Ukebloggen:
Kåringenes kåring – fra sterk troverdighet til rangeringer totalt blottet for rot i virkeligheten
Spesielt én av kåringene fra bilsportens verden viser hvorfor fansens demokratiske utfall mildt sagt ikke står helt i stil med en ideell verden.
Publisert
Sist oppdatert
BILSPORT: Jeg skal være så ærlig å si at det er med god gammaldags feighet at jeg ikke har gjort meg opp noen dyptgående kåring og rangering av fjorårets bilsportprestasjoner, verken nasjonalt eller internasjonalt. Selv leser jeg kåringer med ekstremt nysgjerrige øyne, og disse listene blir til nettopp fordi det skaper diskusjon og debatt, likerklikk, kommentarer og høye trafikktall.
Og er det noe vi alle i mediebransjen sulter etter, så er det diskusjon, engasjement og debatt. Den beste kilden til bråk er derfor subjektive lister som befruktes av en selvutnevnt kompetansevalidering basert på en høyst egenkalkulert vurderingsevne over hvorfor du mener du innehar fasit.
Så ja - jeg har vært litt feig og holdt romjula fri for romaner i kommentarfeltene og overfylte e-post-innbokser. Men siden du spør, så kan jeg i alle fall ta for meg en lynnrask Topp 5 norske prestasjoner i utlandet, sett med mine urnorske øyne, totalt blottet for gjennomanalysert argumentasjon og utdypende forklaring.
1) Fredric Aasbø, gull i Formula Drift
2) Andreas Mikkelsen, sølv i WRC 2
3) Dennis Hauger, to enkeltseire og 10. plass i Formel 2
4) Dennis Olsen, én enkeltseier og 10. plass i DTM
5) Oskar Sandberg/Sindre Setsaas, full pott og tyske mestere i langdistanseracing.
Lengre liste får dere ikke av meg denne gangen, men mulig vi skal bruke litt bedre tid til å lage diskusjon, debatt og verbal håndgemeng ved tampen av romjulen 2023. Men send meg gjerne en e-post med «Har du glemt ...?», så skal jeg love deg at den ikke blir besvart, i alle fall i år.
Men, det betyr ikke at jeg tar meg friheten til å se litt på andre kåringer, hvor bilsporten setter sitt fotavtrykk av større eller mindre grad. Vi tar for oss fire kåringer; Autosports Topp 50 internasjonale bilsportutøvere 2022, Formula Scouts Topp 50 formelbilførere 2022, VGs Topp 100 norske idrettsutøvere i 2022 og DirtFishs Topp 50 rallyførere gjennom tidene. Og spesielt den sistnevnte skal vi knekke opp bit for bit og gå litt dypere til verks ved, for der var det jammen i meg litt å ta tak i.
Mildt sagt.
Men i kronologisk rekkefølge, så begynner vi med de som to som har størst tyngde og i alle fall får en god tommel opp fra oss.
Autosport Topp 50 - den mest troverdige
Sjeldent er det noe å ta Autosport på, og når det kommer til deres Topp 50-kåring, så er det gjerne en liste man skal stole ganske godt på, selv om det sikkert er nyanser som gjør at du gjerne skulle sett en og annen utøver høyere opp eller lenger ned.
Da er det kanskje noe blasfemisk av meg som nordmann å hylle denne listen når det samtidig ikke er én eneste nordmann på denne listen i år. Det betyr at Autosport for eksempel ikke anerkjenner Formula Drift og Fredric Aasbøs tredje gullmedalje høyt nok sammenliknet med en del andre utøvere og grenre, Dennis Haugers små topper i Formel 2 er langt i fra nok, og det samme er heller ikke Andreas Mikkelsens sølvmedalje i WRC 2. Forøvrig verdt å nevne at Mikkelsens bragder fra 2021 med to gullmedaljer i WRC 2 og Rally-EM heller ikke ga ham noen plass på lista.
Men Autosports vurdering viser også hvor stor, bred og kompleks bilsporten er på et globalt plan. Og det kan være en sunn påminnelse for oss nordmenn når nisselua dras godt nedover monobrynet. For de 50 som er på årets liste, de er jaggu meg gode. Ekstremt gode. Og bilsport har en helt enorm internasjonal målestokk, og i saken vi skrev om Autosports toppliste gjorde vi også en sortering for å vise hvilke bilsportgrener de setter opp mot hverandre.
Dessverre ikke til gunst til nordmenn i denne omgang for der vi helst liker å skinne på den internasjonale arenaen.
Formula Scouts Topp 50 – noe å legge merke til
På samme måte som at Parc Fermé er en norsk nisjeside om bilsport, så er Formula Scout en nisjeside om det internasjonale formelbilmiljøet på trinnene under Formel 1 og IndyCar. Det er her du kan lese om morgendagens helter og og de kommende stjernene, og derfor er deres Topp 50-liste også interessant når vi skal se hvem som blir den neste Lewis Hamilton og kanskje blir de store rivalene til Dennis Hauger dersom han skulle nå hele veien til topps.
Som redaktør kan jeg gå god for troverdigheten og tyngden til Formula Scout. De har et enormt overblikk helt ned til Formel 4-nivå og en rekke andre regionale formelbilserier, og det slår meg heller ikke at de har noen form for redaksjonell slagside eller annen nasjonalitetsmessig påvirkning av det de skriver og omtaler. Derfor vektlegger jeg denne lista også ganske tungt.
Og her er Hauger på lista. Kanskje ikke så høyt som vi nordmenn ønsker og mener. Men med årets krevende utfordringer tatt i betraktning, så skal vi ha selvinnsikt nok til å skjønne at det blir en vanskelig øvelse å sette Dennis i nærheten av så høyt som han var i 2021 - selv om vi vet hva Formel 2 innebærer av kompleksitet og høyere nivå. Forøvrig verdt å nevne at Dennis ble nummer tre på denne lista i 2021 for sitt Formel 3-gull, kun slått av Oscar Piastri og Theo Pourchaire.
For 2022 ble Dennis plassert på 24. plass. Det vil si mer eller mindre midt på tabellen. Når denne kåringen også inkluderer alle enorme prestasjoner og bragder som gjøres i en rekke andre formelbilserier, herunder eksempelvis Formel 3, IndyLights og de regionale Formel 3-seriene og ikke minst seriene med de beste Formel 4-spirene. Til sammenlikning ble Dennis nummer 21 på denne lista i 2019 etter sitt gull og sølv i Formel 4.
Som nordmann kan jeg dog si at jeg savner Martinius Stenshorne på lista, som kanskje kunne vært funnet verdig en plass i alle fall i nedre sjiktet når vi ser hans enorme progresjon på tampen av sesongen, men i beintøff kamp med fire bunnsolide Prema-førere og to andre sterke enkeltførere fra to andre team. Samtidig er det lett å forsvare at Martinius ikke regnes innenfor Topp 50 av de internasjonale formelbilutøverne under Formel 1 og IndyCar med en syvendeplass i italiensk Formel 4.
Forøvrig verdt å merke seg at den suverene W Series-vinneren for tredje gang på rad, Jamie Chadwick, bare vurderes til en 38. plass på lista, og således eneste kvinne også på lista.
VGs Topp 100 - kun to bilsportutøvere funnet verdig
Aldri en VG-toppliste uten diskusjoner, og i år er det bare to av utøverne våre som tar plass sammen med 98 andre idrettsutøvere, lag eller andre sammensetninger. Dennis Hauger kommer seg over midtkneika og opp på en 40. plass, mens Fredric Aasbø må ta til takke med en 61. plass. I denne listen har VG en egen formel basert på internasjonale resultater satt opp mot idrettens størrelse, egen utvikling, antall tilhengere og stjernestatus, for å sitere deres statutter ordrett.
Som en ihuga bilsportpatriot skulle jeg gjerne sett begge høyere plassert, og egentlig rent sportslig hadde det vært relativt uproblematisk å sette Aasbø også høyere akkurat for 2022. Det var nemlig en større skandale at fjorårets Formel 3-gull for Dennis bare kvalifiserte til en 37. plass på 2021-lista. At han i en vesentlig tøffere sesong ett hakk opp bare er tre plasser lenger ned - i et OL-år attpåtil med tanke på hvor høy stjerne vinteridretten har i Norge - så er ikke 2022-plasseringen av Hauger den mest kontroversielle.
Det som er morsomt med VGs konsept er at de også åpner for folkets rangering basert på de 100 de har valgt ut. Der scorer begge våre bilsportutøvere vesentlig bedre enn VGs egen jury, men det skal heller ikke stikkes under en stol at en tung fansskare fra mellomstore miljøer kan ha en enorm påvirkningskraft på slike lister. Faktisk ble Aasbø stemt fram til topps av folket på tilsvarende liste i 2014.
På folkets liste har vi Hauger helt oppe på en tiendeplass. Det gjenspeiler nok den store interessen som både Hauger og motorsporten, fortrinnsvis Formel 1-sirkuset, har fått de siste årene. Og rent subjektivt skal jeg heller ikke være uenig i dette, selv om denne listen preges mer av popularitet enn de samlede kriteriene som VG bruker. Aasbø er forøvrig her nummer 35 blant folket, også en respektabel plassering på mange måter - selv om han som nevnt har toppet akkurat denne kåringen tidligere.
DirtFishs Topp 50 - en uverdig kåring av 50-årsjubileumet
For hva folket her har røyket er neimen ikke godt å vite, men de sokkene kan umulig bestå av utelukkende lovlige substanser. I motsetning til de tre ovennevnte kåringene, så har det internasjonale rallynettstedet DirtFish selv valgt å ta et redaktøransvar på en kåring på helt og holdent demokratiske prinsipper. Heldigvis står ytringsfriheten såpass sterkt at det selvfølgelig er presseetisk uproblematisk å la samtlige stemmer slippe til, men det betyr ikke at det er kvalitet og troverdig tyngde over utfallet.
Forøvrig vil jeg bare presisere at DirtFish rent redaksjonelt sitter på noen av verdens beste rallyjournalister og rent overordnet leverer sterk rallyjournalistikk med gode kilder og gode vinklinger. Derfor kunne de med god faglig tyngde stått for denne kåringen selv.
For deres Topp 50-liste denne romjula er ikke bare for 2022, men attpåtil «gjennom tidene» for å markere Rally-VMs 50 år etter den inneværende sesongen. De skulle altså rangere tidenes beste rallyførere siden den spede start i 1973. Og kriteriet er altså hva folk sjøl sender inn og stemmer på, helt uten noen form for merittbasert filtrering.
Selv om DirtFish har en stor, internasjonal fansskare, så er det også ikke til å legge skjul på at de har hatt en spesielt sterk status i Estland de siste årene. Der har rallyinteressen eksplodert, spesielt etter Ott Tänaks enorme utvikling i nyere tid, basert på en grunnmur som Markko Märtin etablerte på 2000-tallet, uten at han tok noe mer enn fem enkeltseire og én VM-bronse i 2004. Bare nevner i en liten kremt-apropos at vår egen Andreas Mikkelsen har tre VM-bronser, tre enkeltseire, syv flere pallplasser og ni flere etappeseire til sammenlikning, men nok om det.
For å prøve å gjøre ting litt kort, så kan vi først protokollføre at blant norske rallyførere så finner vi Petter Solberg på en 13. plass og Andreas Mikkelsen på en 31. plass. Mads Østberg er ikke på denne lista, men for Solberg og Mikkelsens del er deres rangering isolert sett kanskje ikke de mest kontroversielle, selv om jeg faktisk trodde at Petters internasjonale stjernestatus ville løfte ham høyere opp.
For når vi har snakket om Estland, så finner vi altså Ott Tänak helt på toppen på 1. plass, og Markko Märtin på 5. plass. Stort flere har egentlig ikke Estland å ta av, men de scorer rimelig effektivt på en toppliste som skal gjenspeile tidenes beste rallyførere.
Tidenes. Beste. Rallyførere.
De. Beste. Rallyførerne. Gjennom. Tidene. Punktum.
Her er listene: 1-5 | 6-10 | 11-20 | 21-30 | 31-40 | 41-50
Med andre ord; hadde DirtFish hatt tilsvarende entusiasme i Norge, så ville vi i tillegg til Petter og Andreas selvfølgelig hatt med både Mads Østberg, Henning Solberg, Ole Christian Veiby, Eyvind Brynildsen, og til og med Anders Grøndal, Marius Aasen og Martin Stenshorne hadde fått sine respektive plasser innenfor topplista. Ja, egentlig Oliver Solberg også - når jeg tenker meg om, selv om han har mange, mange år igjen.
DirtFish setter altså redaktøransvaret sitt på en såpass tungveiende liste basert på meninger uten noen form for vurdering på kvalitet og kompetanse i bunn. Ei heller objektive kriterier i første ledd, før man begynner med eventuelle subjektive filtreringer og sorteringer for å rettferdiggjøre noe av den internasjonale statusen.
Så, når vi nå er ved veis ende av vår høyst like subjektive analyse av fire relevante kåringer som Ott Tänaks grunnlag for å bli kåret til tidenes beste rallyfører, så er det egentlig rett og rimelig at vi selv må sette opp vår første toppliste, selv om dette er noe vi prinsipielt ikke har gjort i dette formatet tidligere.
I saken under kan du derfor se hvordan vi mener i alle fall de 20 beste rallyførerne gjennom tidene bør rangeres.
