Blandet drops med spor av toppidrettsutøvere på høyt nivå

Du har sikkert fått med deg videoserien der vi prøver oss som bilsportutøvere, bare i et toppidrettsøyemed med fokus på den fysiske trening de beste bilsportutøverne i Norge går igjennom. Snart lanseres de to siste episodene, men i mellomtiden gir vi deg et innblikk i avslutningen på dette prosjektet - ved at vi ble med Team Norway, anført av Fredrik Brenna-Lund og 10 av de beste unge bilsportutøverne vi har i Norge.

Ikke bare kunne vi sammenlikne oss rent fysisk med hvilket kaliber disse gutta er når det kommer til fysikk, men for første gang kunne vi få innsikt i hvordan denne gruppa fungerer som en gjeng, både i og utenfor konkurranse. Team Norway består av førere med et aldersspenn på 11 år, fra Dennis Hauger (14) til Steve Røkland (25), som igjen symboliserer bredden av bilsportgrener på alt fra gokart til rally.

Hvordan er nå denne gjengen? Hvordan går egentlig en «bønsj» med unge testosteronbomber som er vant til å fokusere på seg og sitt, når de eksponeres for utfordringer og samarbeidsoppgaver, og sosiale settinger hvor det verken snakkes om biler, oppsett, konkurranser eller fysisk trening?

Joda, disse gutta er som smeltet sammen i en vaffelrøre, og like sammensveiset som et høykvalitets veltebur godkjent av FIA. Det er med begeistring og beundring man kan se den respekten man har for hverandre, i samme setting hvor man gjerne vil sammenlikne både talent og status på bilsportgrenen man utøver.

Første steg i denne samlingen som vi overvar, var Farm Ninja Challenge i Rakkestad, hvor utøverne skulle settes på fysiske prøver de ikke har vært i nærheten av sammen tidligere. Tanken var også at Parc Fermé skulle testes i de samme øvelsene, som omhandlet blant annet «monkey bars», «dips walks» og fem vertikale meter med tauklatring. Vi kan avsløre så mye som at det bare ble med «prøvelsene» mens det ikke var noe vits i å bli med på konkurransen. Allerede der strøyk vi på den kroppslige scrutineeringen da alt av kjernemuskulatur og basisstyrke i forhold til egen kroppsvekt var ikke eksisterende. Det definerer bare ekstra den respekten man får for gutta, og hvilket fysisk utgangspunkt de er i, enten de er 14 eller 24 år.

For hvor inspirerende er det ikke å se en fandenivolsk Mads Siljehaug sveive seg gjennom ringene på ren og skjær vilje, en pur ung - men likevel en maskin - av en Dennis Hauger som bærer kroppsvekten sin som en fjær når tyngdekraften kommer til kort, og en Dennis Olsen og Steve Røkland med en «motor» og et O2-opptak som selv ville gitt langrennsløpere på høyt nivå noe å tenke på.

Og etter en snau time ser vi de samme gutta backe opp en Oscar Solberg som virkelig hadde fått det på den tredje runden, etter to runder ute i den to kilometer lange hinderløypa i skogen, hvor han aller mest ville legge seg ned for å dø helt på tampen. Ikke snakk om, tenkte Dennis Olsen og resten av gjengen, og fikk rallyføreren inn til de siste øvelsene. Og Oscar fullførte, nedkjørt og ferdig, men han fullførte - basert på egen vilje i samspill med imponerende teamarbeid av gutter som lever først og fremst av å være egoister.

I forkant av dette så er det inspirerende å se bekymringsløse tilstander og ablegøye-tendenser du ellers ikke kan få med deg når kjøredressen og hjelmen er på i fullt alvor. Der Marcus Påverud tror han har glemt igjen telefonen på rommet, men finner den igjen mellom setet i det vi er i ferd med å snu, uten at Fredrik Brenna-Lund lot seg overraske nevneverdig av det. Eller den sindige og seriøse Marius Nakken som er den reneste ramp, spesielt når det skal fotograferes i seriøse omstendigheter. Eller de forhåndsdømte beskjedne gutta i Mads Siljehaug og Theodor Olsen, som likevel glir inn i gjengen og vel så det - selv om de fra utsiden kanskje har fått minst PR for jobben de leverer ute på banen. At det er denne Olsen som går hjem og vinner hele ninja-konkurransen tilsier at gutten som kjører Radical i USA også har noe å gjøre på dette landslaget.

Hva er vel ikke en bedre avslutning på en slik dag og en slik samling enn å reise til Rudskogen for å kjøre leie-gokart, bare for gøy. Der Parc Fermé ble invitert til å kjøre på beinharde slicks på klissvåt asfalt, hvor vi skulle dele kart med gutten som er hauset opp som den beste gokart-føreren over alle - Dennis Hauger. Uansett hvor mye lek og moro dette skulle være, så er det fremdeles konkurranseinstinkt på særdeles høyt nivå blant gutta, og Hauger var nok heller bekymret over å dele kart med en 30 kilo tyngre kar uten særlig til bilsportslige meritter eller annen erfaring med gokart på regn, med hockeypucker på dekkene, å skryte av.

Resten sier sitt, undertegnede kom nest sist ut av seks karter, mens Hauger kjørte inn 50 sekunder på det tapte minuttet - og hadde vi fått 10 minutter til så skal du ikke se bort ifra at Parc Fermé kunne skrytt av å dele seier med Dennis Hauger i en gokart - uansett hvor uformelle tilstandene måtte være.

I stedet kunne Dennis Olsen, denne «avdankede» gokartføreren som durer rundt i ei Porsche til daglig, juble over dagens beste rundetid, selv raskere enn Hauger - og sistnevnte fikk virkelig å så hatten passet av sin syv år eldre navnebror.

God stemning uansett, selvfølgelig. Slik det alltid ser ut til å være hos Team Norway.