Fra første nyttårsdag er det kroken på døren for Norges eldste gokartforhandler

GOKART: I et litt bortgjemt bygg, men samtidig sentralt langs E18 i den lille sørlandsbyen Grimstad, har Norges eldste gokartforhandler hatt sitt hovedkvarter. Sannsynligvis har du kjørt forbi på vei til Dyreparken, eller andre severdigheter Sørlandet byr uten en gang å tenke på det.

Men nå, etter 34 års drift er det slutt for Svein Gravdahl.

Et nødgrep i en usikker tid

Det at Svein Gravdahl valgte å satse på gokart kom egentlig som en tilfeldighet. Han hadde investert rundt 15 år av livet sitt i motorsykkelbransjen og hadde nettopp flyttet fra Dronningens Gate i sentrum av Kristiansand til et nybygd lokale i Sørlandsparken.

Motorteknikk AS som det da het, møtte derimot en brå vending i markedet etter innflyttingen. Året før solgte han rundt 100 tunge motorsykler. Tre år senere, solgte han kun tre.

— Og det var helt krise, mimrer han.

— Da vi så dette i 1987 så jeg etter noen andre ben å stå på. Og da var det Rune Flood-Engebretsen som satt på det tyske Mach1-agenturet. Og det hadde begynt å vokse over hodet på han. Han hadde det som et privat selskap. Også kunne han ta motorsykkel som delbetaling, og det hadde jeg jo nok av, sier han lattermildt.

Gravdahl fant nye ben å stå på i en usikker tid. Når han så gokarten tenkte han fort at det ville være en enkel sak å lære seg, spesielt med mange års erfaring med motorsykler. Men han lærte fort at det ikke var bare-bare å stille chassis.

— Det var mye å lære, og Rune holdt et foredrag for meg på én og en halv time. Og alt hørtes jo greit ut… Men det var inn det ene øret og ut det andre. For når det kom kunder innom en uke senere og sa at «du jeg har et problem med dette, hva skal jeg gjøre nå når det er sånn og sånn», så husket jo ikke jeg det.

— Så da måtte jeg begynne å kjøre selv for å finne ut av hvordan det var og hvorfor det var sånn. Også klaffet det i 1988, da min sønn Bjørn var 12 år, forteller han.

Nedgradert av sin egen sønn

Slik regelverket er nå til dags kan man begynne å kjøre gokart fra man er seks år gammel. Men den gang var øvre aldersgrense for å begynne å trene med gokart 12 år og man kunne ikke kjøre løp før man var 14 år. Det bød på flere års parallell kjøring for far og sønn-duoen.

— Til slutt så ble han så god at han trengte meg som mekaniker hele tiden. Og som han sa «pappa, det er flaut å se deg kjøre, så det er like greit at du skrur», ler han før han fortsetter:

— Jeg var jo da drøyt 40 år, og hadde aldri kjørt noe sånt noe før. Så det å hamle opp med de som da hadde begynt å kjøre, det var ikke lett altså.

Årene gikk, Bjørn kjørte stadig fortere og salget av gokarter fortsatte. Motorteknikk var i ferd med å runde 30 år, men Svein hadde bestemt seg. Han skulle pensjoneres. Firmaet ble kjøpt opp og Gravdahl kunne endelig nyte godt av 30 års slit. Det varte ikke lenge.

— Det gikk vel nøyaktig halvannen uke så holdt jeg på med å fly på veggen. Jeg var jo som sagt vant til å jobbe bestandig. Penger på konto gir en veldig trygghetsfølelse, men det er jo ikke noe gøy utenom det, innrømmer han.

To hjul ble byttet til fire

To måneder senere signerte han en leiekontrakt på bygget som har huset Gravdahl Motor AS de siste 20 årene. Mach1 var byttet ut med Birel-chassiset og han begynte også med import av Rotax-motorene.

Samtidig som alt ble satset på gokart vant også sønnen hans det som var i Rotax-cupen. Det bydde på en tur til Verdensfinalen i Malaysia for Svein og Bjørn. Det skulle også bli det mest givende øyeblikket i Gravdahls karriere som gokartforhandler.

— Han gjorde det jo veldig bra. Han hadde to første og én tredjeplass i innledendeomganger og var master (hadde poleposition journ. anm.) i pre-finalen. Det var vanvittig, forteller Gravdahl.

Gokartsatsingen gikk som en drøm og etter hvert som Bjørn involverte seg mer på firmasiden fordelte de to arbeidsoppgavene på tvers av hverandre. Mens Bjørn hjalp kunder med å skru, tok Svein seg av businessiden. Arbeidstimene var lange, mellom 60 og 100 timer på sommeren minnes han.

Men uventede vendinger er en del av livet som firmaeier. I 2012 fikk Bjørn ny jobb, og samtidig opplevde Svein et skifte i de to største kundegruppene. Han måtte redusere. Teamet med 15 førere som de hadde ble det slutt på, det var for mye for én mann.

— Da måtte jeg se hva jeg alene kan gjøre best. Og da var det mitt mål å være den beste leverandøren. Alltid ha varene og levere de med engang. Det er jo det jeg har vært kjent for.

De neste åtte årene var også Gravdahl importør av enda et chassismerke, DR, til noe forargelse fra mannen bak Birel.

— Ronnie Sala var ikke spesielt begeistret selvfølgelig, fordi det er ikke noen god reklame at jeg hadde tatt inn et nytt merke, humrer han.

Dermed var han eneimportør for noen av de mest kjente italienske kartmerkene i verden. Dagene var lange, og serviceinstinktet var det ingenting å si på. Men han begynte å kjenne det på alderen.

Eldst i Europa

I 2020 solgte derfor Gravdahl Birel-agenturet til Rino Sindig i det som skulle være begynnelsen på slutten på gokarteventyret. Årene siden har han holdt seg til salg av Rotax-motorer, reservedeler og diverse produkter som kjeder og drev.

— Jeg er ikke så kvikk som jeg var, det er ikke så gøy lengre. Først og fremst var det tyngre å dra på løp. Jeg drar på torsdag eller fredag og er der til det er over og sover i lastebilen. Et ganske enkelt liv egentlig. Og etter at jeg hadde solgt Birel så ble jo omsetningen mindre, sier han før han fortsetter:

— Også har Rotax stadig lurt på hva planene videre var, fordi jeg var jo den eldste Rotax-forhandleren i Europa. Og jeg skjønte jo det hintet.

Fra 1. januar er altså gokarteventyret til Svein Gravdahl mer eller mindre over. Han pensjoneres for andre gang, noe som reiser et annet spørsmål.

— Er du ikke redd for å fly på veggen igjen?

— Det er bekymringen. Men det er et luksusproblem når man er 74 år tror jeg. Det går alltid an å finne på noe. På sommeren er det jo ikke noe problem, jeg har både hus og hage og hytte og greier. Jeg får også noen tips om hva jeg kan gjøre, flirer han.