En syk idrettsprestasjon som druknet i det norske klammeriet

Foto: Benjamin A. Ward

Joda, vi får tåle nok en klinsj mellom Petter Solberg og Andreas Bakkerud, og nok en gang strides de lærde om hva som var rett og galt. Diskusjonene på alle kommentarfelt, enten det være seg Facebook-poster eller artikler om det som skjedde, viser også at det er et tydelig enten-eller-forhold blant rallycrossfansen. Slik skal det være. Fortsett gjerne å diskutere og krangle, dog hold det gjerne saklig i det minste.

Samtidig maner vi til én ting mens dette er i ferd med å blåse over. Og det er å gi en hyllest til Johan Kristoffersson, en mega-prestasjon som overhodet ikke får det fokuset og omtalen den fortjener, verken blant fans eller media (oss inkludert...) når det blir rabalder mellom lagkameraten hans og den andre nordmannen.

Foto: Simen Næss Hagen

For det Johan Kristoffersson presterer denne helgen, og ikke bare i finalen, det er en idrettsprestasjon utenom det vanlige. Alle fikk med seg det som skjedde fredag, med foten som kom i klem under bilen til Sebastien Loeb, og hvorvidt det vanket usikkerhet på om det i det hele tatt gikk an å fortsette denne helgen. 20 minutter senere satte han raskeste treningstid, men dette var fire runder i et rent smertehelvete. Så vondt at han, ifølge Petter selv, gråt seg gjennom treningens raskeste rundetider. Ikke vanskelig å skjønne at Johan hadde det travelt.

Arvika-gutten nektet å gi seg, tross haltene og ubeskjedne smerter gjennom hele helgen, og teamet gjorde nøye vurderinger og en kalkulert risiko før de ga ham grønt lys. Adrenalinet gjorde en liten del av jobben, men fremst av alt kunne Kristoffersson hente fram egenskapen ved å gå i kjelleren slik han gjorde i sing yngre glansdager som langrennsløper, tyne det han greide med sterke smerter, smerter som aller helst skulle vært døyvet med alt av trekant-markerte medikamenter som ikke ville vært optimalt for bilkjøring.

Det var jo ikke hvilken som helst fot som gikk gjennomgå heller. Ved siden av hode og hender så er høyrefoten en av de viktigste sjefene inne i bilen, og når en av lederne er syk så er det ikke gitt at bedriften går like bra akkurat den dagen. Johan var også klar på at det ikke var noe problem å gi bånn gass, men smertene kom når Johan måtte bøye foten bakover. Lagkamerat Petter hadde i alle fall ikke noe problem å finne humor på hvorfor Johan nettopp kjørte fra de aller fleste når han alt fungerte som det skulle. Full gass var mye bedre enn halv gass for nervesystemet.

Om foten er brekt eller ikke - spiller ingen rolle. Det vi vet er at Johan Kristoffersson kommer til å være sengeliggende og generelt i ro så lenge det går fram mot Höljes.

Samtidig, fordi vi ikke rekker å lage all verdens med saker på Parc Fermé, så vil jeg benytte anledningen til å gi en ekstra gratulasjon til to andre nordmenn i helgen. Lars Øivind Enerberg i Touringcars imponerer virkelig med det han leverer. Skal vi tro totningen så er bilen så å si uendret fra 2011-sesongen, med godt vedlikehold og overhalinger, og nå skal det mye til om ikke 27-åringen sikrer karrierens andre EM-tittel, og det i sin første fullverdige sesong på flere år.

Alexander Hvaal er også en mann som har havnet litt mellom barken og veden etter rallycrossrevolusjonen for fire år siden. Larvik-gutten har utvilsomt et godt tempo i kroppen, og han kjører heller ingen dårlig bil, men det har helt klart vært krevende å få alle brikkene til å falle på plass i EM-sammendraget. Nå ble det en 3. plass på hjemmebane, der han etter stabil kjøring like innenfor topp 10 gjennom helgen virkelig klemte på da det gjaldt som mest. Med Thomas Bryntesson ute av dansen i semifinalen, snappet Hvaal den siste finalebilletten, og fra bakerste startspor i finalen kunne Hvaal med god kjøring faktisk til og med kjempe om 2. plassen. Utvilsomt en prestasjon som gir godt med selvtillit inn mot de kommende rundene.