resulterer i underholdningsgraden. Så alt henger sammen. Og 2019 gir meg egentlig grunn til å juble forsiktig.

Som et resultat av årets silly season kommer startfeltet til å se veldig annerledes ut i 2019. Inn kommer minst tre lovende debutanter som har preget nivået under Formel 1 – Formel 2. Fire av ti lag bytter likeså godt ut begge sine førere for neste år. Kun to lag stiller med samme konstellasjon – Haas og Mercedes. Ennå har tre lag til gode å annonsere sin siste av to førere for neste sesong.

Mercedes sikrer seg kontinuiteten fra de foregående sesongene og kjører den samme vinneroppskriften som har vunnet dem rubbel og bitt de siste sesongene. Det er ikke sikkert det er så dumt – selv om det kan skade dem på lang sikt. Deres argeste rivaler kan på sin side kalles for de største gamblerne i feltet. Men de går for å vinne.

Inn i Ferrari kommer den svært talentfulle og unge monegaskeren Charles Leclerc – og bryter med det tradisjonen laget har med å satse på eldre og rutinerte førere. Det blir spennende å følge Leclerc neste år, men også å se hva dette gjør med Sebastian Vettel – som nok hadde foretrukket å jakte revansje fra årets andreplass i ro og fred.

En av feltets største stjerner - Fernando Alonso – gir seg. Det er synd. Men tre tidligere verdensmestere er med videre: Kimi Räikkönen, som har imponert stort denne sesongen, samt Sebastian Vettel og Lewis Hamilton. Samtidig vil minst halvparten av feltet neste år med all sannsynlighet være førere på 24 år eller yngre. Den laveste gjennomsnittsalderen i feltet på veldig, veldig lenge.

To av dem – Max Verstappen og nevnte Leclerc – vil sågar befinne seg blant de tre topp-lagene som per dags dato er de eneste med mulighet til å kjempe om seire i løp. Hvis alt går riktig vei kan faktisk begge ende opp som tittel-utfordrere allerede neste år. Hvis ikke sies det likevel at de er kommende verdensmestere en eller annen gang i framtiden.

Gled deg til å følge alle førerne neste år – fordi det føles ut som alle har noe å bevise.

Slikt blir det underholdning av – selv om ikke alle vil være involvert i tittel-kampen. Det skal kjempes om pallplasser – men også om å være det beste laget av de resterende syv. Noen lag går inn i en gjenoppbyggingsfase, mens andre håper å bygge videre på det de har fått til i år. Noen må snu litt på negative trender. Men fellestrekket er at alle har en eller annen utfordring de skal opp mot. Førere og lag.

Neste sesong føles allerede nå ut som et friskt pust. Det begynner å ligne på det startfeltet som jeg tror eierne i Liberty Media hadde sett for seg hvis de selv kunne få plukket ut tjue foretrukne førere. I alle fall aldersmessig. Potensielt har vi en nå et startfelt der halvparten av førerne vil kunne prege Formel 1 det kommende tiåret. Den neste verdensmesteren – en som ikke har vunnet før - sitter garantert i neste års felt. Så mye talent finnes det blant ungguttene.

Det går i tråd med den fornyingen som sporten går igjennom og som begynte med det nye eierskapet. Åpenheten. Profileringen. Hvordan gjøre sporten så attraktiv som mulig. Nå har vi fått en fin blanding av ungt talent og rutine. Dermed har Formel 1-sporten tatt store steg bare de to siste årene i fornyingen man kanskje har etterlyst og ønsket seg fra start av. Det tar tid å bygge noe nytt – men jeg synes man er på god vei.

Merk deg navnene Lando Norris, George Russell, Antonio Giovinazzi og kanskje også Alexander Albon for lagene i midt- og bunnsjiktet. Merk deg Max Verstappen – allerede etablert i et toppteam – og debutant i et topp-lag neste år: Charles Leclerc.

I tillegg får vi en herlig fight om verdensmesterskapet – der Hamilton og Valtteri Bottas skal forsvare titlene for Mercedes fra Sebastian Vettel, Ferrari og Red Bull. Og så har vi Daniel Ricciardo og Kimi Räikkönen – som skal hjelpe til å løfte henholdsvis Renault og Sauber nærmere topplagene.

Her er det mye å se fram til. Så var det bare disse reglene for å gjøre forutsetningene rettferdige da...

Håvard