Derfor er gokart fortsatt noe å satse på for 30-årige Finn Erik

GOKART: Mange av de som legger sjela si i gokart er gjerne i barne- og ungdomsskolealder med store ambisjoner om å gjøre noe større ut av en fersk bilsportkarriere. Og for dem som ikke nødvendigvis har planer om å etablere seg i internasjonal racing, så er det en kjensgjerning at man gjerne hopper over på andre bilsportgrener med høyere aldersgrenser.

For Finn Erik Rismyhr fra Larvik er det dog annerledes. Han har ikke hatt den store iveren etter å kjøre annen type racing, og når han nå har restartet karrieren sin etter fire års pause, så er og blir det i gokarten. En gren han valgte å holde seg i også når han kom godt inn i 20-årene.

Til helgen skjer ett av høydepunktene gjennom en norsk gokart-sesong; nemlig norgesmesterskapet på Varna. I motsetning til de andre bilsportgrenene i Norge, så skal medaljene deles ut kun på én løpshelg i gokart. Rismyhr stiller i den største klassen hva gjelder motor, ytelse og fart - nemlig KZ2.

– For min del, så kan du jo si det sånn at man har tenkt på shortcar og at det er noen om ønsker at du prøver noe annet. Men å være der, og stå så lenge stille for å kjøre noen få runder. Det trigger meg ikke. Det er ikke det samme som å sette seg oppi denne karten. I denne girkarten. Det er noe helt eget, sier Rismyhr til Parc Fermé når vi møter ham i garasjen hos pappa Tor Erik, dagen før avreise til Varna-banen.

Og som om ikke det var nok; kronen på verket for gokartkarrieren skjer denne høsten, da det er duket for VM i Wackersdorf i Tyskland. Også her i KZ2-klassen.

Fra Andebu til Italia

Renessansen kom for halvannet år siden. Flere år stillesittende med andre prosjekter og etterhvert godt etablert i slutten av 20-årene, så fikk han lyst til å leke litt med gokarten som bare stod og støvet ned. Det er ikke mer enn en halvtime til den velrennomerte banen på Andebu, som derfor blir hans hjemmebane i gokartsammenheng.

Det ene førte til det andre, kombinert med at rattrusten ikke satt nevneverdig hardt. Det tok ikke mange rundene før Rismyhr kjente at gammelt talent og erfaring fortsatt var i full vigør.

– Egentlig begynte det med at vi tok en trening her oppe høsten 2021. Så spurte han ene der borte om han skulle ta med hengeren vår til Italia for vinteren, slik at vi hadde noen helger fri der nede hvor vi kunne spise, kose oss litt og samtidig få trent litt. Så det ble tre fire turer hvor vi koste oss, sier 30-åringen.

Populære Håsken Grand Prix våren etterpå ble vendepunktet. Han gikk like gjerne hen og vant, ett av de mest prestisjefylte enkeltløpene i norsk gokart. Og som om ikke det var nok så klinte han også til med en 3. plass i Göteborgs Stora Pris i Sverige, et løp han også vant tilbake i 2017. Rosinen i pølsa fem år senere var den nye banerekorden han satt, en tid som visstnok ikke hadde blitt slått på 15 år.

– Vi går all in på det vi gjør. Selv om man aldri får kjørt så mye som man vil, sier Rismyhr.

NM-gullet som mangler

I sine yngre dager var han høyt oppe i sin aldersgenerasjon. Født i 1993, samme år som eksempelvis GT-fører Marius Nakken og formelbilfører Ayla Ågren. Sistnevnte delte han første rekke med i NM-finalen i 2007, i ICA Jr. En finale som fortsatt sitter langt inne hos ham.

En ting er at han har et norgescupgull fra klassen tidligere, og at han var i tetposisjon NM i comebacksesongen i fjor, før kjedet røyk. Men 2007-opplevelsen fra ICA Jr.-klassen svir mer.

– Vi knivet jo hele tiden, jeg og Ayla. Vi startet jo som én og to i NM på Varna der, der jeg egentlig dro landet grunnet med 13 sekunder. Så ble jeg tildelt en tjuvstart og fikk jeg tre plasser straff. Det var jo omdiskutert, spesielt fordi jeg er veldig klar på at jeg ikke gjorde en tjuvstart. Men uansett, med dagens regelverk ville man fått fem eller ti sekunder, bare. Så den sitter langt inne enda, konstaterer Rismyhr.

Travel hverdagskabal

Derfor en han ekstremt revansjesugen når han er tilbake igjen på det som karaktiseres som en av hans favorittbaner. Varna-banen har høy status i Norge og det således ikke tilfeldig at det ofte kjøres NM på denne banen.

Samtidig er og blir gokarten en hobby mens han på livets hjemmebane har slått seg opp med utdannelse, bolig, samboer og fast jobb. 

– Ja, jeg er både telekommunikasjonsmontør og elektriker. Og har en tomannsbolig, så det er bånn gass. Det blir jobbing, trening og oppussing. Styrer jo med alt sjøl.

– Og hvordan går denne kabalen opp når du dytter inn gokart i tillegg?

– Den er jævlig vanskelig. Det som er vanskelig er at man ikke får kjørt så mye som man vil. Mye løping og klatring som gjør at kroppen er i fysisk god form.

Holder formen vedlike

For det er liten tvil om at gokart er kanskje den best fysisk krevende bilsportgrenen å holde på med. Fire år på sidelinjen gjør også sitt, selv om han aldri skeiet helt ut, slik at måtte bli et voldsomt fysisk skippertak for i det minste å være i god nok fysisk form til å holde ut alle rundene i gokartramma.

– De første åra etter at jeg ga meg, så holdt jeg på med prosjekter og greier. SÅ da ble det veldig mye lette løsninger, når du jobber syv til fire, og så har prosjekter til 10-11 om kvelden, sier Finn Erik.

– Du har aldri vært tjukk, du da, skyter pappa Tor Erik kontant inn fra sidelinja mens han jobber på bakstillingen til sønnens kart.

– Neida, men det var en stund formen var dårligere. Men jeg har løpt mye, og løper minimum annenhver dag. Men jeg hadde en periode hvor det var mye jobbing, sier 30-åringen.

Det er ingen tvil om at formen er alfa og omega, uansett hvor god kart eller hvor gode ferdigheter du har bak rattet. I tillegg til at så lav kroppsvekt som mulig er å foretrekke i gokart, så er også styrke i armer og kondisjon det som skiller klinten fra hveten når det nærmer seg målgang.

– Løpinga er alltid det beste for min del. Kondisjonen må du ha når du ligger der og kjemper om tusendeler per runde. Det er ikke alle som gidder å legge ned så mye jobb i det, og det ser man veldig fort, slår han fast