Denne helgen kunne lett havnet i glemmeboka – men det bør den definitivt ikke
Til syvende og sist husker vi bare seierne og gullmedaljene. Derfor må vi bare minne om at det er flere enn kun Dennis Olsen som bør hylles etter denne helgen.
Publisert
Sist oppdatert
KRONIKK: Det vil si, vi kan starte med Dennis Olsen. Ettersom det nettopp er seierne vi husker. At vi for alltid vil huske at det på Spa i 2022 ble skrevet historie ved at Norge og Dennis Olsen fikk sin aller første seier i DTM.
For mange høres et tysk bilsportmesterskap ekstremt perifert ut, og bare «noe» i mengden av serier og mesterskap der ute. Men der vi har Premier League, La Liga, Bundesliga og Serie A i fotball, så har vi DTM fra Tyskland og Supercars fra Australia og som eksempler på «nasjonale» racingserier med høy internasjonal status hvor det er kun én fører i bilen.
I tillegg skal vi ikke kimse av de nasjonale formelbilseriene IndyCar i USA og Super Formula i Japan. Og fra annen stor internasjonal idrett så er eksempelvis Tour de France utelukkende basert i Frankrike, men har likevel en helt annen internasjonal status over seg.
OK, jeg skal ikke dra noen usaklige sammenlikninger mellom verdens største og mest prestisjefylte sykkelritt opp mot det jeg tar forbehold om er ett av de klart sterkeste mesterskapene i asfaltbasert motorsport med tak over hodet. På samme måte som jeg som kommentator for Viaplay ikke klarte å unngå å si på sending; det er lett å påstå at folk ikke skjønner hvor stort dette er.
En mental seier over mesteren
Og jeg konstaterte at dette må være Dennis Olsens aller største enkeltprestasjon bak rattet, med det forbeholdet om at han kan vurdere det selv opp mot andre store bragder som 12-timersløpet på Bathurst eller enkeltserierne i Porsche Supercup.
Men han var ikke i tvil; som singelfører bak rattet i en Porsche er dette det definitivt største og mest prestisjefylte han har oppnådd i løpet av en løpshelg.
Da blir det kanskje fort glemt at søndagen ble en total fiasko. Med en strategisk dekkbommert på kvalifiseringen som sendte ham i de bakre rekker på griden, hvor en kombinasjon av en knallstart og optimale sikkerhetsbilerperioder i forhold til pitstopp var det eneste som kunne gi ham denne sjansen.
OK, så vi kommer i alle fall til å huske Olsens svært imponerende seier på lørdag. Ikke bare at det ble en seier, men måten han tok det på. Marginene er så små i denne eliten av GT-førere at han like gjerne kunne vært i posisjon til å cruise inn en seier om han hadde kommet ut i ledelse helt alene, og derfor fått det til å se enkelt ut ved å ro i land en seier. Som kanskje ville blitt sett på som mindre prestisjefull.
Men det er noe med å bli jaktet på av den regjerende DTM-mesteren Maximilian Götz på nye og friske dekk, i tillegg til at regnet bøttet ned i Eau-Rogue-Radillion i løpets mest kritiske fase helt på tampen. Og da Dennis kommer susende nedover Eau Rouge og oppov Radillion, i godt over 200 kilometer i timen med godt brukte slicksdekk, med en seierskåt Götz jagende i hekken - så er det noe ekstraordinært over å se at han i stedet utlikner tidstapet de siste rundene, og responderer med å stikke i fra og ta et realt ballegrep om Götz sitt forsøk på å nedsable hans vinnersjanser.
Seieren hans veier derfor mer enn bare pene 25 poeng ekstra i sammendraget.
Krittstøv fra kjørehanskene
Hvor lett blir det da å huske Dennis Haugers fjerdeplass fra Monza? Joda, den blir nok ikke glemt. Men vi kommer til å huske vel så godt hvor elendig kvalifiseringen hans var, egentlig uten noen åpenbar grunn annet enn at ting rett og slett ikke stemte. Det var lite vi kunne sette fingeren på både ved teamets strategi og oppsett i den fasen av løpet, og med det i mente at Dennis på ingen måte regnes for å være den fjerde dårligste føreren i feltet, så er og blir kvalifiseringen på Monza en gåte.
At han er i stand til å kjøre fort så lenge det er lagt tilrette for det, det er alt annet enn en gåte. Men jeg gikk inn til denne helgen med ekstremt lave forventninger, og null forventninger om ett eneste poeng, når vi ser på historikken fra i år; han har kjørt godt på tekniske baner, ditto svakt på baner av rask karakter, og de siste ukene har de selv proklamert hvor dårlig toppfart de har på motoren og hvordan de taper på lange rettstrekninger.
Okei, la oss derfor skli over Monza-helgen med bind foran øynene og ta en pustepause før Abu Dhabi om to måneder, tenkte i alle fall jeg.
Neida. Dennis badet hendene sine i kritt og viste hvordan det skulle klatres på en måte som ville imponert både Magnus Midtbø og Cecilie Skog, og Thomas Toget hadde nok blitt svært imponert over måten Dennis viste hvordan vognsettene skulle rokeres om i slitstreamtoget av dimensjoner på den myteomspunnende banen i Italia, som forøvrig fyller 100 år.
Og en skulle tro at Dennis også i 100 år kun har drevet med forbikjøringer, for han satte alle reduserte forventninger og dårlige odds til side, klinte til med løpets raskeste runde på lørdag, og ikke lot teamets amatørmessige tabbe i starten av løpet ødelegge for forutsetningene.
Tastatursnarveier til gunst
Men han fikk det navnebror Olsen ikke fikk. Han fikk muligheten servert, og muligheten til å glemme klovneforestillingen på griden som kostet ham en drive through-straff, og i praksis et halvt minutt tidstap. For muligheten kom i form av både sikkerhetsbil med påfølgende rødflagg, og med mange biler ute etter krasjer - og de aller fleste godt selvforskyldte - så kunne han bare kjøre Ctrl+C og Ctrl+V fra lørdagens prestasjon nå som han likevel hadde kontakt med resten av feltet.
Og det klarte han. Tastaturet fungerte fortsatt. Han satte opp en mental Ctrl+Alt+Delete og viklet hodet sitt ut av DOS, tok rennafart og et magadrag i suget mot en potensiell pallplass. Men det var også bare et tidsspørsmål før dekkene sa takk for følge og la seg i dvale. Og han måtte selvfølgelig på en måte få litt rett at den motoren virkelig ikke duger når juicen av toppeffekt skal skvises ut forbi den 100 år gamle start-mål-lang-siden på Monza.
Fra 19. startposisjon til fjerdeplass. Det er noe som heter en sur fjerdeplass, og er det noe bilsportutøvere i hvert fall ikke samler på, så er det fjerdeplasser. Derfor husker vi i utgangspunktet ikke denne fjerdeplassen. Men det ville vært synd og skam å glemme hvilken førermessig prestasjon Dennis Hauger leverte denne helgen. Ifølge kommentator og Viaplay-kollega Atle Gulbrandsen mente løpsingeniør Pedro Matos likevel at førerprestasjonen hans ikke kan måles opp mot seierne i Monaco og Baku.
Jeg skal tillate meg å være uenig i det.
Forventninger uten forventninger
Så, litt østover for både Belgia og Italia, så finner vi Hellas. Ikke akkurat noe stuegulv under dekkene der, men det er også to nordmenn der som presterer på en måte som ikke er så enkelt å fatte for vanlige folk på utsiden.
Hva er en tiendeplass sammenlagt i en VM-runde, med fjerdeplass i mesterskapets førstedivisjon? Eller enda verre som er, bare en syvendeplass i samme klasse?
Den norske Skoda-duoen Eyvind Brynildsen og Andreas Mikkelsen vet i alle fall selv godt hva de har holdt på med i Rally Akropolis denne helgen. Det bør nok du også vite.
Brynildsen har ikke kjørt en VM-runde på halvannet år. Han kjører ikke så mye mer enn NM-rundene i rally, og driver først og fremst med fresing av asfalt og middagsproduksjon til kone og barn. Og da er det noe tungt over å komme inn i løp med forventningen om at man skal levere uten forventninger. Med 70 mils kjøring fra Rally-NM som grunnlaget.
Eyvind Brynildsen blir aldri en verdensmester i rally. Det har han for lengst innsett selv at han ikke kommer til å bli. Men få andre erkjenner at de er en «god nummer to», og en du alltid kan stole på. Og dette er og blir Brynildsens eneste forhandlingskort når han prinsipielt ikke skal sponsorfinansiere en internasjonal satsing lenger.
Han omtaler seg selv om WRC 2-kategoriens «Sordo». En som alltid er der og plukker poeng på en svært driftssikker, billig og pålitelig måte. Eneste betingelsen er at han er ferdig med å betale selv, hvor det kun er disse mulighetene her han får. Men han trenger ikke så mye som et drops tilbake, så lenge han får lov til å kjøre bil. Men oppdraget var enkelt; ta bilen til mål, på en så trygg og effektiv måte som mulig uten at du ser ut som en klovn. En pallplass er kanskje en bonus.
Pallplassen i WRC 2 gikk tapt på den siste etappen. Det gjorde også niendeplassen, som ville overgått hans personlige bestenotering i en WRC-bil fra Rally Sverige i 2012, hans hittil eneste VM-poeng i karrieren. Fokuset på å komme helskinnet til mål veide rett og slett for tungt til at hans jevnt over svært konkurransedyktige tider gjennom løpet skulle fullbyrdes på Power Stage. For mannen som står på krava og nekter å betale egne penger for å kjøre i VM gjorde som han ble bedt om, med ett dekksett mindre fordi han stod over shakedown, og tar bilen til mål - ifølge ham selv uten en skramme da bilen ble satt i parc fermé søndag ettermiddag.
Og det i et av VM-kalenderens mest teknisk krevende og utholdende løp, spesielt i en Rally2-bil. Man kan rett og slett ikke plukke slike folk fra hvilken som helst hylle og sette de på en slik prøve.
Holdt ord - halvannet år senere
Da ser det kanskje puslete ut også at Norges fremste rallyfører om dagen, om vi ser bortifra halvt-norske Oliver Solberg, på resultatlista plasserer seg på en beskjeden syvendeplass. Det er ikke en prestasjon vi hever øyenbrynene over når vi skal gå over CVen til Andreas Mikkelsen i ettertiden.
For det skyldes utelukkende, ene og alene, at han ødela for seg selv på den kleineste måten en rallyfører kan drite seg ut på. Å dundre rett i en betongkloss inne på en publikumsetappe, selveste Olympiastadion i Athen, foran en folkefest med titusener av tilskuere. Ingenting å vinne, alt å tape - men publikum fikk i alle fall valuta for pengene.
For alt vi vet røk WRC 2-tittelen der. Det vil si, det får vi vite i november når polske Kajetan Kajetanowicz har fullført den enklere snarveien til en mulig gullmedalje. Polakken har tre løp igjen. Andreas er ferdig for sesongen.
Så hvorfor skal vi da huske Andreas Mikkelsens prestasjon denne helgen?
Vel - i starten av 2021-sesongen, det første året av erkjennelse over at man må gjøre det beste ut av at man mangler plass i rallysportens elitedivisjon, så gikk han ut med en ambisjon om å dominere kategorien både i VM og i EM. For å vise at han er en WRC-fører verdig.
Det ble i stedet en taktisk smart disponert sesong hvor sulten etter å ta hjem de to sterkeste titlene i en Rally2-bil veide tyngre enn å herje med høy risiko. En taktikk som i stedet Esapekka Lappi gjorde på to forsøk, og fikk fornyet tillit i VM igjen til årets sesong.
I år har det vært annerledes. Mikkelsen har for det meste dominert totalt, slik han lovte i fjor, og selv om han selv tabbet seg ut på en den mest unødvendige måten, så skal vi ikke glemme at et dobbelt motorhavari i sommer i realiteten har gjort sesongavslutningen mer spennende og uforutsigbar enn denne ene førerfeilen torsdag kveld.
30 plasser i pluss
Med tidstillegget på ti minutter etter tabben på Olympiatoppen hadde ikke Mikkelsen noe å tape. Full gass fra fredag til søndag, men aller helst i posisjon til å komme seg til Power Stage for å få muligheten til å sikre tre ekstra poeng.
Veien til Power Stage var en Autobahn av en parademarsj for Mikkelsen og kartleser Torstein Eriksen. 11 av 15 etappeseire, hvorav et totalt uslåelig fra andre loop lørdag til og med målgang søndag. Tidene var til tider så enestående at han til og med kjørte fra en rekke av WRC-førerne, riktig nok med noen veimessige fordeler liggende. Likevel - det luktet både blod og testosteron av innsatsviljen fra Skoda-cockpiten.
Mikkelsen kjører inn over to minutter alene på Emil Lindholm som endte som vinner. I et løp hvor det å kjøre med en slik risiko kan medføre flere store konsekvenser, spesielt med tabben fra torsdag i bakhodet. Jeg vet ikke om jeg har sett en Andreas Mikkelsen leke med konkurrentene på samme måte tidligere. Men det er på tide at denne mannen får en siste sjanse på toppnivå igjen. Det bor for mye fart og erfaring i den kroppen til at det bare skal kastes bort på et rekrutteringsnivå.
Fra å ligge ti minutter bak, nede på 37. plass i klassen etter tidsstraffen for brutt SS1, så ender han altså opp på en syvendeplass i klassen, med viktige VM-poeng i bagasjen, og en nettohastighet på hele 2,5 minutt raskere enn mannen som totalt sett var best i klassen. 11 konkurrenter forsvant på veien, men du kan si at godt over 20 av dem plukket han på egenhånd.
Selv Dennis Hauger, Magnus Midtbø og Cecilie Skog kan derfor si seg imponert over en slik klatrelek. Og for Mikkelsen, torsdagens tabbe tatt i betraktning, så er det ingen bedre måte han egentlig kunne gått inn i en kommende pappapermisjon på.
Så. Foruten Dennis Olsens prestasjon lørdag, så er det for ettertiden ikke mye å skrive hjem om når man ser utelukkende på resultatlistene. For det er jo det vi gjør i etterkant. Og det er resultatene vi husker, og sjeldent måten de kom på.
Men prøv kanskje å ha i bakhodet at denne høsthelgen i 2022 var noe litt utenom det vanlige, selv om man ikke alltid kan la seg blende av gullbelagte tall og medaljer. Men at vi likevel tar innover oss hva slags kaliber vi har av norske bilsportutøvere på et svært høyt internasjonalt nivå.
