Minneord - Craig Breen (1990-2023):
Du gråt fordi du vant en etappe. Nå gråter en hel rallyverden for deg.
Alle dødsfall er tragiske på sitt vis. Men Craig Breens bortgang utløser noen refleksjoner som er helt umulig å stable på en ryddig måte.
Publisert
KOMMENTAR: Du kjenner igjen stikket i magen? Frysningene du får. Skjelvene inne i kroppen. De små stikkene som øker i takt med forståelsen av at meldingen du akkurat har lest ikke er tull. Selv om det du leser ikke kan være sant.
«Breen døde på test i dag :(» kom det fra en bekjent på telefonen. Det skjedde under forberedelsene en halvtime før mediekurset jeg skulle holde torsdag kveld. Hjernen forandret seg til et stållull av forvirrende tanker og refleksjoner.
En slik melding blir fort et mattestykke du må løse med en gang. Breen + døde + test. Du nekter å sette to streker under svaret. Søker etter annen informasjon som viser at du egentlig har regnet feil og at det ikke helt hang sammen det som stod i meldingen du fikk.
Så åpner du Twitter i søken etter masse fake news, og får i stedet Hyundai Motorsports kunngjøring kastet i fleisen. De to strekene var så vater-rette som det gikk an.
Og det er først nå du skal begynne å prosessere at dette stemmer. For det stemmer ikke? Gjør det?
Fremdeles vanskelig å fatte. Videoene av ham, spesielt det følelsesladde målintervjuet i Rally Sweden går igjen og igjen. Følelsene som gjør det enda vanskeligere å fatte at denne personen ikke er mer. Fordi vi alle husker Rally Sweden så ekstremt godt i år. Hvordan Breen løftet seg fra den mørke 2022-sesongen hvor det meste gikk alt i hybriddebuten med M-Sport.
Han fikk en ny vår, denne vinteren. I fjor var det ingen jeg var så kritisk til som Breens innsats som førstefører. I år var det ingen jeg gledet meg mer over enn Breen i Rally Sweden. Ikke bare da han krysset målstreken som andremann.
Men jeg tror vi alle gledet oss over Breen underveis i løpet. Spesielt fredagen. Brattby-etappen. Hvordan han utnyttet forutsetningene maksimalt, og knuste alle - ikke bare én, men to ganger. Med to legendariske intervjuer i mål. Først målløst og på gråten. Neste gang i pur glede, stolthet, fascinasjon, over hva han akkurat hadde stelt i stand.
– Denne følelsen har jeg savnet. En ny sjanse, jeg er en veldig heldig gutt, sa en gråtkvalt Breen, over det som «bare» var én av hans til slutt 30 etappeseire i VM-karrieren.
Neste tur på samme Brattby-etappe. Han parkerer konkurrentene med godt over halvsekundet på kilometeren. På dagens nivå er det svært sjeldent én enkelt fører stikker fra så mye til nestemann, selv under optimale forhold. Euforien er komplett.
– På denne etappen kunne jeg vært ordføreren i Brattby! Bilen går så til de grader på skinner. Jeg har aldri vært i nærheten av noe sånt før. Mer av dette, med et glis av det sjeldne vi ser inne i en rallybil etter målgang.
Men det er hans siste stage-end-intervju noen sinne, i regi av norske Molly Pettit med mikrofonen i hånda, som vil gå inn i evigheten og definere Craig Breens ekte kjærlighet og lidenskap til sporten.
– Ikke la noen andre dra deg ned. Det er kun du selv som kjenner ditt ekte potensiale.
Craig Breen felte en tåre for sin første etappeseier for året.
Nå feller vi alle en tåre for deg, Craig. For måten du bare er revet bort fra oss på.
Alle dødsfalle er tragiske på sin måte. Når det skjer med unge forulykkede mennesker, dog i en setting vi vet bærer med seg en viss risiko, så er det fortsatt like sjokkartet. De som går bort bærer med seg hver sin unike historie, som vi reflekterer over på en helt annen måte først når personen har gått bort.
Breens dødsfall er hjerteskjærende på sin egen unike måte. Det er noe ekstra sårt, ekstra vondt, fysisk vondt, over dødsfallet til Breen.
En ting er hans egen sportslige rennessanse. Han stod opp fra fjorårets mørke, og ladet nå opp til sin andre mulighet som den deltidsføreren på Hyundais tredjebil. Igjen skulle han få en ny mulighet til å skinne, og vise at det han gjorde i Sverige ikke var et blaff. At det var «meant to be» at han skulle slå tilbake som han gjorde.
Hjerteskjærende er det å lese alle reaksjoner, minneord og kondolanser. Det samme går igjen, og igjen. Og det er at få, om noen andre, helt oppriktig - hadde den lidenskapen og kjærligheten for sporten som Breen til enhver tid utviste. Hele tiden. I en sport som stadig får flere og flere A4-førere med mindre og mindre karakter og karisma, så var Breen fortsatt en av de som hadde noe eget ved seg. En ting er lidenskapen alle som kjente han godt snakker om nå, men han var også kanskje den eneste som virkelig viste med ekte følelser, gode som dårlige, hvordan det var å være rallyfører. Ref det vi akkurat har minnet oss selv om fra årets VM-runde i Sverige.
Hjerteskjærende er det hvordan Breens karriere vil stå igjen i historiebøkene. Han fikk aldri den ene seieren han fortjente. Ni pallplasser. Seks av dem andreplasser. Men Breen hadde fortsatt tid. Og forutsetninger til selv å kalle seg en løpsvinner. OK, han var kanskje aldri et reelt verdensmestermateriale per i dag - men det er faktisk ganske tungt tenke på at han i hvert fall ikke fikk denne ene seieren.
At det først løsner for rallyførere inn i 30-årene er ikke unikt. Breen hadde helt fortjent gitt seg selv en ny sjanse etter at han og M-Sport skilte lag da ingenting fungerte, etterfulgt av levering av dimensjoner i comebacket for Hyundai.
Hjerteskjærende er det ikke minst måten Breen forlater oss på. Dessverre brukte jeg ikke mange sekundene fra jeg forstod hva som hadde skjedd til jeg begynte å tenke på 2012. Under den komprimert utgave av Rally Finnskog kjørte Breen dette løpet som en test til Rally Sweden, med sin Ford Fiesta S2000 i SWRC-klassen, i bitende kulde på Finnskogen. Breen var egentlig en relativt ukjent og uinteressant fyr for oss. Det var mye mer stas at Mikko Hirvonen og Henning Solberg kjempet i sekundstid med to helt forskjellige biler.
Men jeg husker noen kommentarer fra kulissene hos arrangøren, hvor hyggelig det var å ta imot disse to unge gutta fra de britiske øyer, som var så til de grader på bortebane, men gledet seg til å utforske Finnskogens unike vinternatur. Vi snakker da om Craig Breen og hans kartleser Gareth Roberts.
Noen måneder senere kjører Breen og Roberts av veien i Rally Targa Florio. Kartleser Roberts omkommer av skadene han får når de treffer autovernet som kommer inn i bilen. Breen opplever alle rallyføreres mareritt. Ikke bare at han mister kartleseren sin, men måten man mister kartleseren sin på - i sin egen rallybil, under halvmeteren fra din egen uskadde side. Mer traumatisk får det ikke blitt.
Breen kommer seg tilbake på hesten, kjører inn til gull i SWRC senere samme år, mesterskapet som er forløperen til dagens WRC 2. Fire år senere kjører Breen inn til sin første pallplass under Rally Finland, selvfølgelig proppfulle av sterke følelser når han tenker tilbake på sin avdøde kartleser. «Jaffa» som Gareth Roberts ble kalt.
Snaue syv år senere. Ironien er bare vond, kvalm, ekkel. Når det knyter i meg når jeg ikke klarer å finne andre ord enn at nå var det Breen sin tur. Så brutalt som det kan få blitt. Så meningsløst. Så vondt.
Det eneste gode vi nå kan tillate oss å sende tankene til; en gjensynsglede mellom Craig og «Jaffa» som er tilbake i samme bil igjen, på et helt annet sted utenfor våre dimensjoner og fatteevner.
Sov godt, og gi gass, Craig - du vil bli savnet!
