Fra Gran Canaria til Nord-Sverige – dette er historien om bilsportens mestermøte

BILSPORT: Selv om motorsport og bilsport gjerne kategoriseres under én fane, så er det lite annen idrett som spenner videre enn nettopp motorsport. Det gjør at sporten isolert sett kan ha store ulike grupperinger og miljøer, selv om fellesnevneren er at man kjører fort med bil - gjerne på et internasjonalt nivå hvor man beviselig hører verdenstoppen til. Uavhengig av utbredelse og internasjonal spennvidde.

Derfor er det noe trivielt over dette årlige konseptet «Race of Champions» (ROC), med sin miks av både gjengangere og nye profiler, som med helt ulik bakgrunn fra helt ulike generasjoner kan måle krefter med hverandre.

De to siste årene også med dekning på NRK i ganske god sendetid lørdag og søndag. Og med Petter og Oliver Solberg i samme setting som flere sentrale Formel 1-profiler, så kan det godt tenkes at en rekke «nye» seere fikk seg en aldri så liten aha-opplevelse over hva man fikk bevitne. Så derfor er det fint å ta et raskt lite tilbakeblikk på historikken bak dette konseptet.

ROC har faktisk eksistert helt tilbake til 1988. Det ble opprettet av den daværende kvinnelige rallystjerna Michele Mouton sammen med International Media Productions (IMP), som ledes av svenske Fredrik Johnsson. Primært var dette en samling av de beste rallyførerne på den tiden, og dette premisset holdt seg helt fram til og med 2003. Her skulle rallyførerne altså måle krefter mot hverandre i en rekke ulike kjøretøy som team og fabrikanter velvillig stilte opp med, og med det kunne vi se hvem som virkelig var best til å ratte bil på tvers av klasser og kategorier.

Og 2003 var også slutten på den etterhvert så kjente og klassiske parallellbanen på den kanariske øya Las Palmas. ROC ble på mange måter synonymt med Gran Canaria over mange år, men fra og med 2004 ble «mesterskapet» flyttet over til stadionbaserte traseer i ulike deler av verden, og bilutvalget ble også markant forandret. Mens det på Gran Canaria ble benyttet biler tilpasset rallyformål, fikk vi etterhvert en miks av en rekke ulike kjøretøy som var bedre tilpasset asfalt. Men i mine øyne skal jeg innrømme at noe av ROC mistet sin sjarm da Gran Canaria ble historie samme år som Petter Solberg ble verdensmester i rally.

På slutten av 90-tallet kom det også inn et nytt skille i ROC ved at man nå inviterte mestere og profiler fra en rekke andre motorsportgrener. Først og fremst med starten på nasjonascupen i 1999, hvor man hadde én rallyfører, én racingfører og én fører på to hjul som representerte sine land sammen. Og det det er jo et slikt konsept verdig, navnet tatt i betraktning. Men vi måtte vekk fra Gran Canaria og over på stadioner, asfalt og mer knotete baner før det ble en større miks av utøvere også i den individuelle konkurransen. Men helt fram til koronapandemien, med unntak av to avlysninger i 2013 og 2016, så kjørte man på ulike stadioner verden over, fra Stade France i Frankrike, til Wembley i England, før de også var innom både Thailand og Kina og etterhvert en rekke andre destinasjoner.

Først og fremst er dette et show framfor noe annet, men det ble likevel en større showfaktor enn et prestisjeoppgjør, all den tid ROC primært er noe hyggelig og trivielt profilene seg i mellom. Selv om det er fullt alvor og maks konkurranseinstinkt når hjelmen er på, for det vil uansett kjøretøy og mesterskap henge høyt å slå andre godt meritterte og sterkt profilerte utøvere.

Svensk suksess

I fjor tok primus motor Fredrik Johnsson med seg konseptet til sitt eget hjemland, og dyrket en ny æra med ROC på vinterstid med et publikumsvennlig format ved Pite Havsbad i Piteo, med en litt mer fartsbetinget trasé enn hva vi har vært vant til de siste årene. Dette ble gjentatt til stor suksess i år.

Litt flere svensker med enn tidligere, men det er ikke unaturlig. Etter å ha gått over statistikken over utøvere som har deltatt gjennom årenes løp, totalt 135 av dem, så er det mange lokale helter jeg ikke har hørt om verken før eller siden som har fått vise seg fram på hjemmebane mot klassiske gjengangere som David Coulthard, Tom Kristensen, Sebastian Vettel og Mattias Ekström. Disse fire var atter en gang med i år, og sistnevnte stakk av med sin fjerde tittel av «Champion of Champions». Også en tittel Ekström verdig, da han blir sett på som en av de store multikunstnerne bak rattet uansett bil og gren.

Da ROC ble et vinterkonsept i fjor, så var for meg den eneste floppen at de benyttet en racingrigget Porsche Cayman GT4, som overhodet ikke er fortjent å vise seg fram under slike i forhold. I år sløyfet de denne bilen, og de hadde i stedet en herlig miks av både forbrenningsbiler og elbiler mye bedre tilpasset vinterlige forhold. Og for første gang kanskje noen sinne klarte jeg knapt å fange opp en eneste kritisk røst i retning elbiler utifra hvilket rampelys de fikk skinne i.

Årets ROC ga meg litt mer av de gode minnene jeg selv har fra da det gikk på Gran Canaria og var et rent prestisjeoppgjør for rallyførere. Eneste jeg savnet nå var en Rally2- eller Rally3-bil som hadde passet traseen godt. Samtidig var det en fornøyelse å se ikke bare rallymestere mot hverandre, men mestere og profiler fra ulike generasjoner og grener mot hverandre.

Oliver ble storfavoritt

Oliver Solberg viste seg fram fra en svært imponerende side. I landskampen lørdag forsvarte han og pappa Petter Norges ære ved å bli nasjonsvinnere for andre året på rad. Sånn skal det bare være når man konkurrerer på snø og is, og ekstra hyggelig er det at Solberg junior benytter muligheten utenfor FIAs strenge passhierarki å representere Norge, der han enn så lenge ikke har valgt å tegne et norsk pass og i stedet kjøre med svenske farger i Rally-VM.

Kjøringen Oliver viste lørdag gjorde ham til en storfavoritt søndag. Først ved å slå pappa Petter i den første duellen på jevnt, men rettferdig vis, før han muligens ble litt for heit i toppen i den illsinte FC1-X-bilen fra Olsbergs MSE og QEV som benyttes i Nitro Rallycross. Denne bilen blåste både førere, kommentatorer og publikum av banen da den var svært godt tilpasset sløyfa som ble brukt, og ingen andre kjøretøy var i nærheten av å matche denne elektriske doningen.

Det ble noe erkerivaliserende over kvartfinalen hvor Solberg skulle møte sin tidligere lagkamerat Thierry Neuville. Neuville med et mentalt overtak etter å ha kjørt vesentlig flere runder enn Solberg i det elektriske beistet, men det var liten tvil om at Solberg var revansjesugen, ikke minst fordi han også ikke har lagt skjul på hvordan han havnet i skyggen av Neuville i sine to år som Hyundai-fører.

Men - et halvaggressivt kutt i venstresvingen før han endte opp i reklamebannerne på yttersvingen spolerte Solbergs sjanser til å gå videre og med det følge opp favorittstemplene han hadde fått fra samtlige store profiler og konkurrenter for helgen. I stedet måtte han sitte på sidelinja å se Mattias Ekström og Mick Schumacher i en finale hvor Ekström hadde god kontroll på en Schumacher som kanskje imponerte mest av samtlige utifra forutsetningene å dømme. Skal dog sies at Schumacher har hatt sine timer på is med gokart i norske forhold, så helt ukjent med underlaget var han dog ikke.

Ringrevene som aldri drar

Men det er nettopp disse navnene vi lister opp som viser hvordan bilsporten på pent vis forenes. Far og sønn Solberg har sin egen historikk alene, men over disse dagene i Nord-Sverige deler de middagsbord og anekdoter med storheter som Sebastian Vettel og Mika Häkkinen, de skåler med verdens store Le Mans-konge Tom Kristensen som har vært med 16 av 17 ganger etter at ROC byttet format, og evigunge David Coulthard med - der hans sterke internasjonale profil i en ellers uheldige mangel på VM-titler i Formel 1 på ingen måte gjøre ham diskvalifisert til å være en annen kjent gjenganger sammen med Kristensen.

Samtidig får profiler av den nyere generasjonen vise seg fram. Schumacher er nevnt, en annen er den brasilianske Formel 2-mesteren Felipe Drugovich som etterlater bil og startnummer til Dennis Hauger denne sesongen. Hyggelig var det også å se Felix Rosenqvist på hjemlige trakter, og når Ken Block ikke lenger er blant oss (han har forøvrig aldri vært med på Race of Champions), så er det gledelig å se at USAs to største stjerner på løst underlag - Travis Pastrana og Tanner Foust - begge stilte opp, og langt ifra første gangen.

Et hyggelig bakteppe

Som nevnt - Race of Champions er kanskje et mestermøte på papiret, men først og fremst er det liten tvil om at dette er ett av de hyggeligste settingene og samlingene som internasjonal bilsport byr på. Bare det at Formel 1 sine sosiale kanaler viser høy frekvens av poster og delinger fra løpet viser at konseptet har sin plass og sin posisjon i den internasjonale bilsportsfæren.

Flere utøvere omtaler dette også som et av de store høydepunktene hvert år. Kanskje fordi de endelig kan puste i bakken og nyte bilsporten slik de nøt det før det ble alvor og business ut av deres store lidenskap. For det er liten tvil om at tilstedeværelsen rundt selve kjøringen er vel så betydningsfullt for dem.

Spørsmålet er når vi får se de store mesterne på plass. Vil Max Verstappen og Kalle Rovanperä noen gang stille opp i sine beste faser av karrieren? Vil Oliver eller Petter en gang gå helt til topps som «Champion of Champions» og hvem blir neste nordmann på plass?

Uansett, 135 deltakere har fått oppleve dette trivielle konseptet én eller flere ganger. Noen vil forbli totalt ukjente. Under kan du derfor se den hele og fulle oversikten over samtlige utøvere som har vært med etter at Race of Champions gikk vekk fra rallyformatet til et helthetlig motorsportformat fra og med 2004: