Haralds sterke Le Mans-minner i nesten 400 kilometer i timen
– Jeg er veldig heldig, for jeg fikk kjøre Le Mans det siste året før de satte opp sjikanene.
1989. 390. Det er to tall som er klistrert godt i minnet til Harald Huysman.
På den tiden Norges store profil i sportsvognsracing da han konkurrerte i Gruppe C, det vi i dag kjenner som VM i langdistanseracing.
Hvorfor disse to tallene?
Joda, 1989 var siste året 24-timeren på Le Mans la opp til full gass i nesten seks kilometer nedover den berømte Mulsanne-strekningen. Der Harald Huysman gjennom cirka ett minutt kunne bikke 390 kilometer i timen med sin Porsche 962 i C1-klassen, tilsvarende toppklassen LMP1. Fra 1990 ble det satt opp to sjikaner på cirka to og fire kilometer inn på strekken.
– Du tenkte ikke på farten, egentlig. Det vil si, det burde man ikke gjøre. Men du la merke til at trærne føyk forbi, sier Harald Huysman til Parc Fermé.
Topp 10
Det var årene 1989, 1990 og 1991 han kjørte for Brun Motorsport. De to første årene med helnorsk spons fra Hydro Aluminium i den velkjente gule og blå bilen. Og det gikk på mange måter riktig så bra.
10. plass totalt i løpet i 1989 og 1990, og det kunne gått adskillig bedre i 1991, hans siste år i den klassiske 24-timeren.
– Da kjørte vi veldig, veldig bra, og kanskje mitt beste løp i 962. Klokken ett på natta hadde vi 10. plass, og hadde vi holdt inn kunne det gitt en, 4.-, 5.- eller 6. plass. Men vi måtte bryte med tekniske problemer, sier 59-åringen, som siden har gjort seg kjent med å bringe frem førere som Jenson Button og Kimi Räikkönen til Formel 1.
I dag er han manager for Dennis Hauger (15) som spås en lysende fremtid med Formel 1 som mål nå som Hauger er i Red Bulls juniorstall.
Men tilbake til 80-tallet. Før Huysman hadde sine Le Mans-eventyr over tre år på rad, prøvde Martin Schanche seg i C2-klassen i 1986 og 1987 og i C1 i 1988. Det ble med 25. plass siste året for Schanche før Huysman «tok over». Siden har vi ikke hatt noen nordmenn på Le Mans. Før nå, på mange måter, når norsk-italienske Egidio Perfetti gjør sin debut i GTE Am-klassen denne lørdagen.
Men når Huysman setter seg ned foran TV-skjermen og ser på 24-timeren igjen, år etter år, så tenker han tilbake på sine egne opplevelser og kjenner seg igjen i hvilke prøvelser førerne går igjennom.
Vannplaning i 350 kilometer i timen
– Vi kjørte doble stint om natten, i underkant av to timer, og du kjører jo like fort om natten som på dagen. Men det verste var kanskje regnværet på natten. Det er null sikt og du kommer nedover der i 350-360 kilometer i timen og tar igjen C2-bilene som kjører 100 kilometer saktere. Helt jævlig, og da måtte man kaste seg unna i vannplaning og alt, sier Huysman.
Mulsanne-strekken er til vanlig en offentlig vei med blant annet mye tungtransport. Dette tærer på asfalten, noe som 24-timers-deltakerne virkelig fikk kjenne på også på denne tiden. Spesielt nettopp med vannplaning da det regnet.
– Trailertrafikken gjorde veien ekstremt sporete. Det ga deg vannplaning og plutselig hadde du to røde lys foran deg i tåka, sier han.
