Den gang Bjørn Skogstad svimte av under rallycrossløp på Nürburgring

Neste år kommer Rallycross-VM til Nürburgring. Men det blir ikke første gang at rallycrosseliten besøker bilsportens mekka.

Publisert

Banelayouten er heller ikke klar enda. Men etter at det tidligere i høst ble kjent at Nürburgring skal innta VM-kalenderen, så var reaksjonene blandet. Mange fans er allerede lei racingbanene som får provisoriske grusløyfer til rallycrossformål, mens mange også så seg positive til at rallycrossen kommer til ett av verdens mest kjente anlegg.

Bjørn Skogstad i sin karakteristiske gule Ford Sierra. (Foto: Egil Nordlien)

Banelayouten er heller ikke klar enda. Men etter at det tidligere i høst ble kjent at Nürburgring skal innta VM-kalenderen, så var reaksjonene blandet. Mange fans er allerede lei racingbanene som får provisoriske grusløyfer til rallycrossformål, mens mange også så seg positive til at rallycrossen kommer til ett av verdens mest kjente anlegg.

Men Nürburgring er ikke ukjent med rallycross. Ei heller Müllenbach-seksjonen, altså nedre del av banen - inkludert den området rundt den doserte Dunlop-svingen. For her ble det nemlig kjørt rallycross allerede på starten av 90-tallet. FIA Internations Cup samlet sammen rett og slett landslag, hvor det var landskamp mellom flere etablerte rallycrossnasjoner.

Norge var godt representert med de mest kjente navnene vi hadde på denne tiden, med kjente navn som Martin Schanche, Ludvig Hunsbedt og Bjørn Skogstad for å nevne noen, og Norge vant også nasjonscupen på Nürburgring i 1992.

Et raskt kikk over Google Maps viser også at det fremdeles er rester igjen etter de gamle grussløyfene, og helt manuelt har vi i bildet under tegnet opp hvordan den gamle traseen gikk.

LES OGSÅ: Neste år skal Rallycross-VM til Nürburgring

For å avgrense rallycrossløyfa fra den ordinære racingbanen, så ble store betongelementer gjerne brukt som barrierer. Til skremsel og forskrekkelse for mang en rallycrossfører som stort sett var polstret bak lettvektsmateriale som glassfiber og enkle stålrør som veltebur.

En av de mest karakteristiske episodene med norske øyne var da Bjørn Skogstad virkelig fikk smake på barrieren. Mannen som minte oss på den historien var selveste Martin Schanche.

– Nasjonscupen var jo for så vidt moro. Vi visste at vi hadde de beste førerne i gjennomsnitt den gangen. Det var jo kjekt. Jeg kjørte jo en del, men klarer faen ikke huske alt, konstaterer Schanche overfor Parc Fermé.

– Så du husker ikke at dere kjørte på Nürburgring?

– Hmmmm. Jajaja! Jo! Det var jo den banen med alle betongbøyene det. Det var jo der han Bjørn Skogstad modifiserte den Sierraen så til de grader, minnes den seksdoble europamesteren fra 80- og 90-tallet.

En telefon til Bjørn Skogstad må til. Han husker episoden godt. Mildt sagt. Detaljene sitter plantet i hjernebarken, fram til det svartnet for ham.

– Det var i starten det, og Kenneth (Hansen, journ.anm.) var litt foran meg. Jeg gikk på utsiden av ham og var helt sikker på at dette kom til å gå bra. Så hekta vi i femtegir, traff en betongkladd, og hele fronten og A-stolpen og døra ble borte. Hele bilen ble rett og slett skjev. Vi hadde jo også radiatoren bak, så det sprutet vann over meg. Jeg visste jo ikke om det var vann eller bensin, så jeg prøvde å komme meg ut på høyresiden. Det skulle jeg ikke gjort, for der besvimte jeg, forteller Skogstad til Parc Fermé.

Han minnes nasjonscupen som et positivt innslag i den europeiske rallycrossen.

– Det var egentlig jævlig kult altså. Det handlet ikke om meg og mitt, men det var meg og oss. Man var like engasjert i Martin og Ludvig og de andre som en selv, og man ville jo prestere for at de også skulle få det til, sier Skogstad.

Se video fra banen på Nürburgring den gang!

https://www.youtube.com/watch?v=9n3FljYRAT4

Man la sammen tidene framfor å dele poeng poeng, og kollektivt lønte det seg altså å ha samlet sett beste tider før finalekjøringen. Nürburgring ble kjørt i to år i nasjonscupen, i 1992 og 1993, og Norge vant altså i 1992 mens Sverige tok gullet i 1993 der Norge tok bronsen.

Nasjonscupen ble avblåst etter 1996, etter en fatal ulykke på franske Essay der fem tilskuere ble drept og over 20 skadet. Store oppslag i mediene i etterkant satte rallycrossen i et mørkt lys en periode. Schanche er i ferd med å ramse opp hvordan han opplevde omstendighetene rundt dødsulykken, hvor dekkene og dekkreglementet spilte en sentral rolle i kjølvannet av ulykken.

Blant annet ble mønsterfrie dekk helt bannlyst i etterkant.

Men innimellom detaljene hvor han skulle kritisere FIAs beslutningsevne rundt dekkreglementet både før og etter ulykken, så freser i stedet Schanche til med en av sine mange røverhistorier fra rallycrossen som omhandler dekk - før telefonsamtalen må legges på.

– Ja, vi kunne jo laborere med hva vi ville en periode med dekkene, der. Jeg kjørte da med Yokohama fordi Avon ikke ville selge til meg. Vet da faen hva jeg hadde gjort galt, men litt artig var det. Men på Lydden Hill, i 1981 eller 1982 eller når faen det var, så stod jeg bakerst en gang, ikke sant - og da hadde jeg satt på noe Goodyear-kvalifiseringsdekk fra Can-Am-serien i statene. Inn i første sving, og det så jo ut som jeg hadde spist slangesuppe den dagen. Ei luke på siden, på Francois Monten der, og poff - der satt den, minnes Schanche i sin dekk-digresjon.

Før telefonsamtalen er over, så må han også innom Franz Wurz - far til tidligere Formel 1-fører Alexander Wurz, som var en av frontfigurene da firehjulstrekken ankom med Audiene på begynnelsen av 80-tallet.

Intet Martin Schanche-intervju uten en ekstra røverhistorie eller to fra lageret. (Foto: Simen Næss Hagen)

Schanche ville dog fortsette i sin klassiske Reodor Felgen-stil og fant etterhvert ut av firehjulsdriften på egenhånd, med sin tredjegenerasjons Ford Escort med kortere akselavstand og generelt mer kompakt karosserikonstruksjon.

– Det var jo litt småspykisk krigføring det greiene der, for jeg lot jo Franz prøve Escorten min. Han kjørte tre runder og var som et svært glis etterpå. Bilen var jo så lett og liten, minnes Schanche.

Dette var starten på millionbedriften Xtrac, som i dag leverer drivverk av høy internasjonal racingstadnard verden over. Men Schanche sikret seg aldri eiendelene i bedriften som virkelig kunne gitt ham avkastning den dag i dag.

– Ja, Xtrac-fabrikken ble jo startet med mine penger. Rundt 40.000 pund var det vel den gangen. Men jeg var jo bare interessert i det sportslige og ikke businessen bak det. Xtrac har jo vunnet priser i etterkant og greier. Men skulle jeg hatt noe igjen så måtte jeg interessert meg mer for butikk og forretninger enn det jeg gjorde, sier tanaværingen.

Powered by Labrador CMS