Aldri glem hvor gøy det égentlig er å drive med motorsport

Få andre aktiviteter bringer så mye glede og begeistring som motorsport. Men da er det viktig å huske på at det aldri er en selvfølge å drive med denne idretten.

De som kjenner til meg i et bilsportøyemed betviler nok ikke min interesse og lidenskap for denne form for sport og idrett, og navnet mitt kan nok knyttes opp mot motorsport i mange år, mest i mediesammenheng.

Og heldig har jeg vært som har fått oppleve så mye ulik motorsport på så mange forskjellige arenaer, i både inn- eller utland, og privilegert er jeg som har anledning til å følge, fotografere og snakke med de aller største utøverne vi har med å gjøre. Og heldig er jeg som til og med har fått utøve bilsport på diverse arenaer, med en fellesnevner at det er på et svært lavt nivå med så lite kostnader som mulig.

For det er jo naturlig å tro at jeg som så interessert og opptatt av motorsport helt siden jeg kom til verden på tidlig 90-tall også bør kunne ha noe å vise til rent sportslig, hvis jeg skal gå rundt å hevde at dette er noe jeg både brenner for og har peiling på. Sannheten er nok heller at det er et fåtall av folk som meg som er så lite merittert rent sportslig, og likevel både hevder og liker å tro at man har kunnskap om bil- og motorsport. Jeg har vel en andre- og tredjeplass i heat, samt en rulling, i mitt eneste bilcrossløp som junior for 10 år siden (Takk for muligheten, fatter’n!), et par gjennomgående lavtliggende resultater på et par crosskartsprinter i en lånt doning av en god kompis (Takk, Aleksander Wiik!), samt mange gode opplevelser og enkelttilfeller av til dels ålreite klasseresultater som kartleser i rally (For nevnte Wiik og nå Benjamin Ward). Jeg er jo jævli god på bilspill, da (tror jeg...). Men det oser jo ikke akkurat høytlønnet fabrikksfører av denne CVen i utgangspunktet.

Men det ble aldri målet mitt heller, og derfor sitter jeg her i dag som en bedreviter og later som jeg har fasit og full peiling på alt som går rett og galt for seg i løypa. Heldigvis innså jeg før jeg rakk å fylle 10 år at jeg aldri kom til å bli en profesjonell utøver under oppveksten midt i et ordinært boligfelt på Kongsvinger, og da kan jeg i dag i stedet fremdeles huske med glede de sjeldne anledningene man fikk smake på opplevelsen av høy fart, action og adrenalin. Da jeg var liten, så drømte jeg bokstavelig talt om å slippe en clutch, kunne gi full gass og sladde - og opplevelsen av å prøve dette for første gang som tenåring i en jordebil, det huskes i dag med samme porsjon glede og eufori som enhver annen bilsportopplevelse jeg har fått oppleve enten det er i en bilcrossbil, en crosskart eller i høyrestolen på en rallybil. Greia er jo at sladding og herjing og annen kjøring uten fartsgrenser i lovlige former fremdeles er like gøy, helt fantastisk gøy faktisk, og det i en alder av 26 år, uansett doning og setting.

Kontrasten fra min oppvekst er derfor stor til alle dagens 10-åringer eller yngre som nå har en rekke muligheter til å utvikle seg fra svært ung alder av. Å få muligheten til å kjøre en gokart, en crosskart, en crossykkel eller i en ordentlig bil på et jorde - for mange kan det bli en like stor selvfølge som det er for andre å dra på fotball, friidrett eller teaterøving. Ikke noe galt i det. Motorsport er som alt annet en sunn fritidsaktivitet man setter svært høyt, det er dette man vil hevde seg i konkurranser i og en dag drømme om å gjøre dette på heltid. Jeg kan godt si jeg misunner dere fordi jeg aldri fikk muligheten selv, men samtidig - jeg heier på alle dere som har fått denne muligheten og jobber hardt for å oppleve dette, enten det er finansiert via knallhard sponsorjobbing og beintøffe personlige økonomiske prioriteringer, eller at ressursene allerede er til stede fra familie og andre støttespillere.

Derfor skal jeg passe meg for å være en misunnelig grinebiter som blir overfull av sjalusi og bitterhet, men det tirret meg litt den gangen jeg spottet en 12 år gammel bilsportutøver som i full tåresprut nærmest ville legge opp på dagen fordi vedkommende hadde en doning som «ikke gikk fort nok», og attpåtil ikke var satt opp godt nok. Den 12 år gamle utgaven av meg selv hadde helt sikkert vært like kravstor, utålmodig og temperamentsfull om det var jeg som var i samme situasjon ved å ha dette som fast fritidsaktivtet, men uansett alder og meritter så håper jeg man aldri glemmer å tenke på hvor heldig og privilegert man er som får drive med bilsport i det hele tatt, konkurranseinsinkt og ambisjoner til tross. At det alltid sitter i ryggmargen at dette ikke er samme selvfølgen som svært mange andre fritidsaktiviteter er, selv om det selvsagt er svært lett å glemme dette perspektivet når motoren havarerer eller du er blitt påkjørt av din argeste konkurrent.

Jeg møter meg sjøl i en svingdør her selvfølgelig, for jeg kan selv bli ganske så grinete når mediasenteret på billøpet ikke serverer mer enn en kaffe, et par rundstykker og et par sjokolader, når det egentlig skulle vært full oppvartning med lettbrus, varmmat og kaker og desserter av uttallige sorter. Men når jeg setter meg på flyet hjem igjen, så rekker jeg å tenke over hvor heldig man er som fikk de eksklusive intervjuene og de unike fotomulighetene.

I et lengre intervju som kommer på Parc Fermé senere, så sa Pontus Tidemand det så fint da jeg snakket med ham forrige uke: Det er lett å miste perspektivet på det du gjør. Når det går dårlig, noe som er en del av gamet, så kan det bli litt for mye i blant, og da er det viktig å tenke tilbake på drømmen du hadde som 12-13-åring. At du drømte om å sitte i en bil og kjøre så fort du vil, når du vil. Det skal du ikke glemme, og tenker du på denne drømmen du hadde så blir du fort glad igjen på en dårlig dag.

Mye av det samme sa Andreas Mikkelsen i sin mini-dokumentar «I AM Andreas Mikkelsen» som ble lansert tett i forbindelse med signeringen med Volkswagen for flere år tilbake. Mikkelsen hadde fått det beste utstyret servert fra sin ressurssterke far, enten det var snakk om alpinski, crossykkel eller WRC-bil(er). Da pappa Steinar måtte skru igjen pengekrana i 2008 og la sønnen stå på egne bein, først da skjønte nå Norges største rallystjerne hvor heldig han hadde vært.

Enten du er 12-åringen selv, eller moren eller faren til 12-åringen, uavhengig av hvor mye penger og godt utstyr man sitter med – merk dere ordene til Pontus. Han har vokst opp med motorsport i blodet og et nettverk av bilsport rundt seg, men få andre har hatt bilene sine polstret med så mange sponsorer som han hadde gjennom sine viktigste perioder som bilsportutøver før han til slutt ble signert av Even Management og endte opp som fabrikkfører for Skoda. Kanskje får vi se ham i en WRC-bil neste år, men uansett lever Tidemand av denne rallykjøringen - den store drømmen han en gang hadde som liten gutt. Som mange tusen andre.

Mitt generelle hovedbudskap til alle som bedriver motorsport handler enkelt og greit om å være takknemlig for å kunne drive med det man driver med, og kunne tenke over hvor heldig man er over å kunne ha det så gøy. Hvis glede, fornøyelse og begeistring hadde hatt objektive målbare skalaer, så kan jeg garantere at det er svært få - om noen andre - idretter, som kan måle seg med den gleden som motorsport bringer.

Harald Huysman illustrerte det så fint da han en gang tok imot et helt fotballag til gokartkjøring. Da de etterpå fikk spørsmålet om hva de ville drive med i framtiden, så ville plutselig alle begynne med motorsport. Så kan du jo spørre en gokart-, crosskart- eller crossutøver om han eller hun har samme begeistring til å begynne med fotball framfor motorsport.

Hver gang jeg legger meg om kvelden, tenker jeg på hvordan det kan oppleves å kjøre så mye man orker og gidder med en fullblods rally- eller rallycrossbil, eller hvordan man egentlig ser for seg å kjøre en ordentlig rigget racingbil på Nordsløyfa. Og jeg sovner alltid godt med disse visualiseringene bak øyelokkene.

For mange er dette selve livet. Og det unner jeg dere, tross alt. Men for alle oss misunnelige statister på sidelinja; aldri glem hvor heldige dere er.