Derfor mener Eyvind at historisk klasse gir minst like mye glede som R5-kjøringen

De siste årene har historisk klasse virkelig vokst betraktelig, både i norsk og internasjonal rally, men spesielt i Norge har klassen skutt i været. For i motsetning til ordinære nasjonale klasser, så må man følge en strikt FIA-regelverket satt fra den tiden bilen var homologert, og foruten sikkerhetsutstyr skal tilnærmet minste skrue være i henhold til det berømte, eventuelt beryktede «HTP-passet».

Selv om klassen forbindes med veteraner bak spakene, så har ikke klassen noen nedre aldersgrense. Og selv om Eyvind Brynildsen har kommet seg inn i 30-årene, så var han i alle fall den som dro snittalderen betraktelig ned under Lygnasprinten forrige helg.

– Enorm kjøreglede

Det hindret ham ikke i å ta en overlegen klasseseier i en Volkswagen Golf II GTI fra slutten av 80-tallet, med Roger Eilertsen i kartleserstolen for anledningen. I tillegg ble han kun slått av Ola Jr. Nore i en Peugeot 208 R2 blant de tohjulsdrevne bilene, og av over 90 startende ble det en hederlig 13. plass totalt.

– Ingen skal være i tvil om at jeg gassa. Jeg kjørte alt jeg kunne og kjente at jeg hadde med meg mye fart fra WRC 2 i fjor. Så det blir også litt ufint å sammenlikne tidene mine med de andre i historisk klasse, for man skal ikke ta fra dem prestasjonen det er å kjøre disse bilene, sier Eyvind Brynildsen til Parc Fermé.

Firehjulsdrift var byttet ut med tohjulsdrift, og sekvensiell clutchløs giring ble byttet ut med det han klassifiserer som «ei standard fem-trinns Passat-kasse».

– Roger flira godt da jeg rørte nedi grøten der og bomgira og stod i, humrer 33-åringen, som poengterer at deltakelsen i historisk klasse framkalte en følelse det er lenge siden han har kjent på i rally sammenheng.

– Det var først og fremst en enorm kjøreglede. Roger og jeg kommenterte det inne på servicen der, at vi savnet litt denne avslappende følelsen ved å stille opp i rally på denne måten. Vi hadde med varmedress, tennbriketter og kniv hvis vi hadde stoppet inne på prøvene. Lista ble lagt lavt for å si det sånn. Vi hadde for mye luft i hjula på første runden, men hvem bryr seg egentlig, sier Brynildsen.

Frykter han kan ødelegge klassen

Og han bedyrer at han fikk kjørt seg. Fysisk. Den over to mil lange Sagvollen-etappen er Lygna-traktenes store manndomsprøve, og i en historisk klasset Golf var der mye å holde styr på.

– Vi var svette og gode. Du kjører med hele kroppen. Dette er biler du virkelig «kjører». Her flytter det seg ikke med aerodynamikk og slik, hver minste lille meter må du gasse, og da jeg løsna beltene etter mål så rant svetten. Du kan si Valter Jensen fikk oss ned på jorda da han kom bort etterpå, og bare «dette har dere godt av, gutter», humrer østfoldingen.

Likevel vet han ikke om historisk klasse e er noe han selv «bør» satse på, for å tolke hans egen konkurranseholdning overforklassen. Med såpass stor respekt for konkurrenter og biler som deltar, så mener Brynildsen at han ikke er den rette profilen til å dra denne klassen flere hakk opp.

– Henning (Solberg) og jeg hadde nok et litt annet syn på hvordan man bruker disse bilene. Dette er en ekstremt fin klasse, men jeg har en følelse av at de andre gutta tar litt mer vare på bilen enn det jeg holdt på med. For jeg brukte bilen virkelig. Så jeg syns det skal være «fair» at denne klassen er forbeholdt gentlemen. I historisk racing er de flinke på slik. Er man side om side på banen så trekker man seg unna for ikke å ødelegge bilene, understreker Brynildsen.

Ønsker seg «wingman»-rolle i VM

Det er jo da internasjonalt han fortsatt sikter seg etter. Plassen i Toksport fra i fjor ble degradert etter at Andreas Mikkelsen kom inn i teamet med tung fabrikkstøtte fra Skoda, og Brynildsen vet nå selv ikke hva som blir løsningen i år.

Han håper fortsatt å kunne samarbeide med Toksport, men er klar på at andre dører står åpne. Han innser også selv at han vil være med å hjelpe et team, mot at prislappen blir så nærme gratis som mulig, enn at et team skal kreve fullt budsjett finansiert av ham.

– En rolle som nok passer meg og egentlig flere av de andre norske, så er vi bedre som «wingmans» i et team for å bidra med erfaring slik at vi kan være med og løfte opp unge utøvere. Selv mener jeg jo at M-Sport bør vurdere å få inn en wingman for å hjelpe Adrien Fourmaux blant annet, og der har jeg også sagt til Toksport at jeg vil vurdere den veien om den muligheten åpner seg, og ikke vi finner noen annen løsning.

Han har regla allerede klar på hvordan han forsøker å selge seg inn til teamene, og deler det gladelig med oss.

– Jeg er en optimistisk realist, ingen planer om å betale store summer, et team må kunne se nytten av å ha med meg. Jeg har passert 30 og kan akseptere å bli nummer to, og er en humørspreder som drar laget sammen, konkluderer han.