9. november 2003 – et av de viktigste merkedagene for både norsk bilsport og norsk idrett

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet i 2017.

Jeg hadde håndballdag i Ringsaker-traktene sammen med Kongsvingers G91-lag, men tidsskjemaet var ikke strammere enn at vi kunne benke oss på ei kro i Moelv i det klokka hadde passert 13-draget på ettermiddagen. Samtlige på laget mitt insisterte på å se cupfinalen mellom Rosenborg-Bodø/Glimt, men fatter’n og 12 år gamle Simen skulle så definitivt se WRC-finalen i Wales, åkke som.

Direktesending av rally var et heller sjeldent fenomen på denne tiden, og når det for første gang skulle vises på norsk TV, så skulle det jaggu bare mangle at man ikke kunne prioritere dette framfor det meste annet - spesielt ettersom vi hadde en norsk verdensmester i vente.

Det er noe med Margam Park som har brent seg fast i minnet, og for meg er og blir dette egentlig det eneste riktige obligatoriske punktumet på en WRC-sesong. Derom er det ingen tvil. Hadde jeg ikke hatt nok i-landsproblemer å håndtere ellers, så skulle jeg gått hardt i bresjen for å få Wales nederst på kalenderen igjen og Margam Park som obligatorisk Power Stage inn i all evighet.

Ikke bare er det en fantastisk etappe å følge live, men den bærer med seg en historie som gjør dette til en perfekt arena å avslutte et løp og en sesong på, og bare finaleområdet med slottet i bakgrunnen er bare prikken over i-en, rent fotografisk. Alle husker, eller har i alle fall fått med seg, hvordan Carlos Sainz i 1998 over de siste sølepyttene noen hundre meter før mål må parkere med en rykende Toyota Corolla WRC, påfulgt av en Luis Moya som i harnisk smadrer bakruta med hjelmen sin. VM-gullet gikk bokstavelig talt opp i røyk sammen med motorhavariet.

Fem år senere blir vi vitne til en Petter Solberg som passerer målstreken, fullstendig skrikende av glede i det han river i kartleserblokka og voldtar venstrelåret på kartleser Phil Mills - videre omkranset av lagkompisene Tommi Mäkinen og Kaj Lindström, fulgt av følelsesladd klem til kona Pernilla, før det avsluttes med stage-diving av dimensjoner over et hav av en norsk fanskare. Og ikke bare ble han verdensmester, men etter å ha latt Sebastien Loeb vinne dagens to første etapper, så setter han punktumet med å vinne siste etappen i overlegen stil.

Alle som er opptatt av skøyter og norsk skøytehistorikk lever på rundetider som har brent seg fast fra historien. Som for eksempel er «7.24,48» en tid satt av stor historisk betydning da Sten Stensen tok OL-gull på 5000 meter i Innsbruck i 1976. For meg har tiden «7.07,4» en like stor historisk verdi og brent seg fast godt i hjernebarken. Det er tiden Petter Solberg klokker seg inn til på den aller siste etappen av Wales Rally, på overlegent vis med 11,1 sekunder ned til Sebastien Loeb bare på etappen. Snakk om å ta VM-gullet med stil.

Alt dette fikk jeg være vitne til. Og til og med mine ikke-motorinteresserte lagkamerater skjønte hvor stas det til slutt var med denne prestasjonen. Da fikk det bare så være at Rosenborg måtte ut i ekstraomganger for å overliste bodøværingene i cupfinalen. Det var mye bedre å se og høre Kjell Kristian Rike og Henning Solberg direkte fra denne historiske idrettsbegivenheten.

For meg som begynte å følge med på WRC fra ung alder av, før det slo igjennom i Norge, med Tommi Mäkinen, Colin McRae, Carlos Sainz, Juha Kankkunen og Didier Auriol i spissen gjennom Eurosports tradisjonsrike kveldssendinger med «Janne» Tromark og Björn Waldegård i boksen, så var Petter Solbergs VM-gull et svært viktig vendepunkt i internasjonal bilsport i mine øyne. Nå trengte ikke rally å være noe jeg hadde som en super-særinteresse som svært få andre i omgangskretsen min hadde et forhold til.

Med en nordmann på topp, og en ny generasjon førere som Sebastien Loeb, Mikko Hirvonen, Markko Märtin og Francois Duval på trappene, så sa vi samtidig farvel til legendene som farget mitt første bekjentskap med internasjonal rally. Tommi Mäkinen la hjelmen på hylla ved å se lagkameraten kjøre inn til gullet han tok fire år på rad fra 1996 til og med 1999, Colin McRae hadde sin siste fulle sesong som fabrikkfører, det samme med Didier Auriol, og 2003-finalen vil også ha et trist vedlegg i seg ved at Richard Burns ikke fikk muligheten til å kjempe om sitt andre gull som han hadde «fair» sjanse til, da han måtte stå over finalen på grunn av kreftsvulsten på hjernen som to år senere førte til hans tragiske bortgang.

2003 betegnes som kanskje den tøffeste sesongen noen sinne å ta et VM-gull, i alle fall kan man hevde det med Solberg-brillene på. Fire klare og verdige gullkandidater, fra to generasjoner, hadde alle muligheter til gull i finaleløpet (Solberg, Loeb, Sainz og Burns). Hele seks ulike førere stod på toppen av seierspallen dette året og hele 11 fikk smake på seierspallen. Og på toppen stod altså vår egen Petter Solberg, med ett poengs forsprang til Sebastien Loeb, en franskmann vi ble så altfor godt kjent med etter denne sesongen.

Spydeberg-mannen gjorde rent bord på Idrettsgallaen over nyåret etter dette, han ga rallysporten og bilsporten forøvrig en ny dimensjon og en nasjonal respekt på tvers av idrettsgrener, og begrepet «Solberg-effekten» gjorde det svært, svært attraktivt å lære seg å kjøre fort og ha det moro under sikre og kontrollerte former. Og neimen ble det ikke litt populært å snakke engelsk med sjarmerende, norsk aksent, også.

Selv om hovedpersonen fyller år ni dager etter dagen han sikret sitt VM-gull, så vil 9. november for alltid være ett av Petter Solbergs desidert viktigste merkedager i livet.

Så her er en melding fra Parc Fermé til Petter Solberg vedrørende både 9. november og 18. november: Gratulerer med dagen!