Derfor bør Formel 1-sesongen egentlig avlyses i sin helhet

Ha meg unnskyldt for eventuell ignoranse eller naivitet i dette innlegget. Kanskje er det et unødvendig innlegg. Bloggen kjennes uansett ut som en stemme for meg, om bare en mikroskopisk og ubetydelig en, så mine tanker om litt av det som foregår hadde jeg lyst å sette ord på.

Den visse tingen som ikke betyr noe for meg oppi alt dette: Sport og idrett.

Det finnes oss som tenker sport oppi alt det som skjer om dagen. Det forstår jeg veldig godt. Det er naturlig å savne det som opptar en vesentlig del av fritiden vår og har blitt satt på vent, uansett hva det måtte være.. Jeg gjør det selv. Jeg savner sport skikkelig.

Fordi mesteparten av dagene mine de siste månedene, av ulike årsaker, har vært fritid så har sport opptatt mye av den tiden, og ville gjort det også utover våren. Jeg gledet meg til så mange turneringer og kamper. Klart det etterlater seg et tomrom. Og nå er det en utfordring for oss å bearbeide det "savnet", satt i perspektiv selvsagt.

Idretten og aktivitet betyr enormt mye for meg. Først og fremst å utøve den selv, men også å følge den som tilskuer, bli underholdt og kjenne på gleden ved det. For meg er idrett, sport, lek og aktivitet essensielt i livet. Det har det alltid vært og det vil det alltid være. Men det blir uvesentlig i sammenhengen og situasjonen vi står ovenfor for tiden.

Med all respekt til de som står på, nærmest endeløst, for å skape en Formel 1-sport som gir oss tilskuere så mye glede og underholdning. Fra arbeiderne på banene til de høye herrer som styrer sirkuset og tar beslutninger:

Hele årets Formel 1-sesong må avlyses. Fullstendig.

Koste hva det koste vil.

Jeg håper den blir det.

Jeg blir oppgitt når jeg leser om løp denne sesongen som utsettes. Ikke fordi jeg har lyst å se dem tilbake raskest mulig. Men fordi man ikke innser det uuengåelige: At sport og idrett ikke må hastes tilbake inn i livene våre.

Jeg kan ta feil her men det virker litt som om noen, tilhengere og de som tar avgjørelsene om å arrangere løp eller sportsarrangement generelt, griper etter halmstrå:

Jeg personlig føler meg sikker på at det ikke blir noen sesongåpning i juni. Jeg ville i alle fall vært uenig med en sånn avgjørelse. Jeg håper arrangørene av løpene utover juni måned, og resten av sesongen, også forstår og velger å gjøre det samme: Avlyse.

Så er det åpenbart at økonomien spiller en hovedrolle oppi alt dette. Det er fullt forståelig. Den påvirker oss alle.

Men viktigst av alt, både på kort og lang sikt, er å begrense tapet av livene til de man er glad i og bryr meg om. Det gjelder oss alle.

Jeg grer ikke all sport og idrett over samme kam. Noen aktiviteter inneholder mindre smitterisiko enn andre. Men de aller fleste innebærer risiko for spredning. Så, skal man starte opp igjen idretten tidligst mulig etter at man i teorien får grønt lys? Eller skal man, for fellesskapet og solidaritetens skyld, velge å holde igjen enda en god stund i etterkant, for sikkerhets, liv og helse sin skyld? Jeg velger sistnevnte del av dilemma. Hver gang.

Det finnes ikke rom for snårrådighet. Men det synes helt sikkert de aller fleste. Vent heller for lenge. Det har ikke hatt en større betydning på lang tid for månedene vi står ovenfor.

En tilnærming om å avlyse alle idrettsarrangement, og arrangement med samling av folkemengder generelt, til dette virkelig roer seg er den jeg har aller mest lyst til å se. Det vil si, den eneste jeg har lyst til å se.

Koronaviruset vil knekke ryggen til økonomien her hjemme og der ute. Og det må vi nesten bare la den gjøre. Ja, arrangører og involverte i Formel 1, arrangementer innen idrett og kultur generelt, vil selvfølgelig lide økonomisk om år 2020 blir et nærmest fri for sport. Det gjelder alle som er avhengig av inntekter fra arrangement.

Men på slutten av dagen, og dette tror jeg sitter i hodet på mange av de som taper penger framover, selv om man selvfølgelig også kjenner på usikkerheten og frykten: Økonomien vil reise seg igjen. Før eller siden. Det vil ikke de døde.

Ja, dette fryktelige viruset vil på et eller annet tidspunkt avta i smittespredning, fordi vi nå gjør de tiltakene som kreves og trengs. Men - jeg synes man fortsatt skal utvise den største tålmodighet når kurvene som representerer antallet døde, alvorlig syke eller smittede endelig begynner å peke riktig vei.

For innen den tid kommer så har dessverre mange mistet livet. Barn har mistet en mor eller far, foreldre har mistet en datter eller sønn. Noen mister sin andre halvdel. Sin ektefelle, kjæreste eller partner. Noen mister et familiemedlem, andre en god venn. Man mister noen man elsker, er glad i og bryr seg om. Det er uungåelig at noen opplever det. La oss bare håpe at så få av oss som mulig gjør det.

Jeg ønsker dere den aller beste helsen framover. Jeg ønsker god bedring til de som er syke, og min dypeste medfølelse til de med en eller flere som har mistet livet.

Jeg ønsker den aller beste helsen for mine nærmeste og alle jeg er glad i og bryr meg om, samt meg selv. Jeg vet at noen av dere jeg kjenner har klikket dere inn hit via Facebook-profilen min. Takk.

Liv og helse havner foran alt annet!

Følg rådene fra helsemyndighetene og de som har peiling. Hold dere innendørs så mye som mulig. Hold avstand hvis du må ut. Ikke ta deg til ansiktet. Vask hendene i minst tjue sekunder når du kommer inn igjen. Ikke la stoltheten ta overhånd. Ikke tenk at fordi du ikke er syk så kan du ikke smitte andre. Du kan risikere å smitte noen som kan ende opp med å få det langt verre enn deg selv.

Selvfølgeligheter dere allerede har hørt, men det er så enormt viktig om dagen.

Respekter dere selv og deres medmennesker. Utvis den største fornuftighet. Men dette forstår og vet de aller fleste nå.

Sist men ikke minst:

Tusen takk og en stor hyllest til alle de som sørger for at samfunnet holdes i gang i denne svært krevende tiden. Selvfølgelig - helsepersonell som risikerer sine egne liv for å redde liv. Men også alle andre som sørger for at samfunnet ikke stopper opp. Vi tenker kanskje ikke over alle i like stor grad. Men de er der. Og de fortjener å bli sett.

Søppelmenn, brannmenn, politi, nødetater forøvrig, militærkvinner- og menn, postarbeidere, lærere. Bønder, fiskere. Frivillige. De i vitenskapen som arbeider for en kur og alt som kan hjelpe. De som disponerer livreddende utstyr til hverandre, også på tvers av landegrenser. Alle som viser medmenneskelighet, solidaritet og tilbyr sin hjelp til andre verden over. Alle som tar vare på sine nærmeste når de trenger det. Unnskyld, jeg vet at jeg glemmer noen.

Uansett - tusen, tusen takk for jobben de gjør og innsatsen de legger ned på vegne av fellesskapet. Jeg vet de ikke tenker på det selv, men de bør alle motta den hyllesten de fortjener.

Det gjør meg veldig stolt å se at vi faktisk viser at vi står sammen om dette.

Jeg tenker også på alle de, i Norge og verden forøvrig, som sliter med sin mentale helse, og sannsynligheten for at den pågående situasjonen forverrer den. Jeg ønsker dere alt godt. Jeg tenker på de som befinner seg i en vanskelig og tøff situasjon når det kommer til usikkerhet rundt jobb og lønn. Det man lever av. Hvordan det påvirker bosituasjon, sine nærmeste og livet fra dag til dag. Det er dessverre uungåelig at noen vil lide mer enn andre, men jeg håper selvfølgelig så mange som mulig vil komme seg ut av dette uten langvarige konsekvenser.

Hold dere trygge. Ta vare på hverandre.

Håvard