Den ukjente historien om Per Engseths elleville formelbil-eventyr

RACING: Om du er litt over gjennomsnittlig interessert i bilsport, så er Elverum-mannen Per Engseth - eller mer presist Hernes-mannen Per Engseth - en du garantert kjenner godt til.

74-åringen med nærmere bestemt seks gull, fem sølv og én bronse i norske bilsportmesterskap, men også løpsvinner og sølvmedaljør i datidens største rallycrossmesterskap, nemlig EM.

Men Per Engseths karriere kunne sett helt annerledes ut. Under andre research-formål ramlet Parc Fermé tilfeldigvis over en forsidehenvisning i avisen Glåmdalen fra 26. april 1977, hvor Vormsund-mannen Erik B. Larsen senere i mai skulle reise til Indianapolis for oppkjøringen til storløpet Indianapolis 500. I hovedsaken var det vinklet på at «Per Engseth prøvekjører Formel 1 på Indianapolis», noe som virker å være oppsiktsvekkende nok i seg selv - all den tid det ikke finnes noen velkjent formelbil- og racinghistorikk på Engseth.

Formel 1 var «IndyCar»

Men bilsportveteranen bekrefter faktisk dette selv. Det vil si forberedelsene til dette Glåmdalen-oppslaget. For konklusjonen av et slikt eventyr skulle selvfølgelig vise seg å bli noe annet.

– Nei, da sa jeg at jeg tror jeg gir meg med denne formelbilkjøringa, forteller Per Engseth til Parc Fermé når han oppsummerte det som egentlig er to helt frittstående historier om hans nokså kortvarige, men likefullt elleville formelbilkarriere.

For denne karrieren starter egentlig før turen til Indianapolis, der Engseth skulle komme tett på oppkjøringen til Indianapolis 500. Og for å rette opp i Glåmdalens feiltolkning av turens formål, så var det aldri aktuelt å teste Formel 1-bil, snarere tvert om en fullblods USAC-doning som til daglig ble kjørt av A. J. Foyt. Dette er i forløperen til det vi i dag kjenner som IndyCar, og følgelig kan omtale det som en IndyCar-sjanse.

Det hører med til historien at Foyt senere vant Indianapolis 500-løpet med bilen Engseth ble tilbudt å teste, og endte opp med hele syv USAC-gull i karrieren sin.

Men mer om dette senere, for bare noen uker tidligere hadde Engseth blitt invitert ned til Marseilles og da nærmere bestemt Paul Ricard-banen. Det var via Ove Holtmoen at Engseth kom i kontakt med den norske motorentusiasten og forretningsmannen Leif Buchholz, som blant var sjef for Carland-banen utenfor Montpellier, og som ukentlig også reiste til Paul Ricard for å rase fra seg.

– Ove var tannlege og var mye i Tyskland og over alt. Han hadde også kjørt en del billøp sjøl, og satt også på med far min i Monte Carlo-løpet. Han hadde kontakt med Leif Buchholz, forteller Engseth.

Norsk «bilsport-filantrop»

Buchholz hadde bosatt seg i Frankrike etter at han hadde giftet seg med en svensk forretningskvinne i bilbransjen, der de slo seg opp i sydligere franske strøk. Og via midlene gjennom sin kone skal Buchholz ha fått levd ut sin lidenskap for bil og motor - blant annet med driften av Karland-banen og banedagene på Paul Ricard.

En av dagene på den franske Formel 1-arenaen var dedikert til alle Porsche-eiere i Frankrike. Engseth var på denne tiden fullblods EM-fører i rallycross med Porsche, og hadde i den forbindelse en binding til det tyske sportsbilmerket. Via Holtmoen og da Buchholz ble Engseth invitert til Paul Ricard.

Men der skulle han få teste Formel 3. Og Per var jo egentlig ikke så interessert i disse formelbilgreiene.

– Det var en kjøreskole der for Formel 3, og Leif hadde ordnet hele greia. Jeg sa ifra at jeg aldri hadde sitti i en formelbil før, og da skulle instruktøren for skolen kjøre først, og Leif hadde dreisen på dette så han lå som nummer to, og jeg som nummer tre. For jeg skulle lære spor og slik.

– Men du vet, etter 15 runder og så videre, så gikk det jo fortere og fortere. Til slutt så gikk det noe så inni helvete, så jeg tenkte at om jeg går i rekkverket så, så sitter jeg igjen i bare underbuksene. Det var jævlig skummelt å sitte der med autovernet jevnt med hodet, sier Engseth videre, vel vitende om at internasjonal formelbil på denne tiden var preget av svært mange brutale dødsulykker.

Luktet på banerekordene

Men farta var der åpenbart, slik Engseth selv erindrer, der han selv kun hadde bakgrunn fra rally og rallycross. Racing var aldri noe han hadde interessert seg spesifikt for å satse mot, ei hadde han heller noen erfaring med dette.

– Fy fader, jeg var helt gåen, minnes Per etter at denne Formel 3-dagen var omme.

Og etter at han hadde fått flere frie runder, så stod ingeniørene og instruktørene i depotet og måpte. 

– Jeg syns det var helt jævlig, og da lurte jeg på hvor fort dem vanligvis egentlig kjører. For jeg hadde jo aldri kjørt noe sånt før. Så en av lederne der fikk jo sjokk, for han hadde ikke fått med seg at jeg aldri hadde kjørt slike biler.

Klokka løyv ikke. Engseth sine tider var langt unna en normal glad amatør normalt klokker inn, slik han husker det.

– Men inni helvete, tenkte jeg. Jeg hadde kjørt ned på banerekord-tider.

Ville investere i Engseth

For de ansvarlige rundt testen skal ha rynket på øyenbrynene da de fikk med seg Per sin egentlige bakgrunn. For bilsportutøvere fra grusen hadde de ellers dårlige erfaringer med, kan Per fortelle.

– Ja, de hadde hatt mange toppførere der tidligere. Stig Blomqvist, Henri Toivonen og så dere. Og de hadde jo vraka formelbiler de, så de var jo skeptiske etterpå da jeg fortalte at jeg kjørte rally og rallycross. Men de trodde fortsatt at jeg hadde kjørt en slik bil. Men det er jo bare tull det, vet du.

Buchholz ble også imponert. Og ville legge til rette for mer kjøring for Engseth. For den norske businessmannen hadde på denne tiden en stor drøm om å investere i norske bilsportutøvere og få de til å komme utenlands å kjøre. For Norge hadde svært beskjedene forutsetninger og historikk hva gjelder baneracing på denne tiden, og Buchholz mente han så noe helt spesielt i Engseth etter dette.

– Da han var her nede og kjørte, var det fantastisk å se hvor fort Per Engseth mestret teknikken med disse raske bilene. Det er hevet over enhver tvil at han har store talenter for den slags racerbilkjøring. Jeg ønsker at han skal komme tilbake og kjøre mer, og jeg har forstått det slik at Engseth ikke er uinteressert i det, sa Buchholz til Hamar Dagblad og Østlendingen i forbindelse med Monaco Grand Prix i 1977.

Forøvrig er bildedokumentasjonen fra denne tiden er mangelfull. Kun noen få avisoppslag, de daværende kommentarene fra Buchholz selv, og Engseths gjenfortelling er eneste foreløpige gjenstand for kilder tilknyttet disse stuntene på denne tiden.

Il Tempo Gigante i Monaco

På denne tiden hadde Buchholz fikset Il Tempo Gigante ned til Formel 1-klassiskeren i fyrstedømmet og ordnet transporten for «Team Caprino», mye også fordi filmfestivalen i Cannes foregår på omtrent samme tidspunkt som Monaco Grand Prix.

Selv fikk også bilen gjenskapt fra den norske filmklassikeren to runder rundt den legendariske gatebanen. Og ifølge omtalen fra Hamar Dagblad/Østlendingen vakte altså Il Tempo Gigante enorm oppmerksomhet tilknyttet opptakten til Monaco Grand Prix at den satte flere glitrende sportsbiler i skyggen, med enorm respons fra et publikum i tusentalls.

Igjen har ikke selve Monaco Grand Prix noe med Engseth sin historie å gjøre, men det illustrerer litt om denne Buchholz som han kom i kontakt med. Og hva denne mannen ga uttrykk for at han var villig til å ordne med sine forutsetninger for å hjelpe Engseth opp og fram i et ukjent bilsportterreng.

Selv om Engseth egentlig ikke var så interessert i denne form for bilsportgren, så skjønte han jo hvilke muligheter som skulle ligge der.

– Nei, det var ikke noe spørsmål lengre, for jeg måtte komme tilbake å gjøre dette mer seriøst. Så etterhvert skulle man ordne så jeg kunne prøve og teste. Noen som Leif kjente på banen der var veldig imponerte. Leif var der jo titt og ofte, og betalte mye, og han var jo veldig gira på dette her da, vet du, sier Per.

Nå skulle Indy-testen skje

Tiden vandret videre, men kort tid etter Formel 3-kjøringen på Paul Ricard skulle Engseth - uavhengig av Buchholz - få lukte på nye formelbilmuligheter. Og vi skal tilbake til innledingen av denne reportasjen, og denne omtalte Indianapolis-turen.

Erik B. Larsen fra Vormsund var racingsjef for Valvoline Norge, der de på denne tiden sponset mange utøvere. Men Per var den store stjerna her til lands. Larsen og Valvoline satte opp en konkurranse der «beste fører skulle få en tur til Indy 500 i USA i premie», for å sitere Per ordrett.

– Men jeg tror nok det var fordi han visste at jeg kom til å vinne, humrer Engseth, og legger til at Valvoline også var tungt involvert i IndyCar på denne tiden.

Derfor var koblingene tette, og alt lagt til rette. Ikke bare for å se på. Per skulle nemlig få kjøre også. Steget fra Formel 3-kjøringen på Paul Ricard skulle kneppes opp mildt sagt noen hakk.

– Det var veldig til opplegg med Valvoline der borte. Der var jo blant de største i IndyCar da, og de er jo store den dag i dag også. Men joda, de hadde ordna slik at jeg skulle få prøvekjøre. Så vi dro dit tre uker før løpet, og skulle være der i ei uke, sier Per, og legger til at det var hele opptakten og ikke selve hovedløpet de skulle overvære.

Fikseren tok livet sitt

Oppkjøringen til Indy 500 er jo kjent som «The month of May» med flust av testing og treningspass og en nokså omfattende kvalifiseringsprosess i tillegg, så det skulle bli litt av hvert å bevitne. Men ikke minst også få oppleve selv. En egen kontaktperson, hvis navn ikke kan erindres fra Engseth selv, var satt på saken av Valvoline.

– Ja, da vi kom over dit, så havnet vi på hovedkontoret til Valvoline der. Og det var en enorm nedtur. Han som hadde ansvaret for hele dette opplegget, han hadde tatt livet sitt. Det var én mann der som hadde kontroll på hele greia, og det er jo ikke sånn at det da bare er å komme og få starta en bil og kjøre.

– Nei, så det ble ikke noe av kjøringa. Men det var en fin tur ellers. Alt var på stell. Vi hadde egen suite på banen, og en egen sheriff som beskyttet oss mens vi var på «lugaren», forteller Per.

Han kom også i kontakt med mange anerkjente folk. Den største av dem husker han også best. Mario Andretti.

– Han fikk jeg hilst på da jeg var der. Han var jo en stor stjerne. Så joda, han var en trivelig kar. Vi prata om alt mulig rart vi, og han lurte på hva jeg drev på med her borte. Så måtte forklare litt om biler og regler og slik. For rallycross hadde han ikke noe rede på.

Kameratskapet med Peterson

Engseths ferd etter USA-eventyret fortsatte i rallycrossen, men samtidig er det verdt å nevne at linken til formelbil hadde Engseth hatt en stund også før turen over dammen. Et par år tidligere hadde han nemlig utviklet tettere og tettere kontakt med Sveriges store Formel 1-stjerne på den tiden, Ronnie Peterson.

For Peterson hadde nemlig uttrykt sin fascinasjon også for rallycross, og blant annet lånt biler av Per for å prøve seg på hobbynivå. Det gjorde at de etterhvert fikk god kontakt, selv om deres link aldri var noen direkte årsakssammenheng til formelbilhistoriene rundt Per. Blant annet likte han seg på Karlskoga-banen hvor det også ble kjørt rallycross på den tiden

– Ja, han lånte folkevogna mi en gang, og kjørte på Karlskoga blant annet. Så da var han med og satt i bussen min, spiste matpakke, vi grillet og pratet om alt mulig. Så vi ble veldig godt kjent etterhvert. Han hadde jo sjøl spurt om å få låne bilen min i Sverige da han først ville prøve dette, for han så at bilen min vant ganske ofte.

At Peterson også skulle være uheldig med en av Pers biler, det husker han med et stort smil.

– Ja, han var jo så lei seg den ene gangen, for da hadde han bikket rundt på siden med bilen. Det gjorde jo ingenting det. Men han var jo så lei seg da, minnes Per.

Bortgangen til Peterson, etter ulykken på Monza i 1978, den husker han naturlig nok godt.

– Ja, jeg følte at jeg etterhvert kjente han godt. Vi var i Frankrike og demonstrerte den nye Volvo 360 og 240 da det kom en bort og fortalte at Ronnie hadde «gjort denne kula da», og at det stod veldig dårlig til med han. Nei, det var helt forferdelig det der, forteller Per.

– Nei, nå får det være slutt

For dessverre er Pers historie rundt formelbil preget av et dypt mørke med tragiske dødsfall. Selvmordet i USA er allerede nevnt. For det skulle også dessverre ende tragisk med Buchholz, i det som skulle bli opptakten mot antakelige nye muligheter innenfor formelbilkjøring.

– Det hadde gått dårlig hjemme hos han. Med restaurant som hadde gått konkurs, og etterhvert fikk han beskjed av kona si om å pakke sakene sine. Da gikk det galt, og han tok livet sitt, sier Per.

Med andre ord har Engseths gylne muligheter rundt kjøring med formelbil fått sine bråstopp som følge av to helt uavhengige selvmord under tragiske omstendigheter. Som han naturlig nok tok svært tungt på den tiden, som han nå ikke kan se på noe annet enn med en klype galgenhumor.

– Nei, jeg tenkte vel som så at da får jeg bare gi meg med denne formelbilkjøringen om det skal være sånn. At nå får det være slutt når det går sånn som det går. Det er jo helt tragisk, samtidig som dette også var sjansen man hadde til å bli noe. Men - det ble som det ble.

Parc Fermé var vært i kontakt med nære gjenlevende slektninger av Buchholz, som bekrefter Leif sine historier rundt motorsporten og også bekrefter historien rundt hvordan hans liv endte. De er også orientert med omtalen av Engseths historier som innebærer historiefortellinger rundt deres familiemedlem.

For Per, så handlet dette om muligheter han kunne ta på strak arm uten å tenke på kostnader og ansvar. Selv om han innerst inne også innrømmer at han slet med å ha en viss lidenskap for å kjøre denne type bilsport.

– Det var rally jeg brant for. Men joda, det var jævlige greier dette, og det kunne sikkert blitt noe av det. Ettersom det gikk så bra med en gang. Så jeg skjønte at jeg fikk dette til, og at jeg godt kunne kjøre like fort som dem som kjørte fortest den gang. Så det var en helt grei match.

– Men jeg var veldig skeptisk. Hva om dette går gærnt. På den tiden kjørte folk seg i hjel hele tiden, så jeg hadde dette i bakhodet.