Howard's Corner: Hva i alle dager er det som skjer?!

Hei, kjære leser. Enten du har fulgt denne bloggen fra starten av, eller satt deg på underveis: Jeg er takknemlig for at du tar deg tiden til å lese mine påfunn. Nå er nemlig tiden for å følge Howard's Corner, mer enn noensinne.

Jeg har aldri før gledet meg så mye til å skrive et innlegg som denne gang. Det er ikke dermed sagt at kvaliteten aldri har vært bedre. Men jeg kjenner på følelsen av at det er morsomt å skrive om dagen, og holde denne bloggen gående. Eller kjørende. Alt ettersom.

Jeg var på vei til Sunnmøre i bil søndag, og fikk derfor ikke sett Tysklands Grand Prix på fjernsyn. Jeg fulgte det på live-referat fra telefonen. Det var utilsiktet at reisen fant sted samtidig som løpet. Jeg kan forsikre dere om at jeg ikke gjorde det på trass, i frykt for å oppleve nok en forutsigbart løp. Som så mange andre ganger denne sesongen. Eller gjorde jeg det? Herom strides de lærde. En kan i alle fall lett danne seg den oppfatningen hvis en leser mitt forrige innlegg, et beskjedent klagebrev til Formel 1.

LES OGSÅ: – Nå er det nok!

Lesere av bloggen fikk servert en Howard som fyrte seg selv relativt kraftig opp i forrige innlegg. Jeg så, på det tidspunktet, svært mørkt på fortsettelsen. Denne sesongen, og den nærmeste framtiden til Formel 1. 2019 har nemlig tatt kaka etter min mening hva gjelder dominans fra et enkelt lag. I alle fall fram til nylig.

Den observante følger har fått med seg at vi har hatt tre løp i Formel 1 den siste måneden, og siden mitt forrige innlegg - i Østerrike, Storbritannia og Tyskland. Utelukkende positive hendelser. Løpene har ikke lignet på noe vi har sett tidligere denne sesongen. Det er for meg nærmest ufattelig at disse tre løpene og de foregående tilhører samme sesong. Det ene etter det andre overtok tronen som sesongens beste. Pallplassene har bestått av overraskelser, og en langt jevnere fordeling av førere fra flere lag.

Jeg er fortsatt uenig med de som forsvarer et Formel 1-produkt anno 2019, og de siste sesongene for den del, mot alle de som synes sporten er blitt for kjedelig. Jeg tilhører ennå den leiren som mener sistnevnte. Men de siste ukene har fungert som svært gode mot-argumenter for oss som synes andre ting er mer spennende å følge med på per i dag.

Jeg synes Formel 1 har vært kjedelig og forutsigbart i store deler av min fartstid som tilhenger og følger. Da mener jeg over nesten tre sesonger. Men noen unntak har det selvfølgelig vært underveis. De siste ukers tre løp, for eksempel. Og hei - jeg er her ennå.

Jeg er likevel kraftig motstander av at man angriper de som kaller sporten kjedelig, og som velger bort det å følge med. De, eller vi, har et like gyldig argument som de tilhengerne av Formel 1 som forsvarer sporten når den blir forutsigbar. Våre meninger skal respekteres og forstås på lik linje som de på motsatt side av veibanen - selv om man selvfølgelig har lov å synes noe annet og være uenig.

Formel 1 må fortsette å være det den har vært de siste ukene. Men selv om de tre løpene har gitt oss stor underholdning og vist oss hva den kan være: Er disse unntakene denne sesongen? Eller har omstendighetene nå endret seg for det bedre for resten av året? Jeg er fortsatt litt skeptisk for fortsettelsen, men svært glad og lettet for det som har skjedd i juli-måned. Tendensen er positiv. Den som ikke har fulgt med har gått glipp av noe.  

Når jeg presenterer det jeg mener om sporten, især siste innlegg, så er det mine følelser og meninger. Jeg får ikke inntrykk av at dere lesere synes det som kommer fram i bloggen er feil. Man klarer å skille mellom det å ta feil av noe og det å være uenig i noe. Uenigheter er der. Og det skal det være. Jeg hadde blitt forundret hvis det ikke var det. Og det siste innlegget er det åpenbart at vekket mer følelser enn de foregående.

Skal jeg finne på noe annet å bruke tiden min på bare fordi sporten for øyeblikket ikke oppfører seg som jeg vil, eller tilfredsstiller mine behov? Hvis jeg er så skeptisk og negativ? Formel 1 trenger ikke slik nedlatende energi fra sine tilhengere? Nei. Hvorfor skal jeg det? For jeg, i likhet med mange andre «skeptikere» eller nye fans som detter av igjen kort tid etter inntog, venter på eller forventer nemlig at Formel 1 kan, eller rettere sagt vil, bli det vi håper og tror sporten har potensialet til å være. Man klarer å forstå hvorfor jeg har vurdert å gi opp Formel 1. Man klarer å forstå hvorfor andre vurderer eller allerede har gjort det samme.

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg var nære ved å gi opp som tilhenger, men ikke hadde gjort det riktig ennå. Problemstillingen jeg sto ovenfor var nemlig følgende: Jeg visste hva jeg ønsket å se i Formel 1, men jeg var redd jeg ikke ville få se det med det første. Men jeg skulle gi sporten en sjanse til, selv om tålmodigheten var tynnslitt. Og det er jeg nå glad for at jeg gjorde. Jeg trenger ikke komme krypende tilbake inn i varmen igjen. Jeg sier det samme som James Bond sa om sin jobb på slutten av Quantum of Solace (SPOILER ALERT): «Jeg forlot den aldri».

Jeg ble fristet etter innlegget ja, fordi det den siste måneden har skjedd så mye annet spennende i de andre sportene som står mitt hjerte nærmest. Viktor Hovland har gjort det svært skarpt i turneringer på golfens øverste nivå, PGA-Touren. Verdens største sykkelritt, Tour de France, har vært arrangert. Denne gang mer uforutsigbart enn på lenge. Manchester United har spilt treningskamper. De har sett veldig gode og lovende ut. Laget mitt. Med en nordmann som manager. Jeg er optimist foran sesongen.  

Jeg kunne lett valgt å avslutte mitt supporter-forhold til Formel 1 denne måneden på grunn av svært underholdende begivenheter i andre idretter. Fortsette å pleie interessen for de, som bare på disse få ukene har gitt meg langt større glede enn Formel 1 hadde gjort fram til sommeren i år. Når det kommer til denne sesongen, isolert sett. Men så var det denne juli-måneden i Formel 1 da.   

Jeg har bestemt meg for det følgende:

Jeg har ikke lengre behov eller en trang til å sitte og konstatere ovenfor meg selv og andre hvordan sportslige begivenheter vil gå for seg i framtiden basert på hva jeg ser i øyeblikket. For å framstå som en ekspert. Det er deilig å ha rett, men jeg trenger det egentlig ikke. Det er ikke viktig. Jeg kan bare være en tilhenger og kose meg. Disse løpene, samt hva jeg nærmest konkluderte med i forkant, har gitt meg det perspektivet.

Jeg fortsetter som tilhenger og følger.

Sesongen er ikke over ennå. Den kan like gjerne falle tilbake i samme spor som den befant seg i de første månedene. Men plutselig er det Mercedes det ser litt mørkere ut for, og ikke sporten. Jeg håper de tre siste løpene fortsetter den gode trenden, og gir oss fans samt skuelystne det vi alle fortjener og ønsker oss resten av året. Hamilton vinner kanskje slaget, men Formel 1 vinner krigen. Forhåpentligvis. Eller så er jeg nå, på ny, for rask med å trekke konklusjoner om hva som kommer til å skje.

Uansett har jeg fått erfare at sporten kan være det jeg hele tiden vil at den skal være: Underholdning, uforutsigbarhet og jevn racing over tid. Nå gjelder det bare for sporten å ivareta det momentet i tiden framover. Det er i dens og de involverte sine egne hender. Basert på hva som hadde vært de siste månedene så mistet jeg nemlig stadig mer tro på at det ville skje. Å faktisk få oppleve at det er mulig gleder et for ikke så lenge siden svært skeptisk sinn.

Nå møter jeg andre halvpart av sesongen med et smil. Enn så lenge...?

Ha en fortsatt god sommer. Og kjør pent!
Vi prates på.