Formel 1-sirkuset kunne vært selvforsynt – men Netflix leverer fortsatt en svært solid catering

FORMEL 1: Fredag 11. mars klokken 09:00 slippes fjerde sesong av den svært sukessrike Netflix-serien Drive To Survive. Ikke bare er den blitt sett av millioner av seere verden over, men serien har ene og alene generert millioner av nye fans som ikke bare er innom for en kort inspirasjonsrunde.

Mye tyder på at fansen blir. Og jo flere sesonger som tilbys, som minner nye fans om å starte på episode 1 fra sesong 1, jo mer vil denne snøballen fortsette å rulle for både Formel 1 og for Netflix.

Dette er ikke en kronologisk anmeldelse hvor jeg skal vurdere episode for episode og hvilke positive og negative betraktninger jeg har på gjennomføringen av sesong fire. Det blir mer basert på et totalinntrykk av seriens gang og hvordan denne sesongen er med på å tilføre noe nytt. Eventuelt ikke tilfører noe nytt. Den som leser, får se.

For å ta det faktiske først; på vegne av Parc Fermé har jeg - som alle andre plattformer som får tilgang - fått se åtte av ti episoder. Det betyr at vi ikke har fått sett Netflix sitt bakerverk med den svært dramatiske avslutningen på fjorårssesongen som hovedingredienser, men teaserne etter de to siste episodene tyder på at de verken legger noe i mellom eller sparer på kruttet, krydderet og konfettien med tanke på at vi vet de faktiske hendelsene.

Og når vi ser tilbake på hvordan 2021-sesongen har vært, så stilte jeg meg et spørsmål som jeg også ber dere stille dere før dere tar fatt: Er det mulig å gjøre seeropplevelsen av denne dokumentarserien bedre enn den faktiske seeropplevelsen i sanntid i fjor?

For det er blitt et narrativ om at utviklingen av spenning og dramatikk de siste sesongene automatisk gir en gigantisk vitamininnsprøytning for Netflix med uvurderlig råmateriale og ferdigprodusert manuskript, rett fra virkeligheten. Samtidig må vi huske på at de to første sesongene tok for seg to sesonger som égentlig ikke var av den mest spennende sorten når vi ser sesongene under ett.

Hva er det vi liksom sitter igjen med av det sportslige fra 2018 og 2019 når vi sammenlikner de sesongene med de to siste, 2020 og 2021? Jo, det vi husker er at Netflix leverte to knakende gode sesonger fordi vi fikk innsikt i elementer og situasjoner vi ikke var klar over at vi lurte på.

Og slik har de egentlig fortsatt.

Viktig å skjønne Netflix' grep

I fjor tok jeg meg sjøl i å bli en del skuffet over at Netflix ikke leverte «mer» enn det man egentlig forventet, med tanke på hvordan 2020 faktisk til slutt ble. Men da skjønte jeg litt også effekten som serien egentlig er med på å skape.

At de enkelt klarer å praktisere det berømte mediauttrykket «kill your darlings», hvor de med et pennestrøk unnlater å bruke tid på mange av scenarioene og hendelsene vi egentlig forventer de skulle tatt med, fordi de huskes som spektakulære og ekstraordinære fra den sportslige sesongen.

Nå er jeg ikke lenger snurt over at de ikke fokuserte på den og den hendelsen. Jeg har gjennom tre sesonger, spesielt med «nedturen» i fjor, lært meg å tenke litt ekstra over filosofien deres. Og også tatt med i betraktningen at hele sirkuset er mer bevisste, kikker seg mer over skuldrene og kanskje til og med må «stage» settingene mer enn i de første sesongene. Fordi de nå vet hva slags produkt dette ender opp som.

Men når jeg tar alt dette i betraktning på forhånd, så vil jeg si at sesong fire absolutt leverer. Jeg vil si jeg er positivt overrasket basert på hvilke forventninger jeg bestemte meg for å ha på forhånd. Jeg har tatt meg sjøl i å få noen inntrykk av andre plattformer som har sett sesongen, som er veldig skuffet over denne sesongen. Noen mener det er den dårligste sesongen hittil. Fordi serien ikke topper seg selv. Det fikk meg til å unngå å lese flere anmeldelser før jeg så gjennom resten selv.

Så, hvis du har kommet deg ned hit, så lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke har hintet noe mer om det faktiske innholdet, men snakket i det vide og det brede om mine abstrakte vurderinger rundt seriens effekt og formål.

Vel, la oss si litt om det som skjer i hintende form.

Russell yeij - Mazepin neij

Vi kan jo ta for oss det mest samfunnsaktuelle. Hvis det er slik at far og sønn Mazepin før lansering av sesong fire satt igjen med et lite ønske og håp om å bli møtt med litt mer forståelse etter å ha gitt god innsikt bak kulissene, så kunne vel timingen knapt vært verre for deres del.

Først og fremst lot jeg meg overraske over hvor sentral Dmitrij Mazepin er, eller setter seg selv i. Ikke bare på sponsorsiden overfor Haas, men hvor mye han faktisk blander seg inn direkte gjennom en løpshelg med tanke på sønnen Nikita og hans trøblete inngang på sporten. Pappa Mazepin dukker jaggu opp mye mer i monitor enn du egentlig vil ane, hvis du baserer det på den gjengse oppfatningen gjennom ordinær mediedekning.

Og nei, Mazepin-familien kommer på ingen måte noe ikke godt ut av det, verken far eller sønn. Og som nevnt, for deres del kunne timingen knapt vært verre. Om ikke annet har vi kanskje fått en ekstra stor forståelse for hvorfor Haas har gjort som de har gjort i kjølvannet av de siste ukers hendelser, når vi ser episoden som tar for seg Haas. Det er ikke bare rent Günther-show denne gangen, det er faktisk mer alvor og substans enn som så.

Hva så med George Russell, mannen som knapt fikk TV-tid under den tredje sesongen og således den som med sine likesinnede kanskje var mest snurt i fjor. Vel - om Netflix bevisst har valgt å bruke årets sesong til å kompensere, for ikke å si overkompensere, det skal jeg ikke begi meg ut på.

Men det blir mye George i monitor. Men til det positive. Den plassen han får er vel forunt, og er med på å skape den historien om briten som vi kanskje savnet mest fra tidligere. Både overfor Williams som team, men ikke minst når fokuset ligger på hans truende posisjon overfor Valtteri Bottas. Montro hvilken enkelthendelse som ikke slipper unna, si....

Williams har åpnet dørene igjen, og det har skjedd mye der siden sist de åpnet dørene for Netflix. Teamsjef Jost Capito viser andre sider og karakterer av seg selv enn hva vi ellers har fått inntrykk av det siste året. Noe han her også kommer veldig godt ut av. Williams kan få mange nye fans blant nye Drive To Survive-seere som velger å følge med sporten fra årets sesong av. Og Netflix kommer godt ut av grepene de gjør rundt fokuset på Williams og teamsjefen.

Fortsetter i samme stil

Ellers er det jo flere episoder av den «samme tralten». Det er forsøksvise dramatiseringer av påtatte rivaliseringer blant førere og teamkamerater, som man etterhvert lærer seg å akseptere fordi vi vet hvilken totalopplevelse Drive To Survive gir når man har fordøyet en hel sesong og sett hvilken kollektiv global begeistring denne serien har skapt for Formel 1.

At det etter åtte episoder ikke er bøttevis med fokus på Verstappen og Hamilton, Red Bull og Mercedes, utover det vi minimum kan og bør forvente, det sier nok litt om hva vi har i vente med de to siste episodene som ingen har fått innsikt i, i skrivende stund.

Men jeg sitter igjen etter åtte episoder og er godt fornøyd. Fornøyd fordi jeg vet hva dette betyr for den videre interessen for Formel 1, og fornøyd med å ha fått ny kunnskap og nye oppfatninger om enkelte hendelser fra sporten, som jo er seriens desidert største styrke. Og attpåtil har jeg fått svar på ting jeg ikke visste at jeg lurte på. Stikkordet der er blant annet Esteban Ocon og Yuki Tsunoda.

Godt jobbet, Netflix! De som kjenner meg vet at det generelt pleier å ta litt tid før jeg blir mett, så jeg tar gjerne mer om et års tid.

Forresten. Noe irriterer meg. Selvfølgelig. For etter å ha i alle fall litt over snittet faglig kunnskap om både TV, levende bilder generelt og dokumentarformatet generelt, så ser jeg på ingen måte formålet i den bevisste feilsynken av motorlyd. Den skaper unødvendig irritasjon i en ellers god seeropplevelse. All annen kunstnerisk frihet er innafor og vel og bra, men bruken av motorlyd gir meg en følelse av at de bommer på formålet og heller skaper et inntrykk av slett jobb på klipperommet.

Det andre irritasjonsmomentet er, for fjerde året på rad, den norske tekstingen. Dette er selvfølgelig ikke Netflix sitt ansvar. Men kjære tekstmann. Skjerpings! Både jeg og andre kolleger og eksperter fra miljøet står klare med telefonen til å ta mot et anrop med stor glede for litt åpen veiledning og rettledning. Kun til det beste. For ikke bare er det klein teksting litt for ofte, noe framstår som direkte fordummende vranglære.