Andre sesong av Drive to Survive: Sterk oppfølging, men flere skuffelser

Først og fremst er dette en høyst subjektiv anmeldelse av Parc Fermés redaktør, og med fare for å avsløre innhold (i så fall - SPOILERT ALERT, journ.anm.), så blir denne teksten basert på et totalinntrykk uten at vi skal avsløre noen store og relevante detaljer fra episodene.

Litt detaljer fra flere av episodene vil dog kunne oppstå. I så fall anbefaler vi deg til å stoppe å lese HER til du har sett alle episodene selv. Men Netflix var altså såpass rause at vi som en medieplattform rettet mot kjernemålgruppa fikk tilgang til å se samtlige ti episoder før serien slippes på lufta 28. februar.

Først kan vi ta for oss oss tematikken i episodene i kronologisk rekkefølge:

• Første episoden tar naturlig nok for seg sesongåpningen i Australia, og er på mange måter en introduksjon for hele serien. Det blir en så bred presentasjon som mulig av alt Netflix kan ha å by på, men man forstår raskt hvilke enkeltelementer man vil fokusere mer på utover sesongen.
• I andre episode er det tid for Günther Steiner-show. Teamsjefen i Haas som ble seriens store kultfigur og publikumsfavoritt ved å vise en karisma vi sjeldent ser blant teamsjefer og andre Formel 1-profiler. Kommer den rappkjefta tyskeren til å fortsette der det slapp?
• Mer fokus på enkeltpersoner i tredje episode, og igjen blir det mer av Ricciardo. Det blir også en god oppfølger av tilværelsen til Carlos Sainz, nå i nytt team - og det brygger opp til rivalisering mellom de to ovennevnte.
• Episoden mange har ventet på er Tysklands Grand Prix og den eneste gangen der Mercedes lovet å gi Netflix full innpass. Hva skjedde egentlig i kulissene? Burde Lewis Hamilton kjørt når han var så syk? Eller var han egentlig så syk som det ble framstilt?
• Videre skal vi inn i Red Bull-leiren. Pierre Gasly sliter og Max Verstappen leverer sterke resultater. Netflix gir oss innblikket i hvordan Gasly takler den nedadgående spiralen, og ikke minst hvordan teamet og teamsjef Christian Horner håndterer dette.
• Sjette episoden blir på mange måter en oppfølger av femte episode. Det er jo ingen hemmelighet at Alexander Albon etterhvert fikk tillit i Red Bull på bekostning av Gasly, og dette skiftet skulle altså finne sted under Belgias Grand Prix på Spa-Francorchamps. Samme løpshelg skjer også den fatale dødsulykken i Formel 2 – som også får sin dekning på en verdig, men emosjonell måte.
• I likhet med Mercedes skulle også Ferrari gi Netflix innsikt, i motsetning til sesong én. Syvende episode tar for seg den steilende hesten, hvordan signeringen av Charles Leclerc hadde sin innvirkning på teamet og ikke minst Sebastian Vettel - og hvordan taklet egentlig Vettel den motstanden han skulle få at teamets ubestridte andrefører?
• Med silly season i anmarsj for fullt tar serien i åttende episode for seg hvordan spillet i kulissene foregikk før det ble kjent at Esteban Ocon erstatter Nico Hülkenberg i Renault. Med Hülkenberg ute av Formel 1-sirkuset - uten å ha tatt en eneste pallplass - spørs det om tyskeren noen gang kommer tilbake. Det blir også et naturlig tilbakeblikk på innholdsrike Tysklands Grand Prix her.
• I nest siste episode åpner Williams dørene. Hvorfor gikk 2020 så enormt galt, etter en 2019-sesong man skulle tro at teamet nådde den absolutte bunnen. Samspillet mellom Claire Williams og Paddy Lowe kommer fram, og også førerne George Russell og Robert Kubica slipper Netflix-teamet godt inn på seg.
• Drive To Survive sesong 2 avsluttes med størst fokus på Brasils Grand Prix, årets nest siste løp, og dramatikken som omhandler tre utøvere vi har rukket å bli godt kjent med gjennom sesongen; Alexander Albon, Pierre Gasly og Carlos Sainz jr. Og for de som fulgte med på 2019-sesongen så kan man enkelt ane seg hva som prioriteres i den siste halvtimen av den andre sesongen av dokumentarserien om Formel 1.

Hvordan er så helhetsinntrykket til undertegnede etter å ha sett litt over fem timer med Formel 1 bak kulissene?

Det er noe med å toppe en første sesong av en suksesserie. Det er en mye omtalt myte at en toer «aldri» klarer å følge opp en ener. Jeg vil ikke gå så drastisk til verks å si at sesong to er vesentlig dårligere enn sesong én, men forventingene i forkant var såpass skyhøye at man ikke nødvendigvis hopper i taket etter å ha sett ti nye episoder.

Men - misforstå meg rett. Dette er knall underholdning, enten du er Formel 1-interessert eller ikke. Netflix gjør en kanonjobb med å dokumentere Formel 1 på en måte som tradisjonelle medier aldri får dokumentere sporten på. Og første sesong var en såpass stor publikumsfavoritt at oppfølgeren i alle fall ikke skyver publikum vekk fra seg. Vi får også komme tettere på nye fjes, og vi får sett nye elementer av serien som gjør at denne nok kan generere enda flere fans.

Hvorfor sitter jeg igjen da med en liten bismak?

Jo, fordi jeg har jo naturlig nok fulgt med på det sportslige gjennom hele 2019, og det er mye jeg føler blir utelatt ut ifra forventingene. At Mercedes lovet fullt innpass under Tysklands Grand Prix, og når vi vet hvordan Tysklands Grand Prix endte for dem, så hadde jeg forventet enda mer krutt og sjokkscener. I stedet fikk jeg servert det jeg på mange måter kunne forvente, og det man på mange måter allerede visste fra før. Så ulempen med høye forventninger er at sjokk- og overraskelsesfaktoren uteblir, og i stedet blir det bare et tilbakeblikk på ting vi egentlig visste eller kunne se for oss.

Samme følelsen fikk jeg av Ferrari med tanke på hvor mye «fuzz» vi egentlig fikk oppleve hos de røde. All dramatikken rundt Charles Leclercs tekniske problemer i Bahrain, Sebastian Vettels straff i Canada, teamordre-dramaet i Singapore og sammenstøtet i Brasil – i mine øyne er ikke dette i nærheten av dokumentert og framstilt så godt og oppsiktsvekkende som jeg hadde forventet. Noen av de nevnte elementene er faktisk også helt utelatt, men jeg skal ikke avsløre hvilke.

Min konklusjon jamfør de to forrige avsnittene: Vi hadde greid oss fint uten Ferrari og Mercedes uten at sesong to hadde blitt oppfattet som noe dårligere.

I det jeg skriver nå, så tenkte jeg å ramse opp mer av ting jeg ikke likte, på grunn av den lille bismaken etter de skyhøye forventningene. Men jeg kommer ikke lengre på hvilke elementer jeg er misfornøyd med. Det er nok fordi det Mercedes og Ferrari skulle bidra av innsyn med egentlig ikke stod i stil med forventningene - selv om vi visste på forhånd at noe vil være begrenset. Alt annet er jo egentlig veldig bra, og sånn sett en oppfølger verdig. Jeg føler meg ikke så mye snytt ellers.

Spørsmålet er egentlig om Netflix fikk nok innpass eller ikke, sammenliknet med forrige sesong. Har teamene nå erfart hvor mye eksponering man egentlig ga i første sesong, på godt og vondt, selv om dette utelukkende ble tatt godt imot av publikum og i stedet oppleves som det store ubehag for teamene?

En totalt ubekreftet antakelse er at; ja - teamene tar mer hensyn denne gangen, selv om de «åpner dørene». Flere humoristiske innklipp a’la «haha, ja nå kommer dette på Netflix», eller «det der blir sikkert klippet bort», gir meg et inntrykk at de virker enda mer bevisst og obs på hvor mye som blir dokumentert når de åpner dørene. Jeg føler sånn sett at Williams-episoden har desidert størst troverdighet på måten teamet slipper Netflix inn. Men de hadde kanskje minst å tape på full åpenhet. Likevel er det verdt å nevne at den oppbryggende konflikten mellom Kubica og teamet senere i sesongen, samt signeringen av Nicolas Latifi på tampen av året, ikke får noen som helst dekning.

Også la meg være veldig klar og tydelig: Hvis du ikke har fulgt med på det sportslige i Formel 1 gjennom 2019-sesongen, så vil sesong to av dokumentarserien absolutt kunne bli en ny publikumsfavoritt. Men når du vet hvor mye som faktisk skjedde i 2019 - så er det ikke helt grunnløst å si at man føler seg litt snytt på enkelte områder.

En så underholdende sesong som 2019 har vært, så skal vi heller ikke glemme at Netflix selv har sine begrensninger på hvor mye de kan prioritere å ta med. Når jeg som journalist har gjort et timeslangt intervju med en bilsportutøver, så må man ofte droppe mange temaer som er minst like leseverdige som den faktiske artikkelen. Dette kalles ofte for «kill your darlings», fordi man får ikke plass til alt, og man må la gode emner gå til spille. Sånn har det garantert vært for Netflix også, men spørsmålet er om de tok livet av de rette elsklingene.